Mikkel Andreas Jørnsøn Kvasnes

• Kjønsberg, Marius; Gottenborg, Sondre; Kvasnes, Mikkel Andreas Jørnsøn & Willebrand, Maria Hörnell (2025). Field test of assumptions for using line transect distance sampling on rock ptarmigan. Wildlife Biology. ISSN 0909-6396. doi: 10.1002/wlb3.01471. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Reliable population estimates are essential for the management of harvested species. Line transect distance sampling using pointing dogs is an established survey method for willow ptarmigan and has also been proposed for the monitoring of rock ptarmigan. In this study, we tested the assumptions of line transect distance sampling: 1) birds on the transect are detected with certainty, and 2) birds are detected at their initial location. We also investigated factors potentially influencing detection probability. We conducted field experiments in 2022 and 2023, walking line transects while accompanied by a pointing dog, towards GPS-tagged rock ptarmigans. All rock ptarmigans within 0 and 30 m from the line transect were detected with 100% certainty. All birds were found close to their initial position, and most birds were passive (74%) as the surveyors approached. The best models to explain detection probability included the bird's distance to the transect and the time of day the experiment was conducted. The distance to the transect had a strong negative effect, which is expected in line transect distance sampling designs. The time of day of conducting experiments also had a non-linear effect on detection probability, with lower detectability during midday compared to morning or evening. One possible explanation for this is that birds are more active during morning hours and evenings, and thus more easily detected by the dog. However, further investigation is needed to assess the usefulness of additional covariates to improve estimates. Overall, our results indicate that line transect distance sampling using pointing dogs does not violate key assumptions when applied to rock ptarmigan. We suggest that the existing line transect survey design used for willow ptarmigan can thus be extended to higher altitudes to also cover rock ptarmigan habitat.

• Bowler, Diana Elizabeth; Kvasnes, Mikkel Andreas Jørnsøn; Pedersen, Hans Christian; Sandercock, Brett & Nilsen, Erlend Birkeland (2020). Impacts of predator-mediated interactions along a climatic gradient on the population dynamics of an alpine bird. Proceedings of the Royal Society of London. Biological Sciences. ISSN 0962-8452. 287(1941). doi: 10.1098/rspb.2020.2653. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  According to classic theory, species’ population dynamics and distributions are less influenced by species interactions under harsh climatic conditions compared to under more benign climatic conditions. In alpine and boreal ecosystems in Fennoscandia, the cyclic dynamics of rodents strongly affect many other species, including ground-nesting birds such as ptarmigan. According to the ‘alternative prey hypothesis’ (APH), the densities of ground-nesting birds and rodents are positively associated due to predator–prey dynamics and prey-switching. However, it remains unclear how the strength of these predator-mediated interactions change along a climatic harshness gradient in comparison with the effects of climatic variation. We built a hierarchical Bayesian model to estimate the sensitivity of ptarmigan populations to interannual variation in climate and rodent occurrence across Norway during 2007–2017. Ptarmigan abundance was positively linked with rodent occurrence, consistent with the APH. Moreover, we found that the link between ptarmigan abundance and rodent dynamics was strongest in colder regions. Our study highlights how species interactions play an important role in population dynamics of species at high latitudes and suggests that they can become even more important in the most climatically harsh regions. boreal ecosystems, climate change, indirect interactions, population cycles, predator–prey interactions

