Joar Røkke Fystro

• Fystro, Joar Røkke (2026). Skal offentlige sykehus kunne selge fosterdiagnostikk? En kvalitativ analyse av høringsdokumenter. Nordisk tidsskrift for helseforskning. ISSN 1504-3614. 22(1). doi: 10.7557/14.8173. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  I november 2023 sendte regjeringen Støre et forslag på høring om at gravide uten indikasjon for fosterdiagnostikk likevel skulle kunne få utføre non-invasiv prenatal test (NIPT) på offentlige sykehus så lenge de selv betaler markedsprisen for testen. Hensikten med denne studien var å undersøke argumentene og begrunnelsene som ble brukt i høringsrunden. Den kvalitative analysen viser hvordan myndighetene la vekt på praktisk-empiriske argumenter om at forslaget ville gi likere tilgang til NIPT rundt om i landet og bidra til å holde helsepersonell i offentlig tjeneste, mens høringsinstansene pekte på de prinsipielle konsekvensene av forslaget. Hvorvidt regjeringen ikke hadde tatt høyde for de potensielle følgeeffektene av å tillate privat markedslogikk innenfor de offentlige sykehusdørene, eller om den la frem forslaget som en testballong for å innføre lignende løsninger, forblir uklart. En annen mulighet er at den mente NIPT skiller seg fra andre helsetjenester og at forslaget dermed ikke ville skape presedens for lignende betalingsløsninger.

• Fystro, Joar Røkke (2026). Fraværsgebyrer på ville veier. Tidsskrift for Den norske legeforening (Tidsskriftet). ISSN 0029-2001. doi: 10.4045/tidsskr.26.0063. Fulltekst i vitenarkiv
• Fystro, Joar Røkke & Moen, Christian (2025). Hvilken kunnskap trenger morgendagens fysioterapeuter? En kvalitativ analyse av programplanen ved en bachelorutdanning i fysioterapi i Norge. Fysioterapeuten. ISSN 0016-3384. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Hensikt: Undersøke hvilke typer kunnskap som skrives frem og vektlegges i programplanen for bachelorutdanningen i fysioterapi ved OsloMet – storbyuniversitetet. Metode: En kvalitativ dokumentanalyse der kodingen ble utført med utgangspunkt i et forhåndsdefinert konseptuelt rammeverk bestående av fire kunnskapskategorier: interaksjon, personlig kompetanse, profesjonelle krav og vitenskapelige områder. Funn: Teoretisk kunnskap fra vitenskapelige områder var i en overordnet posisjon i programplanen og hadde forrang fremfor de andre kunnskapskategoriene. Samtidig ble personlig kompetanse hos og profesjonelle krav til den vordende fysioterapeuten vektlagt og kom til uttrykk mange steder. Like fullt ble praktisk kunnskap fortrinnsvis tegnet opp som anvendelse av teori. Interaksjonen og samarbeidsrelasjonen mellom pasient og fysioterapeut ble lite artikulert og fikk begrenset oppmerksomhet. Konklusjon: Ettersom god kommunikasjon og en tillitsfull samarbeidsrelasjon mellom pasient og fysioterapeut utgjør sentrale bestanddeler av behandlingen, fremstår det som en mangel at interaksjon ble lite vektlagt i programplanen. Nøkkelord: fysioterapeuter, kvalitativ forskning, kunnskap, profesjonsutdanning, universitet og høgskoler.

