Vis sammendrag
Trenerveiledning i barne- og ungdomsidretten – behovet for støtte og praksisnær utvikling
Av Gry Anita Lunde, Førstelektor og trenerutdanner ved Universitetet i innlandet, forfatter av boken Trenerveilederen – en innføring som et bidrag til utvikling av veiledning i barne- og ungdomsidretten.
Treneren preger barn og unges møte med idretten gjennom valg som påvirker trygghet, fellesskap og utvikling. Trenerveiledning gir støtte til å utvikle en praksis i tråd med verdigrunnlag og barns behov. Når veiledningen skjer tett på hverdagen, styrkes både trenerens trygghet og miljøet rundt utøverne.
Treneren i barn og unges idrettshverdag
Barn og unge kommer til idretten med ulike ønsker og forutsetninger. Noen søker utfordringer og ferdighetsutvikling, andre trygghet og sosial tilhørighet. Felles for dem er at treneren ofte er den første voksne som møter dem i organisert idrett. Måten treneren legger til rette for fellesskap, aktivitet og læring på, får stor betydning for utøvernes opplevelse av tilhørighet og videre engasjement.
I det daglige arbeidet – gjennom språk, struktur, blikk og handling – formes en praksis som enten åpner eller lukker rommet for trivsel og utvikling. Det er i dette praksisrommet trenerveiledning gjør en forskjell. Med veiledning som støtte, utvikler treneren større bevissthet rundt hvordan egen tilnærming påvirker barn og unge, og får hjelp til å justere praksis i tråd med idrettens verdigrunnlag og barnas beste.
Hvilke rammer møter treneren?
Den norske idrettsmodellen bygger på frivillighet, fellesskap og bred deltakelse. Nær 90 prosent av barn i Norge deltar i organisert idrett i løpet av oppveksten, men det er store variasjoner i tilbud, innhold og kvalitet (Bakken & Strandbu, 2023). Aktiviteten organiseres i stor grad av foreldretrenere uten formell trenerutdanning, ofte på kveldstid etter jobb og andre forpliktelser – med begrenset tilgang på støtte og ressurser (Chroni et al., 2018).
I dette landskapet står treneren i en kompleks hverdag. Det forventes at aktiviteten skaper både glede og utvikling for barn og unge med ulike forutsetninger. Treneren må ta hensyn til ferdigheter, trygghet og motivasjon, samtidig som relasjonen til foreldre og klubben skal ivaretas. Arbeidet skal i tillegg være i tråd med barneidrettsbestemmelsene og idrettens verdigrunnlag.
Samtidig er barne- og ungdomsidretten i endring. Frafall i tenårene, økende sosial ulikhet og en dreining mot mer selvorganisert aktivitet utfordrer etablerte praksiser (Bakken, 2022; Espedal & Seippel, 2022). Det stiller nye krav til hvordan treningshverdagen planlegges og gjennomføres. Trenerens relasjonskompetanse, evne til å tilpasse seg og forstå utøvernes behov blir avgjørende for å skape inkluderende og meningsfulle idrettsmiljøer
Hvorfor trenerveiledning?
Dette stiller treneren i et krevende spenn mellom praksis, forventninger og tilpasning. I en slik hverdag kan veiledning være et viktig bidrag. Trenerveiledning gir et systematisk rom for støtte, læring og utvikling. Gjennom samtaler, felles erfaringsdeling og observasjon får treneren hjelp til å bearbeide erfaringer, vurdere valg og utvikle en mer bevisst praksis (Pettersen & Løkke, 2019; Tveiten, 2019).
Veiledning handler ikke om å gi fasitsvar, men om å åpne for justering, faglig trygghet og ny forståelse i det konkrete arbeidet med barn og unge. Den kan bidra til små, handlingsnære endringer i treningshverdagen, men også til dypere innsikt i hvordan verdier, mål og relasjoner påvirker praksis. I møte med en veileder som både lytter og utfordrer, utvikles forståelsen i dialog – tett knyttet til egne erfaringer og den virkeligheten treningen foregår i.
Forskning og erfaring – hva vet vi om trenerveiledning?
Når veiledningen forankres i trenerens egen praksis, øker muligheten for varig læring. Den gir størst utbytte når den tar utgangspunkt i situasjoner der treneren faktisk står i valg, dilemmaer eller behov for støtte – midt i hverdagen med utøvere og relasjoner (Cushion & Nelson, 2013; Mallett et al., 2009). Det er i slike øyeblikk erfaringene er ferske og læringspotensialet størst.
Forskning viser at utvikling skjer når erfaringene ikke bare gjentas, men bearbeides og settes i sammenheng. Når treneren inviteres til å sette ord på egne valg, vurdere alternative løsninger og knytte praksis til verdier og mål, styrkes både innsikt og trygghet (Downham & Cushion, 2020; Glen & Lavallee, 2019). Veiledning blir dermed ikke en metode med fasitsvar, men en prosess for felles utforsking og ny forståelse gjennom dialog.