• Kvasnes, Mikkel Andreas Jørnsøn; Pedersen, Hans Christian & Nilsen, Erlend Birkeland (2018). Quantifying suitable late summer brood habitats for willow ptarmigan in Norway. BMC Ecology. s. 18–41. doi: 10.1186/s12898-018-0196-6. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Background: Habitat models provide information about which habitat management should target to avoid species extinctions or range contractions. The willow ptarmigan inhabits alpine- and arctic tundra habitats in the northern hemisphere and is listed as near threatened (NT) in the Norwegian red list due to declining population size. Habitat alteration is one of several factors affecting willow ptarmigan populations, but there is a lack of studies quantifying and describing habitat selection in willow ptarmigan. We used data from an extensive line transect survey program from 2014 to 2017 to develop resource selection functions (RSF) for willow ptarmigan in Norway. The selection coefficients for the RSF were estimated using a mixed-effects logistic regression model fitted with random intercepts for each area. We predicted relative probability of selection across Norway and quantile-binned the predictions in 10 RSF bins ranging from low-(1) to high-(10) relative probability of selection. Results: Random cross-validation suggest that our models were highly predictive, but validation based spatial blocking revealed that the predictability was better in southern parts of Norway compared to the northernmost region. Willow ptarmigan selected for herb-rich meadows and avoided lichen rich heathlands. There was generally stronger selection for vegetation types with dense field layer and for rich bogs and avoidance of vegetation types with sparse field layer cover and for lowland forest. Further, willow ptarmigan selected for areas around the timberline and for intermediate slopes. Mapping of the RSF showed that 60% of Norway is in the lowest ranked RSF bin and only 2% in the highest ranked RSF bin. Conclusions: Willow ptarmigan selected for vegetation types with dense field layer and bogs at intermediate slopes around the timberline. Selection coincides with previous habitat selection studies on willow ptarmigan. This is the first attempt to assess and quantify habitat selection for willow ptarmigan at a large scale using data from line transect distance sampling surveys. Spatial variation in predictability suggests that habitat selection in late summer might vary from north to south. The resource selection map can be a useful tool when planning harvest quotas and habitat interventions in alpine areas. Resource selection function, Distance sampling, Line transect survey, Habitat suitability map, Predictions

• Breisjøberget, Jo Inge; Odden, Morten; Storaas, Torstein; Nilsen, Erlend Birkeland & Kvasnes, Mikkel Andreas Jørnsøn (2018). Harvesting a red-listed species: determinant factors for willow ptarmigan harvest rates, bag sizes, and hunting efforts in Norway. European Journal of Wildlife Research. ISSN 1612-4642. 64(5). doi: 10.1007/s10344-018-1208-8. Fulltekst i vitenarkiv
• Kvasnes, Mikkel Andreas Jørnsøn; Pedersen, Hans-Christian; Storaas, Torstein & Nilsen, Erlend Birkeland (2016). Vegetation Type and Demography of Low Density Willow Ptarmigan Populations. Journal of Wildlife Management. ISSN 0022-541X. doi: 10.1002/jwmg.21180. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  The willow ptarmigan (Lagopus lagopus) is an economically important and desired game species in Scandinavia. Its abundance varies considerably in time and space, but there has been a long-term population decline over recent decades. Earlier studies demonstrated willow ptarmigan select certain habitat features. We investigated the relationship between area-specific conditions (habitat and ownership status) and 2 variables describing willow ptarmigan demography (adult density and reproductive success). We found no connection between adult density and cover of 6 vegetation types. However, willow ptarmigan had lower reproductive success in survey areas dominated by mountain birch (Betula pubescens czerepanovii) forest. The lack of any clear association between willow ptarmigan density and vegetation types could be explained by relatively low population densities in our study areas. Thus, relative to years with higher population levels, resources (e.g., food and shelter) were plentiful and competition was low. We found strong indications in areas of similar vegetation composition that adult density was higher in areas managed by private landowners than on state-owned land. The difference in density was 2.56 birds/km2, equivalent to a 46% increase compared to adult density on state-owned land. This difference in density may be due to a difference in hunting pressure. We conclude that management actions to improve habitat will have little effect on willow ptarmigan populations during periods of relatively low densities.

• Kvasnes, Mikkel Andreas Jørnsøn; Pedersen, Hans-Christian; Solvang, Håkon; Storaas, Torstein & Nilsen, Erlend Birkeland (2015). Spatial distribution and settlement strategies in willow ptarmigan. Population Ecology. ISSN 1438-3896. 57(1), s. 151–161. doi: 10.1007/s10144-014-0454-1. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  In heterogeneous landscapes individuals select among several habitat patches. The fitness rewards of these choices are assumed to play an important role in the distribution of individuals across landscapes. Individuals can either use environmental cues to directly assess the quality of breeding sites, or rely on social cues to guide the settlement decision. We estimated the density of adult birds and per capita reproductive success of willow ptarmigan over 5–15 years in 42 survey areas, nested within 5 spatially separated populations in south-central Norway. Our aims were to (1) examine spatial and temporal patterns of variation in densities of adult birds (i.e., the breeding densities) and reproductive success (juveniles/pair) measured in autumn and (2) evaluate which habitat distribution model best described the distribution of willow ptarmigan across heterogeneous mountain landscapes. Variation in density of adult birds was primarily attributable to variation between survey areas which could arise from spatial heterogeneity in adult survival or as a consequence of spacing behavior of juveniles during the settlement stage. In contrast, reproductive success was more variable between years and did not vary consistently between survey areas once year effects were accounted for. The lack of any relationship between the density of adult birds and reproductive success supported the predictions of an ideal free distribution (IFD), implying that within years, the mean reproductive success was approximately equal across survey areas. However, analysis based on Taylor’s power law (i.e., the relationship between logarithms of spatial variance and mean density of adult birds) suggested that aggregation was stronger than expected under IFD. This implies that the relative change in density of adult birds was larger in areas with high mean densities than in areas with low densities. The exact mechanisms causing this statistical pattern are unclear, but based on the breeding biology of willow ptarmigan we suggest that yearlings are attracted to areas of high densities during the settlement period in spring. Our study was conducted during a period of low overall density and we suggest that this pattern might be particular to such situations. This implies that the presence of conspecifics might represent a cue signaling high adult survival and thus high habitat quality