• Fystro, Joar Røkke (2025). From harmonious altruism to contradictory feminism: an analysis of the public consultation on financial compensation for egg donation. Etikk i praksis. ISSN 1890-3991. 19(1), s. 105–119. doi: 10.5324/eip.v19i1.5918. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  After the revision of the Biotechnology Act in May 2020, egg donation in Norway became a reality. In the wake of the ‘biotechnology agreement’ – a result of the coalition between Ap (the Norwegian Labour party), Frp (the Progress Party) and SV (the Socialist Left Party) to secure a parliamentary majority for changes in the law – the amount of compensation was to be determined for women who wish to donate eggs. A public consultation was therefore held on the guidelines for egg donation, including alternatives for how much the donor should be financially compensated. In this article, I have analysed the consultation draft, the consultation responses and the final guidelines for compensation for egg donation. The purpose of the study was to examine the various arguments in the Norwegian debate about financial compensation for egg donation. Three recurring themes were identified in the consultation documents: the form and content of the motivation, fairness and donor store. A key finding in the consultation was a recurring concern about financially motivated donation. There was also broad agreement that egg donation should be altruistic. Altruism was understood as an absence of financial motivation on the part of the donor, but without other non-altruistic motives being problematised or the prerequisites for altruism being further discussed. The analysis also showed how similar arguments were framed differently in order to support both higher and lower compensation. For example, an emphasis on women's rights in some consultation responses ended up as a defence for the higher compensation proposed, while in other consultation responses it was used as an argument for a ban on any form of compensation. Overall, this study provides insight into the diversity of arguments that have been used in the Norwegian debate on financial compensation for egg donation, and it shows the importance of defining the relevant concepts – such as altruism, voluntariness and financial motivation – in order to better illuminate the agreements and disagreements between the parties in the debate.

• Fystro, Joar Røkke (2023). Fra samstemt altruisme til motstridende feminisme: en analyse av høringen om kompensasjon for eggdonasjon. Etikk i praksis. ISSN 1890-3991. 17(2), s. 7–22. doi: 10.5324/eip.v17i2.5016. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Etter revisjonen av bioteknologiloven i mai 2020, ble eggdonasjon på norsk et faktum. I kjølvannet av «bioteknologiforliket» – en koalisjon mellom AP, FrP og SV som sikret stortingsflertall for endringene i loven – skulle kompensasjonsstørrelsen fastsettes for kvinner som ønsker å donere bort egg. Det ble av den grunn holdt en høring om retningslinjene for donasjon av egg, herunder alternativer til hvor mye donor bør kompenseres økonomisk. Denne artikkelen analyserer høringsutkastet, høringssvarene og de endelige retningslinjene for kompensasjon av eggdonasjon. Jeg utvikler tre gjennomgående temaer for å beskrive innholdet i disse dokumentene: (1) motivasjonens form og innhold, (2) rettferdig likebehandling og (3) donorbutikk. Selv om Helsedirektoratet innledningsvis gikk inn for alternativet med det høyeste kompensasjonsbeløpet, endret de mening etter høringsrunden og bestemte seg for det laveste beløpet for å unngå økonomisk motivert eggdonasjon. Denne bekymringen for økonomisk motivert eggdonasjon var et gjennomgående tema i høringsdokumentene, ledsaget av en forståelse av altruistisk eggdonasjon som et fravær av økonomisk motivasjon. Analysen viser samtidig hvordan lignende argumenter ble vinklet ulikt for å kunne understøtte både en høyere og lavere kompensasjon. En vektlegging av kvinnes rettigheter endte i noen høringssvar opp som et forsvar for den høyeste kompensasjonen, mens endte i andre opp som et forbud mot enhver kompensasjon. Samlet sett gir denne studien innblikk i mangfoldet av argumenter som er blitt brukt i den norske debatten om kompensasjon for eggdonasjon og viser viktigheten av å definere begrepene som brukes, slik som altruisme, frivillighet og økonomisk motivasjon.
  
 Nøkkelord: altruisme, bioteknologi, eggcelledonasjon, godtgjørelse, motivasjon

• Fystro, Joar Røkke & Thomsen, Simon (2023). Whose motivation? A conceptual and ethical analysis of nudges and incentives in physiotherapy treatment. Fysioterapeuten. ISSN 0016-3384. 90(5), s. 82–86. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Nudges and incentives can be—and are—used in physiotherapy treatment to alter and steer patients’ behaviour. In this paper, we first investigate the conceptual difference between nudges and incentives. Thereafter, we conduct an ethical analysis of these two techniques for influencing behaviour, pointing to different aspects that may have ethical importance for physiotherapy practise. We conclude that while employing nudges and incentives in physiotherapy treatment raises distinct ethical issues in light of their conceptual differences, there is a common moral imperative for physiotherapists to provide and discuss the reasons for employing nudges and incentives with the public and/or the patients.