Relasjonell støtte, kontinuitet og tilpasning til trenerens erfaring og kontekst trekkes frem som sentrale faktorer i forskningen (Paquette & Trudel, 2018). Tillit mellom trener og veileder skaper rom for å dele både erfaringer og usikkerhet. Kollegiale samtaler med andre trenere bidrar til å utfordre vaner, utvide perspektiv og styrke refleksjon (Philippe, 2018; Djuplasti, 2023).
Samtidig viser studier at utvikling sjelden følger av enkeltstående råd. Dypere endring skjer først når veiledning inngår som en kontinuerlig del av trenerens læring – over tid og tett knyttet til praksis (Côté & Gilbert, 2009; Jones et al., 2009).
Dette bekreftes også av erfaringer fra norsk idrett. Noen særforbund har utviklet veiledningsprogrammer som kombinerer faglig støtte og veiledning i praksisfeltet. Et eksempel er Norges Fotballforbunds Trenerveilederen, der over 700 trenere har deltatt siden oppstarten i 2017. Evalueringer viser at programmet har styrket struktur, økt bevissthet og utviklet praksis (Nesse & Ingebrigtsen, 2019). Lignende initiativ finnes blant annet i Norges friidrettsforbund, men slike satsinger er fortsatt unntak. I store deler av barne- og ungdomsidretten mangler fortsatt et systematisk tilbud om veiledning, tilbakemelding og faglig støtte. Mange trenere står alene i arbeidet med å utvikle egen praksis – noe som understreker behovet for økt satsing på langsiktig, praksisnær trenerutvikling.
Et felles utviklingsarbeid
Å støtte treneren er en investering i barn og unges opplevelse av trygghet, tilhørighet og utvikling i idretten. Trenerveiledning gir et strukturert rom for læring, refleksjon og faglig forankring – tett på praksis. Når veiledningen bygger på tillit, respekt og felles engasjement, styrkes både treneren og miljøet rundt.
Trenerveilederen – en innføring er utviklet som et konkret bidrag til dette arbeidet. Boken samler teori, praksiserfaring og verktøy som gjør det mulig å integrere veiledning i trenerens hverdag – med mål om mer inkluderende, trygge og utviklende idrettsmiljøer for barn og unge.
Referanser
Bakken, A. (2022). Ungdata 2022: Nasjonale resultater. NOVA-rapport 10/22. Oslo: OsloMet.
Bakken, A., & Strandbu, Å. (2023). Ung i idretten: Deltakelse, forskjeller og frafall. NOVA Rapport 3/2023. Oslo: OsloMet.
Chroni, S., Fasting, K., Sand, T. S., & Sisjord, M. K. (2018). Trenere i norsk idrett – en nasjonal kartleggingsstudie. Senter for idrettsforskning.
Côté, J., & Gilbert, W. (2009). An integrative definition of coaching effectiveness and expertise. International Journal of Sports Science & Coaching, 4(3), 307–323.
Cushion, C. J., & Nelson, L. (2013). Coach education and learning: Developing the field. In P. Potrac, W. Gilbert, & J. Denison (Eds.), Routledge Handbook of Sports Coaching (pp. 359–374). Routledge.
Downham, T., & Cushion, C. (2020). Reflection as a coach learning tool. Sports Coaching Review, 9(2), 209–229.
Djuplasti, M. (2023). Veiledning i barnefotballen – treneres erfaringer. Bacheloroppgave, Norges idrettshøgskole.
Espedal, M. M., & Seippel, Ø. (2022). Innvandrerbakgrunn og idrettsdeltakelse. Norsk sosiologisk tidsskrift, 6(1), 6–26.
Glen, S., & Lavallee, D. (2019). Coaching and coach education. In T. Morris & P. Terry (Eds.), The New Sport and Exercise Psychology Companion (pp. 616–627). Fitness Information Technology.
Jones, R. L., Armour, K. M., & Potrac, P. (2009). Sports Coaching Cultures: From Practice to Theory. Routledge.
Kolb, D. A. (2015). Experiential learning: Experience as the source of learning and development (2nd ed.). Pearson Education.
Mallett, C. J., Trudel, P., Lyle, J., & Rynne, S. B. (2009). Formal vs. informal coach education. International Journal of Sports Science & Coaching, 4(3), 325–334.
Nesse, K. R., & Ingebrigtsen, J. (2019). Evaluering av Trenerveilederen. NFF-rapport.
Paquette, K., & Trudel, P. (2018). The evolution and development of coach education. International Sport Coaching Journal, 5(3), 273–281.
Pettersen, R. C., & Løkke, J. A. (2019). Profesjonell veiledning (2. utg.). Universitetsforlaget.
Philippe, R. A. (2018). Learning through mentoring in sport: A review. Journal of Sport Psychology in Action, 9(3), 205–214.
Stølen, I. (2022). Veiledning i praksis: Aksjonsforskning i håndball. Masteroppgave, Høgskulen på Vestlandet.
Tveiten, S. (2019). Veiledning – mer enn ord (5. utg.). Fagbokforlaget.