• Kvasnes, Mikkel Andreas Jørnsøn; Pedersen, Hans-Christian; Storaas, Torstein & Nilsen, Erlend Birkeland (2014). Large-scale climate variability and rodent abundance modulates recruitment rates in Willow Ptarmigan (Lagopus lagopus). Journal of Ornithology. ISSN 2193-7192. 155(4), s. 891–903. doi: 10.1007/s10336-014-1072-6. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Recruitment of juveniles is important for the size of the next year’s breeding population in many bird species. Climate variability and predation may affect recruitment rates, and when these factors are spatially correlated, recruitment rates in spatially separated populations of a species may be synchronized. We used production data from an extensive survey of Willow Ptarmigan from 2000 to 2011 to investigate spatial synchrony in recruitment of juveniles within and among mountain region populations. In addition, we assessed the effects of predation and large—as well as local—scale climate on recruitment of juveniles. Recruitment was synchronized both within and among mountain regions, but the mean spatial correlation was strongest among mountain regions. This may be caused by small-scale factors such as predation or habitat structure, or be a result of sampling variation, which may be large at small spatial scales. The strong synchrony suggests that populations are subject to similar environmental forces. We used mixed effect models at the survey area and mountain region scales to assess the effect of rodent abundance (a proxy for predation rates) and local and regional climate during the breeding season on the recruitment of juvenile birds. Model selection based on AICc revealed that the most parsimonious models at both spatial scales included positive effects of rodent abundance and the North Atlantic oscillation during May, June and July (NAOMJJ). The NAOMJJ index was positively related to temperature and precipitation during the pre-incubation period; temperature during the incubation period and positive NAOMJJ values accelerate plant growth. A comparison of the relative effects of NAOMJJ and rodent abundance showed that variation in NAOMJJ had greatest impact on the recruitment of juveniles. This suggests that the climate effect was stronger than the effect of rodent abundance in our study populations. This is in contrast to previous studies on Willow Ptarmigan, but may be explained by the collapse in rodent cycles since the 1990s. If Willow Ptarmigan dynamics in the past were linked to the rodent cycle through a shared predator regime, this link may have been weakened when rodent cycles became more irregular, resulting in a more pronounced effect of environmental perturbation on the dynamics of ptarmigan.

• Andersen, Oddgeir & Kvasnes, Mikkel Andreas Jørnsøn (2013). From harvest regulations to harvest plans : and a step further to biological reference points. Tidsskriftet Utmark. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  We discuss the development of some central management principles for recreational fishing and hunting. As ecological knowledge has been gained, it has influenced how managers have applied economic, ecological and sociocultural principles to harvest management, and contributed to the field of applied ecology. We also describe how applied ecology has been imbedded through the history of harvest regulations by giving examples of management practices in Norway and the United States. The key purpose is to draw some lessons from comparing applications used in management of recreational fishing and hunting. The most important lesson learned is that adaptive harvest management based on management plans are better tools than regulations without any evaluation of the outcome. For game species that do not have a management based on plans, we recommend adaptive management plans for the future.