• Fystro, Joar Røkke & Feiring, Eli (2023). Mapping out the arguments for and against patient non-attendance fees in healthcare: An analysis of public consultation documents. Journal of Medical Ethics. ISSN 0306-6800. 49(12), s. 844–849. doi: 10.1136/jme-2022-108856. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Background Patients not attending their appointments without giving notice burden healthcare services. To reduce non-attendance rates, patient non-attendance fees have been introduced in various settings. Although some argue in narrow economic terms that behavioural change as a result of financial incentives is a voluntary transaction, charging patients for non-attendance remains controversial. This paper aims to investigate the controversies of implementing patient non-attendance fees. Objective The aim was to map out the arguments in the Norwegian public debate concerning the introduction and use of patient non-attendance fees at public outpatient clinics. Methods Public consultation documents (2009–2021) were thematically analysed (n=84). We used a preconceived conceptual framework based on the works of Grant to guide the analysis. Results A broad range of arguments for and against patient non-attendance fees were identified, here referring to the acceptability of the fees’ purpose, the voluntariness of the responses, the effects on the individual character and institutional norms and the perceived fairness and comparative effectiveness of patient non-attendance fees. Whereas the aim of motivating patients to keep their appointments to avoid poor utilisation of resources and increased waiting times was widely supported, principled and practical arguments against patient non-attendance fees were raised. Conclusion A narrow economic understanding of incentives cannot capture the breadth of arguments for and against patient non-attendance fees. Policy makers may draw on this insight when implementing similar incentive schemes. The study may also contribute to the general debate on ethics and incentives.

• Fystro, Joar Røkke & Feiring, Eli (2023). Policy-makers' conception of patient non-attendance fees in specialist healthcare: a qualitative document analysis. BMJ Open. 13(11). doi: 10.1136/bmjopen-2023-077660. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Objectives: Patients missing their scheduled appointments in specialist healthcare without giving notice can undermine efficient care delivery. To reduce patient non-attendance and possibly compensate healthcare providers, policy-makers have noted the viability of implementing patient non-attendance fees. However, these fees may be controversial and generate public resistance. Identifying the concepts attributed to non-attendance fees is important to better understand the controversies surrounding the introduction and use of these fees. Patient non-attendance fees in specialist healthcare have been extensively debated in Norway and Denmark, two countries that are fairly similar regarding political culture, population size and healthcare system. However, although Norway has implemented a patient non-attendance fee scheme, Denmark has not. This study aimed to identify and compare how policy-makers in Norway and Denmark have conceptualised patient non-attendance fees over three decades. Design: A qualitative document study with a multiple-case design. Methods: A theory-driven qualitative analysis of policy documents (n=55) was performed. Results: Although patient non-attendance fees were seen as a measure to reduce non-attendance rates in both countries, the specific conceptualisation of the fees differed. The fees were understood as a monetary disincentive in Norwegian policy documents. In the Danish documents, the fees were framed as an educative measure to foster a sense of social responsibility, as well as serving as a monetary disincentive. The data suggest, however, a recent change in the Danish debate emphasising fees as a disincentive. In both countries, fees were partly justified as a means of compensating providers for the loss of income. Conclusions: The results demonstrate how, as a regulative policy tool, patient non-attendance fees have been conceptualised and framed differently, even in apparently similar contexts. This suggests that a more nuanced and complex understanding of why such fees are debated is needed.