• Kvasnes, Mikkel Andreas Jørnsøn; Storaas, Torstein; Pedersen, Hans Christian; Bjørk, Svein & Nilsen, Erlend Birkeland (2010). Spatial dynamics of Norwegian tetraonid populations. Ecological Research. ISSN 0912-3814. 25(2), s. 367–374. doi: 10.1007/s11284-009-0665-7. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Different species in a given site or population of a given species in different sites may fluctuate in synchrony if they are affected similarly by factors such as spatially autocorrelated climate, predation, or by dispersal between populations of one species. We used county wise time series of hunting bag records of four Norwegian tetraonid species covering 24 years to examine patterns of interspecific and intraspecific synchrony. We estimated synchrony at three spatial scales; national, regional (consisting of counties with similar climate), and county level. Ecologically related species with overlapping distributions exhibited strong synchrony across Norway, but there was much variation between the different regions and counties. Regions with a long coastline to both the North Sea and the Norwegian Ocean exhibited an overall stronger synchrony than those consisting of more continental areas. Intraspecific synchrony was generally low across all counties, but stronger synchrony between counties within regions defined by climatic conditions. Synchrony was negatively related to distance between populations in three of four species. Only the synchrony in willow ptarmigan showed a clear negative relationship with distance, while the other species had both strong positive and negative correlations at short distances. Strong interspecific synchrony between some species pairs within regions and weak intraspecific synchrony across counties within regions suggest a stronger synchronizing effect from environmental factors such as weather or predation and less effect from dispersal. Our results suggest that the complete tetraonid community is structured by environmental factors affecting the different species similarly and causes widespread interspecific synchrony. Local factors affecting the population dynamics nevertheless frequently forces neighbouring populations out of phase.

Se alle arbeider i NVA

• Vogler, Thomas; Jahren, Torfinn; Mayer, Martin & Kvasnes, Mikkel Andreas Jørnsøn (2025). Monitoring capercaillie and their lek sites using a drone mounted thermal camera. doi: 10.6084/M9.FIGSHARE.30206878.V1. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  We investigated the use of drones equipped with thermal cameras to monitor capercaillie. Grid flights were conducted over the last known GPS positions of tagged birds. Thermal images were manually reviewed to register detections. Following the grid flights we carried out approach flights by lowering the drone from 60 m to 20 m in 10-m increments, hovering for one minute at each step to record behavioural responses. Our results indicate that capercaillie did not exhibit flight responses to the drone. However, increased vigilance was observed at very low altitudes, typically expressed as repeated upward glances while continuing to forage. During active lekking activity, no response was registered. Detection probability of GPS-tagged birds was 40%. There was no snow cover during the study period and we expect detection rates to improve under snow covered conditions, which is typical for lekking season.

• Kvasnes, Mikkel Andreas Jørnsøn (2024). Vettug viten: Hvordan påvirker vindmøller dyrelivet? Fulltekst i vitenarkiv
• Kvasnes, Mikkel Andreas Jørnsøn (2024). Økologi og forvaltning av hønsefugl, med fokus på lirypa. Fulltekst i vitenarkiv
• Kvasnes, Mikkel Andreas Jørnsøn (2024). Effects of wind-power on Tetraonidae dynamics in central Scandinavia. Fulltekst i vitenarkiv
• Kvasnes, Mikkel Andreas Jørnsøn (2023). Lirype - økologi og forvaltning. Fulltekst i vitenarkiv
• Kvasnes, Mikkel Andreas Jørnsøn; Jahren, Torfinn & Willebrand, Tomas (2023). Effects and mitigation of wind-power on populations of capercaillie and black grouse in central Scandinavia. Fulltekst i vitenarkiv
• Kvasnes, Mikkel Andreas Jørnsøn (2023). Lirype - historisk utvikling og bærekraftig jakt. Fulltekst i vitenarkiv
• Kvasnes, Mikkel Andreas Jørnsøn (2023). Hvordan påvirker vindmøller dyrelivet? Fulltekst i vitenarkiv
• Rivrud, Inger Maren; Rolandsen, Christer Moe; Rauset, Geir Rune; Kvasnes, Mikkel Andreas Jørnsøn; Mysterud, Atle & Solberg, Erling Johan (2021). Hjorteviltpåkjørsler i Norge – Årsaksforhold, lokalisering, risiko og datakvalitet. Fulltekst i vitenarkiv
• Kvasnes, Mikkel Andreas Jørnsøn; Andersen, Oddgeir; Nilsen, Erlend Birkeland & Moa, Pål Fossland (2018). Endringer i Rypejakta over de siste 10 årene. Fulltekst i vitenarkiv
• Kvasnes, Mikkel Andreas Jørnsøn (2018). Hønsefugl - Forskning og forvaltning. Fulltekst i vitenarkiv
• Kvasnes, Mikkel Andreas Jørnsøn (2018). Gode utsikter for høstjakten. Bra med fugl mange steder. [Journal]. Fuglehunden. Fulltekst i vitenarkiv
• Kvasnes, Mikkel Andreas Jørnsøn (2017). Modellering av habitategnethet hos lirype. Fulltekst i vitenarkiv
• Kvasnes, Mikkel Andreas Jørnsøn & Nilsen, Erlend Birkeland (2017). Modellering av habitategnethet hos lirype. Fulltekst i vitenarkiv
• Kvasnes, Mikkel Andreas Jørnsøn (2017). Lirype - Forskning og forvaltning. Fulltekst i vitenarkiv
• Andersen, Oddgeir & Kvasnes, Mikkel Andreas Jørnsøn (2017). Dette skjer med rypekyllingene når du tjuvtrener. Fuglehunden. ISSN 0807-0474. s. 44–45. Fulltekst i vitenarkiv
• Kvasnes, Mikkel Andreas Jørnsøn (2016). Jakten på røde ryper - Lirypa på rødlista, hva nå? Fulltekst i vitenarkiv
• Kvasnes, Mikkel Andreas Jørnsøn; Storaas, Torstein; Nilsen, Erlend Birkeland & Pedersen, Hans-Christian (2015). Private ryper, offentlige ryper, sosiale ryper, smågnagere og været. Fulltekst i vitenarkiv
• Kvasnes, Mikkel Andreas Jørnsøn (2015). Hva skal til for at rypa slår seg ned? [Journal]. Forskning.no. Fulltekst i vitenarkiv
• Glorvigen, Petter; Grønvold, Stine & Kvasnes, Mikkel Andreas Jørnsøn (2014). Evenstadstudent i 8 år: Lære for å forske - forske for å lære. I Storaas, Torstein & Langdal, Kjell (Red.), Ikkje berre ulv og bly - glimt frå forskninga på Evenstad. Oplandske Bokforlag. ISSN 9788275182232. s. 399–408. Fulltekst i vitenarkiv
• Nilsen, Erlend Birkeland; Pedersen, Hans Christian & Kvasnes, Mikkel Andreas Jørnsøn (2013). Hønsefugls bestandsdynamikk- med fokus på rypene. Fulltekst i vitenarkiv
• Kvasnes, Mikkel Andreas Jørnsøn (2013). Status for hønsefugl i Norge og i Ringsaker. Fulltekst i vitenarkiv
• Kvasnes, Mikkel Andreas Jørnsøn (2013). Lirypepopulasjoner varierer i tid og rom. Rapport - Medlemsblad for Hedmark- og Opplandfuglehundklubb. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Noe som alle vet, er at lirypepopulasjoner varierer mellom år og mellom hvor i landet man er. Gjennom rypeforvaltningsprosjektet har vi blant annet sett nærmere på disse svingningene på hva som kan forklare variasjonen mellom år og områder. Her kommer en ”bitteliten” oppsummering av enkelte resultater fra prosjektet.