• Fystro, Joar Røkke; Hofmann, Bjørn Morten & Feiring, Eli (2022). On the person in personal health responsibility. BMC Medical Ethics. 23(1). doi: 10.1186/s12910-022-00802-y. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  In this paper, we start by comparing the two agents, Ann and Bob, who are involved in two car crashes. Whereas Ann crashes her car through no fault of her own, Bob crashes as a result of reckless driving. Unlike Ann, Bob is held criminally responsible, and the insurance company refuses to cover the car’s damages. Nonetheless, Ann and Bob both receive emergency hospital treatment that a third party covers, regardless of any assessment of personal responsibility. What warrants such apparent exceptionalism with respect to personal responsibility in the healthcare context? We turn our attention to an understudied aspect of the debate on personal health responsibility, namely, the conceptualisation of the person in need of emergency hospital treatment. Drawing on the research of Joshua Knobe and Shaun Nichols, we propose that a context-dependent conceptualisation of the person may help explain a reluctance to ascribe responsibility to the individual for negative health outcomes.

• Feiring, Eli; Traina, Gloria; Fystro, Joar Røkke & Hofmann, Bjørn (2020). Avoiding hypersensitive reluctance to address parental responsibility in childhood obesity. Journal of Medical Ethics. ISSN 0306-6800. doi: 10.1136/medethics-2020-106120. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Childhood obesity is an increasing health problem. Prior empirical research suggests that, although discussing lifestyle behaviours with parents could help prevent childhood obesity and its health-related consequences, physicians are reluctant to address parental responsibility in the clinical setting. Therefore, this paper questions whether parents might be (or might be held) responsible for their children’s obesity, and if so, whether parental responsibility ought to be addressed in the physician–patient/parent encounter. We illustrate how different ideal-typical models of the physician–patient/parent interaction emphasise different understandings of patient autonomy and parental responsibility and argue that these models advocate different responses to an appeal for discussing parents’ role in childhood obesity. We suggest that responsibility should be attributed to parents because of their parental roles in providing for their children’s welfare. We also argue that whether, and how, this responsibility gives rise to a requirement to act depends on the parents’ capacities. A deliberative-oriented physician–patient/parent interaction best captures the current ideals of antipaternalism, patient autonomy, and shared and evidence-informed decision-making, and might facilitate parental role development. We conclude that, while not discussing parental responsibility for childhood obesity in the clinical setting can be warranted in particular cases, this cannot be justified as a general rule.

Se alle arbeider i NVA

• Fystro, Joar Røkke (2026). Bør dagens vernepleiere hete noe annet i morgen? Vernepleier.no. Fulltekst i vitenarkiv
• Fystro, Joar Røkke (2026). Fysioterapi som investering eller helsetjeneste? Fysioterapeuten. ISSN 0016-3384. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  - Fysioterapien er bedre tjent med å promotere seg som en basal og nødvendig helsetjeneste med helsefaglig nytte, ikke en investering i samfunnsøkonomi, skriver Joar Røkke Fystro.

• Fystro, Joar Røkke (2026). Får hakeslepp av sykehusgebyr: – Helt sinnssykt! - adressa.no. [Journal]. Adresseavisen. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Hvis du ikke møter opp til oppsatt time, kan du måtte punge ut nær 2 000 kroner. Det får flere til å reagere.

• Fystro, Joar Røkke (2026). Vet folk flest best? Innbyggerundersøkelser i politikkutforming. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Politikk handler om å prioritere verdier. Demokrati handler om folkelig deltakelse i politikken. Men hvordan er forholdet mellom folks meninger og politiske beslutninger? Og mer spesifikt, på hvilken måte bør innbyggerundersøkelser brukes i politikkutformingen?

• Fystro, Joar Røkke (2026). Hvor går grensen for pasientansvar i fysioterapi? Nytt postdoktorprosjekt skal finne svar. [Journal]. Fysioterapeuten. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Hvor mye ansvar kan, og bør, pasienter forventes å ta for egen behandling? Det spørsmålet står sentralt i et nytt postdoktorprosjekt ved Senter for medisinsk etikk (UiO) i regi av fysioterapeut og forsker Joar Røkke Fystro.