• Storaas, Torstein; Kvasnes, Mikkel Andreas Jørnsøn; Nilsen, Erlend Birkeland & Pedersen, Hans-Christian (2013). Spreiing av ryper - kvar slår unge ryper seg ned. Fulltekst i vitenarkiv
• Kvasnes, Mikkel Andreas Jørnsøn; Storaas, Torstein; Solvang, Håkon; Pedersen, Hans-Christian & Nilsen, Erlend Birkeland (2013). Spatial distribution and habitat selection in willow ptarmigan - the importance of adult survival. Fulltekst i vitenarkiv
• Nilsen, Erlend Birkeland; Bjørk, Svein; Storaas, Torstein & Kvasnes, Mikkel Andreas Jørnsøn (2008). Spatial dynamics of Norwegian tetraonid populations - as reviled by hunting statistics. Fulltekst i vitenarkiv
• Kvasnes, Mikkel Andreas Jørnsøn; Jahren, Torfinn; Willebrand, Maria Hörnell; Kjønsberg, Marius; Hansen, Endre Hofstad & Brittas, Rolf [Vis alle 7 forfattere av denne artikkelen] (2024). Tjäder - En förvaltningsinriktad kunskapssammanställning och analys av inventeringsmetoder. Naturvårdsverket. Fulltekst i vitenarkiv
• Rivrud, Inger Maren; Rolandsen, Christer Moe; Rauset, Geir Rune; Kvasnes, Mikkel Andreas Jørnsøn; Mysterud, Atle & Solberg, Erling Johan (2020). Hjorteviltpåkjørsler i Norge: Årsaksforhold, lokalisering, risiko og datakvalitet. Norsk institutt for naturforskning (NINA). ISSN 9788242645647. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Rivrud, I.M., Rolandsen, C.M., Rauset, G.R., Kvasnes, M., Mysterud, A. og Solberg, E.J. 2020. Hjorteviltpåkjørsler i Norge: Årsaksforhold, lokalisering, risiko og datakvalitet. NINA Rapport 1806. Norsk institutt for naturforskning. Antall viltpåkjørsler har økt kraftig de siste tiårene, med store konsekvenser i form av økonomiske og materielle kostnader, personskader, dødsfall og svekket dyrevelferd. Omfanget av spesielt hjorteviltpåkjørsler gjør dette til en av vår tids største utfordringer innen viltforvaltningen. Økningen i viltpåkjørsler har en klar sammenheng med økt tetthet i hjorteviltbestandene, men også høyere hastigheter, økt trafikkintensitet og utbygging av veg- og jernbanenettet spiller inn. Til tross for betydelig innsats fra det offentlige for å redusere viltulykker holder antallet seg relativt stabilt, og for noen arter, som rådyr og hjort, ser vi en viss økning. Det er derfor et tydelig behov for økt kunnskap om hvilke faktorer som påvirker påkjørslene, og hva som karakteriserer farlige strekninger. Mye fokus har vært rettet mot elgpåkjørsler, da disse har størst kostnad både materielt og i form av personskader. Énartsfokus er likevel ikke tilstrekkelig om man ønsker å identifisere de underliggende årsakene til viltpåkjørsler. Hjorteviltartene har ulike adferdsmønstre, de fordeler seg ulikt i landskapet lokalt og har ulik utbredelse nasjonalt. Det kan derfor være ulike risikoområder for artene. En komparativ tilnærming gir muligheter for å skille faktorer knyttet til bestandstetthet og adferd hos dyrene fra faktorer som er knyttet til trafikkbildet. Dette er avgjørende for å øke presisjonen i risikovarslingen. Det gir også mulighet for tiltak på steder der man kan redusere antallet påkjørsler for flere arter samtidig. Målet med denne rapporten er å øke kunnskapen og identifisere faktorene som kjennetegner områder med hyppige påkjørsler av artene elg, hjort og rådyr i Norge. Vi har undersøkt effekten av vilttetthet, arealtyper, snødybde og vegkategori på risiko for påkjørsel for de ulike artene, og hvordan sesong (sommer/vinter) kan påvirke effekten av disse faktorene. Vi har tilpasset modeller der vi undersøker detaljer i hvordan de ulike faktorene påvirker påkjørselsrisiko både hos de ulike artene enkeltvis, og alle artene i en og samme modell slik at forskjell i risiko for påkjørsel kan måles eksplisitt mellom arter. Fra modellene har vi bygget risikokarter for viltpåkjørsler over hele Norges offentlige vegnett. Avslutningsvis diskuterer vi kvaliteten på datagrunnlaget som finnes i de ulike databasene over påkjørsler. Modellene viser at faktorene som påvirker viltpåkjørslene er kompleks. Ulike landskapsfaktorer påvirker påkjørselsrisiko ulikt mellom arter og mellom sesonger. Bestandstetthet var den sterkeste påvirkningsfaktoren bak romlig variasjon i påkjørselsrisiko for alle arter, med høyere risiko for påkjørsel ved økende tetthet. Artene ble ulikt påvirket av landskapsvariabler. Elg og hjort, som beveger seg over store områder, hadde større samsvar mellom hva som påvirker påkjørselsrisiko sammenlignet med rådyr, som er mer stedfaste. Mens elg og hjort i større grad opplevde økt risiko med økende andel skog- og jordbruksareal rundt påkjørselspunktet, var andelen bebygd areal en viktigere påvirkningsfaktor for påkjørsler av rådyr. Elg og rådyr opplevde økt risiko i kommuner med større snødybde, mens dette ikke var tilfelle for hjort. Det kan i hovedsak skyldes at hjorten har sitt kjerneområde i vest, der kystklimaet gjør at mer nedbør faller som regn. Samtlige arter opplevde høyest risiko for påkjørsel på riksveger, tett etterfulgt av europaveger. Fylkesveger ga lavere risiko, mens kommunale veger lå nederst i risikospekteret. Dette reflekterer sannsynligvis en gradient i trafikkbelastning og fart, og til en viss grad også tiltak mot påkjørsler, som gjerne er størst på større veger som europaveger. Kartene over relativ risiko for påkjørsel for hele det offentlige vegnettet viser at modellene våre i stor grad predikerer høyere risiko i områder der det forekommer mange påkjørsler. Dette tyder på at modellene fungerer godt for å si noe om hvor tiltak for å begrense antallet viltpåkjørsler bør settes inn, og at kartene kan brukes som grunnlag for tiltak.