• Fystro, Joar Røkke (2026). Fraværsgebyret bør revideres kraftig. Fulltekst i vitenarkiv
• Fystro, Joar Røkke & Eng-Galåen, Tone Elise (2025). Ny studie: Fant at praksis taper terreng til fordel for teori. [Journal]. Fysioterapeuten. Fulltekst i vitenarkiv
• Killingmo, Rikke Munk; Fystro, Joar Røkke; Hellevik, Martin Moum & Halvorsen, Joakim Moestue (2024). Samfunnsøkonomi: Argumenter og etikk i den politiske debatten. Fulltekst i vitenarkiv
• Fystro, Joar Røkke & Feiring, Eli (2024). Hvorfor har vi fraværsgebyr? Fulltekst i vitenarkiv
• Fystro, Joar Røkke & Thomsen, Simon (2024). Fra medisinifisering til medikalisering og helsisme – en kritikk. Tidsskrift for Den norske legeforening (Tidsskriftet). ISSN 0029-2001. Fulltekst i vitenarkiv
• Fystro, Joar Røkke (2024). Eldreomsorg, paradokser og forvetninger. Gudbrandsdølen Dagningen. Fulltekst i vitenarkiv
• Fystro, Joar Røkke (2024). Kan leger drive oppsøkende genetisk informasjonsvirksomhet? 144(10), s. 789–790. doi: 10.4045/tidsskr.24.0400. Fulltekst i vitenarkiv
• Fystro, Joar Røkke (2024). Fystro svarer Horn. Tidsskrift for Den norske legeforening (Tidsskriftet). ISSN 0029-2001. Fulltekst i vitenarkiv
• Fystro, Joar Røkke (2024). Samfunnsøkonomi: Argumenter og etikk i den politiske debatten. [Journal]. Lateralt og medialt. Fulltekst i vitenarkiv
• Fystro, Joar Røkke (2024). Samfunnsøkonomi: Hvilke argumenter bør spilles inn i den politiske debatten? [Journal]. Fysioterapeuten. Fulltekst i vitenarkiv
• Fystro, Joar Røkke (2024). Når blir press upassende? 145(1). doi: 10.4045/tidsskr.24.0656. Fulltekst i vitenarkiv
• Fystro, Joar Røkke (2024). Forsker på fraværsgebyret. [Journal]. Dagens Medisin. Fulltekst i vitenarkiv
• Fystro, Joar Røkke (2024). Tre ankepunkter mot (over)bruk av samfunnsøkonomiske analyser for å promotere fysioterapi. Fulltekst i vitenarkiv
• Fystro, Joar Røkke (2024). Hvorfor får eggdonorer mindre økonomisk kompensasjon enn sæddonorer? 144(5), s. 353–354. doi: 10.4045/tidsskr.24.0115. Fulltekst i vitenarkiv
• Eng-Galåen, Tone Elise & Fystro, Joar Røkke (2023). Pasienters egeninnsats: En vennlig dult er vel greit? [Journal]. Fysioterapeuten. Fulltekst i vitenarkiv
• Fystro, Joar Røkke (2023). Ikke møtt-gebyr versus rettssikkerhet? 143(2), s. 122–122. doi: 10.4045/tidsskr.22.0783. Fulltekst i vitenarkiv
• Bakke, Mathilde Coraline Aarvold & Fystro, Joar Røkke (2023). Gebyr for å utebli fra avtalt legetime har økt til 1.500 kroner. Betyr det at flere møter opp? [Internet]. Forskning.no. Fulltekst i vitenarkiv
• Fystro, Joar Røkke (2023). Pasientfravær til besvær, men er det forkastelig? Gudbrandsdølen Dagningen. Fulltekst i vitenarkiv
• Fystro, Joar Røkke & Feiring, Eli (2023). Fraværsgebyrer kan lære oss noe om økonomi og etikk. Fulltekst i vitenarkiv
• Fystro, Joar Røkke (2022). Evolusjonen forklarer ikke en vanskelig russetid. Gudbrandsdølen Dagningen. Fulltekst i vitenarkiv
• Fystro, Joar Røkke & Feiring, Eli (2022). 185:poster The ideas behind charging for non-attendance in healthcare: an analysis of key policy documents in Denmark and Norway. BMJ Global Health. 7. doi: 10.1136/bmjgh-2022-ISPH.53. Fulltekst i vitenarkiv
• Fystro, Joar Røkke (2022). Mellom ansvar og skyld: Personlig ansvar i fysioterapi. Fysioterapeuten. ISSN 0016-3384. 89(1), s. 36–38. Fulltekst i vitenarkiv
• Fystro, Joar Røkke (2021). Oppsøkende genetisk informasjonsvirksomhet – en historisk oversikt. 18(1), s. 74–82. Fulltekst i vitenarkiv
• Fystro, Joar Røkke (2021). Vaksiner er ingen premie. 141(6), s. 516–516. doi: 10.4045/tidsskr.21.0206. Fulltekst i vitenarkiv
• Fystro, Joar Røkke & Lossius, Lone Omholt (2021). – Fysioterapeutens kunnskap kan minimere pasientens følelse av skyld. [Journal]. Fysioterapeuten. Fulltekst i vitenarkiv
• Fystro, Joar Røkke & Moen, Christian (2021). Personlig ansvar med fysioterapeut og stipendiat ved UiO Joar Røkke Fystro. [Radio]. Fysioformidlingen (Podcast). Fulltekst i vitenarkiv
• Fystro, Joar Røkke (2020). Når jus og moral møtes. 140(10), s. 993–995. doi: 10.4045/tidsskr.19.0799. Fulltekst i vitenarkiv
• Fystro, Joar Røkke (2020). Hva er en umotivert pasient? 87(1), s. 32–33. Fulltekst i vitenarkiv
• Fystro, Joar Røkke (2026). On the framings of and justifications for imposing patient non-attendance fees in public healthcare systems: Three empirical studies. Universitetet i Oslo. ISSN 9788234807329. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  This doctoral thesis examines the framings of and justifications for imposing patient non-attendance fees in public healthcare systems; in particular, it investigates these fees within the context of delivering specialist healthcare in Norway and Denmark. The first study mapped out the arguments used in the Norwegian public debate about patient non-attendance fees at public specialist outpatient clinics by qualitatively analysing public consultation documents. The second study identified and compared how policymakers in Norway and Denmark have framed and conceptualised patient non-attendance fees at public hospitals by qualitatively analysing policy documents from the two countries. The third study investigated how a panel of people in Norway conceive of patient non-attendance fees in a public specialist healthcare setting by conducting a survey experiment and quantitatively analysing the participants’ ratings of hypothetical vignettes. Taken together, the findings demonstrate how patient non-attendance fees have been framed and conceived of differently, even in apparently similar contexts. In Norway, fees were articulated as a financial disincentive, devoid of any moral language; in Denmark, they were also framed as an educational measure to foster a sense of social responsibility. Crucially, it was found that there was a mismatch between how policymakers usually frame the fees and how most people conceive of them—as a deserved sanction. Overall, these findings may help to reach a better understanding of the controversies that often accompany debates on patient non-attendance fees, and they can inform policymaking. Moreover, the different constructs of patient non-attendance fees developed and identified in this project (i.e. non-attendance fees as patient incentive, patient education, provider compensation, opportunity cost compensation and patient sanction) can be conceptually generalised for use in other empirical and theoretical analyses.