• Kvasnes, Mikkel Andreas Jørnsøn; Pedersen, Hans Christian; Kjønsberg, Marius; Rød-Eriksen, Lars; Eriksen, Lasse Frost & Bowler, Diana Elizabeth [Vis alle 11 forfattere av denne artikkelen] (2019). Hønsefuglportalen. Oppsummering av drift og utvikling i perioden 2013-2018. Norsk institutt for naturforskning (NINA). ISSN 9788242634108. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Hønsefugler, og lirype især, er blant de mest ettertraktede viltartene i Norge. For å samle kunnskap om bestandene før jakt med sikte på å kunne regulere jakta bærekraftig, har lokale bestandsregistreringsprogrammer vokst fram. Disse har i de senere årene samlet seg om en enhetlig feltprotokoll og takseringsmetodikk; avstandsmetoden (eng: Distance sampling) ved bruk av stående fuglehund i august måned. I motsetning til de fleste storviltartene, har det ikke eksistert en helhetlig overvåkning av hønsefugl i Norge. Hønsefuglportalen ble etablert i 2012 for å skape et nasjonalt samlingssted for kvalitetssikring og ivaretagelse av data fra de lokale hønsefugltakseringene. Storfugl, orrfugl, lirype og fjellrype, samt observasjoner av smågnagere, hare og rødrev registreres av taksørene. Høsten 2013 ble en test-versjon av portalen utprøvd i ut-valgte områder. Fra og med høsten 2014 har portalen vært tilgjengelig for rettighetshavere fra hele landet. I denne rapporten oppsummerer vi de første årene med drift. Vi beskriver portalens oppbygning og bruk, gjennomføring og omfang av takseringer. I tillegg viser vi eksempel på hvordan data fra hønsefuglportalen kan anvendes i statistisk modellering for å utvikle ny kunnskap om hønsefugl. I 2018 ble det registrert takseringer i 13 fylker, 80 kommuner og 188 områder i Hønsefuglportalen og de frivillige taksørene observerte om lag 50000 ryper og 2500 skogsfugl langs 8181 km med takseringslinjer. Det aller meste av takseringene gjennomføres basert på frivillig arbeid. Trønde-lag og Hedmark har det klart største omfanget med henholdsvis 2411 og 2250 km takserte linjer i 2018. I Agder, hele Vestlandet, Telemark og Buskerud er takseringsinnsatsen veldig begrenset, til tross for mye egnet lirypeareal og stor avskyting i jakta. For å øke kvaliteten og forenkle prosessen med registrering av data ble det i 2017 utviklet en applikasjon for smarttelefoner der observasjoner registres direkte i felt. Denne ble testet ut i ut-valgte områder i 2018 med lovende resultat og utprøving vil fortsette i 2019. Dette sammen med økt innsats for utdanning av taksører, er viktige tiltak for å bedre kvaliteten på data. Det er utviklet maler for analyser og rapportering av resultater fra takseringene. I rapportene fokuseres det på tre variabler; 1) tetthet av fugl, 2) tetthet av voksne fugler og 3) kyllingproduksjon. Hønsefuglportalens nettside har også en innsynsløsning med estimater av tetthet, kylling-produksjon og innsats (antall kilometer taksert) fra offentlige områder. I løpet av de siste fire årene er innsynsløsningen besøkt over 60 000 ganger i de mest intense månedene august og september. Hønsefuglportalen er for øvrig hyppig omtalt i media i perioden før småviltjakta til noen uker etter oppstart. Spørreundersøkelser viser også at jegerne i stor grad ser nytten av bestandsregistreringer før jakt. Det viser seg også at noen jegere velger jaktområder basert på bestandstall fra Hønsefuglportalen. I 2015 ble det innført en ny prosedyre for beregning av kyllingproduksjon hos lirype. Et simuleringsstudie viste at det var en betydelig risiko for overestimering med den gamle metoden. Sam-tidig viser studien at den nye metoden kan ha en tendens til å underestimere kyllingproduksjonen. Det jobbes kontinuerlig med å forbedre analysemetodene. NØKKELORD : Norge, lirype, storfugl, orrfugl, linjetaksering, avstandsmetoden, overvåkning, KEY WORDS : Norway, willow ptarmigan, capercaillie, black grouse, line transects, distance sampling, survey program

• Kvasnes, Mikkel Andreas Jørnsøn & Nilsen, Erlend Birkeland (2017). Habitategnethetsmodell for lirype - Basert på data fra linjetakseringer på Statskogs eiendommer. Revidert utgave. Norsk institutt fro naturforskning. ISSN 9788242630148. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Statskog er Norges største grunneier og forvalter en betydelig andel av den norske lirypebestan-den. Som et ledd i å sikre en bærekraftig forvaltning av lirypa på sin eiendom ønsker Statskog bedre oversikt over ulike jaktfelts egnethet for lirype. Formålet med dette prosjektet var å utar-beide en habitategnethetsmodell basert på linjetakseringsdata. Modellen skal brukes til å utar-beide habitategnethetskart for lirype på jaktfeltnivå for alle områder hvor det bedrives rypejakt på Statskogs grunn. Kartene skal brukes som et objektivt kunnskapsgrunnlag for beslutninger som berører lirype (jaktuttak, jegerfordeling, inngrep mv.). Vi utviklet en habitategnethetsmodell for lirype basert på linjetakseringsdata samlet inn i forbin-delse med høsttakseringer av lirype fra Statskogs eiendommer i Norge. Alle data er tilgjengelige og tilrettelagt i Hønsefuglportalen. Vi hentet ut lirypeobservasjoner fra 40 takseringsområder for perioden 2013 til 2016. Innenfor det undersøkte området genererte vi tilfeldige kontrollpunkter som representerer tilgjengelig habitat i områdene. Kontrollpunktene ble fordelt tilfeldig innenfor en 200m buffer rundt takseringslinjene, og etter samme sannsynlighetsfordeling som lirypeob-servasjonene. For hver observasjon og kontrollpunkt hentet vi ut informasjon om vegetasjon, terreng, og tregrense. Vi brukte en logistisk mikset regresjonsmodell som tok høyde for romlig variasjon i tetthet for å beregne seleksjonskoeffisienter til habitategnethetsmodellen. Den beste modellen for å forklare sammenhengen mellom lirypeobservasjoner og habitat bestod av Vegetasjonstype (16 katego-rier), avvik i høydemeter fra tregrensen, eksposisjon og helningsgrad samt annengradsfunksjon for helning. Blant vegetasjonstypene var de fire mest selekterte kategoriene høgstarrmyr, gras- og urteenger, grasrabber og lyngrikelesider. Videre viste modellen seleksjon for områder nær tregrensa. I tillegg til dette selekterte lirypa for sør og sør-østvendte hellinger, og den selekterte i økende grad for hellinger opp til ca. 20°. Kryssvalidering, både mot internt testdatasett og uav-hengige data viste at modellen hadde god prediksjonsevne og kunne således være egnet til å predikere habitategnethet også for de områdene hvor vi ikke har tilgang til takseringsdata. Prediksjonene ble kategorisert til seks kategorier fra 1 - uegnet til 6 - godt egnet habitat for lirype. 12% av ca. 30 000 km2 jaktfelt ble ikke kartlagt på grunn av manglende data (oftest areal med vann eller isbreer). Av kartlagt areal ble 42% kategorisert i kategori 1 - uegnet lirypehabitat og med økende relativ habitategnethet var 15 % i kategori 2, 16 % i kategori 3, 10 % i kategori 4, 8 % i kategori 5 og 7 % i kategori 6 - godt egnet lirypehabitat.

• Kvasnes, Mikkel Andreas Jørnsøn; Nilsen, Erlend Birkeland; Storaas, Torstein & Pedersen, Hans Christian (2015). Willow ptarmigan dynamics at low population densities – the role of habitat and extrinsic environmental factors. Universitetet i Innlandet. Fulltekst i vitenarkiv

Se alle arbeider i NVA