• Fystro, Joar Røkke (2023). Kartlegging av unntaksordninger i systemer som er ekvivalente til det norske systemet for Nye metoder og Blåreseptordningen: En ekstern rapport til ekspertgruppen om tilgang og prioritering. Universitetet i Oslo. Fulltekst i vitenarkiv
• Fystro, Joar Røkke (2023). Ekstern rapport om unntaksordninger etter nei-beslutning i utvalgte lands systemer som ligner på systemet for Nye metoder. Universitetet i Oslo. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  I systemet for Nye metoder er det mulig å gjøre unntak for enten enkeltpasienter eller pasientgrupper før Beslutningsforum har fattet en beslutning om hvorvidt et legemiddel skal tilbys i den norske spesialisthelsetjenesten. Etter at en nei-beslutning foreligger fra Beslutningsforum, er det derimot ikke lenger mulig å søke unntak om å ta i bruk det vurderte legemiddelet. Denne rapporten viser at i Danmark, Finland, Island, Sverige og Storbritannia og Nord-Irland (heretter UK, men med hovedvekt på National Health Service (NHS) i England) er det mulig å gjøre unntak og tilby legemidler som beslutningsorganet i systemet for innføring av nye metoder i spesialisthelsetjenesten har sagt nei til. Samtidig er det store forskjeller mellom de ulike landenes systemer, der avgjørelser fra beslutningsorganet på den ene siden kun har en rådgivende funksjon og sykehusene i praksis kan gjøre som de selv ønsker (Finland og til dels Sverige). På den andre siden er det i noen systemer formaliserte ordninger med klare prosedurale regler og regimer for oppfølging av unntak som er innvilget (Danmark, Island og UK). Nederland er det eneste av de undersøkte landene som har et system for innføring av nye metoder i spesialisthelsetjenesten uten mulighet for å søke om unntak etter at en nei-beslutning om hvorvidt et legemiddel skal tilbys er fattet (og det kan heller ikke gjøres unntak før en beslutning foreligger eller prisforhandlinger er gjennomført). Videre kan rapportens funn oppsummeres i tre lærepunkter. For det første oppstår behovet for unntaksordninger først når avgjørelsene fra beslutningsorganet i systemet er bindende – i alle fall når avgjørelsene i praksis følges rundt om på sykehusene. I det finske systemet virker det som at bruk av legemidler det er sagt nei til, først og fremst er en uønsket konsekvens av ikke-bindende anbefalinger. For det andre viser funnene at det er forskjell på å gjøre unntak (i betydningen å ikke følge anbefalingene om metodeinnføring) og det å ha unntaksordninger, som gir en systematisk og formalisert kontroll på hvilke metoder som tilbys i spesialisthelsetjenesten. I Danmark er heller ikke beslutningsorganets anbefalinger juridisk bindende, men det er utviklet ordninger for å fatte unntaksbeslutninger, og det er egne instanser som har fått ansvaret for å monitorere unntaksbruken av ikke-anbefalte legemidler i etterkant. For det tredje viser funnene i rapporten betydningen og virkningen av i hvilken grad unntaksordningene er sentraliserte. En sentral organisering (som på Island og i UK) kan tenkes å gi større (før)kontroll over bruken av legemidler som ikke er anbefalte, i den forstand at bruk av disse legemidlene må gjennom den sentrale prosedyren for å kunne tilbys i spesialisthelsetjenesten. Mer desentraliserte beslutningsprosesser gir kanskje en større fleksibilitet, men fører til at myndighetene i større grad er avhengig av (etter)kontroll, slik som i Sverige, der det er opp til den enkelte region å følge med på og eventuelt følge opp sykehus om det er mye bruk av legemidler beslutningsorganet i systemet har sagt nei til å innføre. Generelt ser det ut til å være få konkrete kriterier og retningslinjer i de ulike lands systemer for når unntak for bruk av legemidler det er fattet en nei-beslutning om å innføre, kan benyttes. I UK er det imidlertid klare kriterier for når det kan søkes om bruk av legemidler som vanligvis ikke tilbys i NHS, der det viktigste kriteriet er at det foreligger en eksepsjonell klinisk situasjon. Samtidig synes det å ha vært en bevisst juridisk praksis i UK å ikke definere hva «eksepsjonelle situasjoner» betyr, nettopp for å etterlate et handlingsrom for situasjoner som er eksepsjonelle, og som av den grunn er vanskelige å forutse på forhånd.

Se alle arbeider i NVA