Hun fattet interesse for temaet tidlig, Ragnhild Bjørnsen på Høgskolen i Innlandet. Grunnen er at hun selv reiste og flyttet mye som barn.
– Jeg hadde foreldre som jobbet i FN-systemet og i bistandsorganisasjoner. Fra jeg var fire år flyttet vi utenlands. Etter dette flyttet vi omtrent annethvert år. Jeg syntes det var spennende å se nærmere på de forskjellige sidene ved denne typen oppvekst.
Med god hjelp fra Utenriksdepartementet (UD) fikk Bjørnsen tak i 43 personer som alle har fortalt sin historie som diplomatbarn til henne.
Den yngste informanten var 19 år. Den eldste var 78.
Jeg husker spesielt en dag da broren min i et raserianfall skrek at han lengtet «hjem» til Sri Lanka. Moren min tok tak i skuldrene hans og skrek tilbake: Du er norsk, du er norsk, dette er ditt hjem! (Lisa, 31 år)
Åpne om barndommen sin
Doktorgraden til Ragnhild Bjørnsen har tittelen «En privilegert barndom? Selvbiografier om oppvekst innenfor norsk utenrikstjeneste».
Den ble forsvart i høst, og nå holder hun foredrag for UD-ansatte om det hun har forsket på.
– Materialet jeg har fått inn er veldig rikt på personlige opplevelser. Det er mye informasjon om familie, om relasjoner og hva slags identiteter som springer ut av en slik oppvekst, forteller Bjørnsen.
Hun sier at denne barndommen ses på som en privilegert oppvekst av folk flest.
– Disse familiene lever et liv som ser fint og flott ut. Mens de er i utlandet har de god råd, barna går på private skoler, noen har aupairer, de får se mange deler av verden og de får oppleve helt andre ting enn vanlige norske barn gjør.
Men – det er mange utfordringer, og det er ting som rett og slett er vanskelig å takle for barn og ungdom.
– Det å bli sett på som privilegert blir som et stempel, hvor vonde følelser som sorg, redsel og sinne, ikke blir sosialt akseptert. Derfor er det historier her om barn som skjuler sine vanskelige opplevelser, også overfor egne foreldre, sier Bjørnsen.
Jeg fortalte lærerne at jeg var syk, og moren min måtte dra fra jobb for å hente meg. Jeg turte ikke fortelle foreldrene mine om engstelsen jeg egentlig følte, og valgte å spille syk hjemme også (Nina, 30 år)
Sliter med relasjoner
De 43 tidligere UD-barna setter nemlig ord på utfordringene med å hele tiden tilpasse seg nye kulturelle kontekster, nye språk og nye land.
Det er vanlig i arbeidskontrakter i UD at du bytter tjenestested og flytter hvert andre eller hvert tredje år. Noen ganger til utlandet. Andre ganger til Norge.
– Når en verden som du har kjent, og som du har mestret, plutselig blir fjernet og tatt bort fra deg, kan man som barn kjenne på at dette er en vanskelig situasjon og at ingenting gir mening, forteller Ragnhild.
Det kan også være utfordrende å få seg nye venner, stadig komme inn i nye klasser og etablere nye relasjoner. Særlig når det brått tar slutt – gang på gang.
Jeg er forberedt på at vennene mine kan bli borte fra meg, eller at jeg kan bli borte for dem. Jeg registrerer at mitt forhold til vennskap er mer flyktig enn det er for mange andre (Jonathan, 43 år)
– Mange av informantene har reflektert over hva dette har gjort med dem som voksne. For eksempel det å ikke vite hva det betyr å ha lange vennskap eller langvarige relasjoner.
– Så de du har hatt kontakt med forteller at de sliter med dette i voksen alder?
– Ja, dette er en utfordring mange kjenner til. De er vant til å forholde seg til andre mennesker og relasjoner som om de må være kortvarige. Det kan også oppleves som det ikke er trygt å lene seg til andre. Du tenker ubevisst at denne personen kommer til å forsvinne.
– De informantene som har hatt det veldig bra i oppveksten er de som gjerne har hatt en kontinuitet i vennskap og et godt forhold til Norge, forteller Bjørnsen.
Mobbing når de kommer «hjem»
Informantene er takknemlige for mye. Særlig har periodene i utlandet gjort at de føler toleranse for mennesker med forskjellig kulturell bakgrunn, og hva det vil si å være annerledes.
De uttrykker også et sterkt globalt samfunnsengasjement.
Disse egenskapene står noen ganger i grell kontrast til det de opplever når de iblant kommer tilbake til Norge.
Det hardeste med å være et diplomatbarn var, uten sammenligning, å komme hjem. Eller – å komme «hjem». Jeg ser på det året i Norge som det verste i livet mitt så langt (Frida, 21 år)
– Informantene mine forteller at det er mobbing på norsk skole når du kommer fra utlandet og er annerledes. De forteller også at det kan være vanskelig å starte på nytt og få seg venner i Norge, forteller Bjørnsen.
Det vil også være forventninger til at du skal føle deg hjemme i Norge, men ofte opplever disse barna det motsatte.
– Norge kan være såpass vanskelig å komme til når du har bodd utenlands, at Norge oppleves som alt annet enn hjemme, sier Bjørnsen.
Jeg visste ikke hva mobbing var før det. Jeg kom fra en annen verden som ingen kunne forestille seg hvordan var. Fra 6. klasse og oppover så jeg ned i bakken. Jeg trakk meg gradvis unna alle rundt meg (Kristin, 45 år)
Foreldre immune mot rettsforfølgelse
Et enda mer alvorlig tema, som noen av informantene til Bjørnsen tar opp, er det faktum at diplomater og familiene deres har rettslig immunitet når de er i utlandet.
Hvis barn har det vanskelig hjemme i egen familie i Norge, har vi Barneloven, barnevern og internasjonale konvensjoner som beskytter og tilrettelegger for barn.
UD-familiene er immune mot slike tiltak fra myndighetene i de landene de holder til mens de er utenlands.
– Det kom fram enkelte fortellinger i løpet av doktorgradsarbeidet mitt der informantene som barn kunne trengt mer støtte og oppfølging, forteller Bjørnsen.
Det var ingen som fanget det opp, men det er jo ikke så rart. Det er vanskelig å oppdage noe som helst når barnet er et sted i to til tre år, og så blir borte. Og på de store, internasjonale skolene med 2.000 elever (Silje, 35 år)
Grunnen til at disse familiene har rettslig immunitet er enkel. De skal ha en sikkerhet hvis de havner i en krig eller andre farlige og utrygge situasjoner når de er på jobb for Norge.
– Immunitet er et internasjonalt fenomen som gjelder alle nasjoners diplomater. Hvis det for eksempel er en trussel utenfra mot disse familiene, så vil barna være de første som blir reddet ut, forteller Holmen Bjørnsen.
– Det som er problemet er at hvis det skjer noe innad i familien, så har ikke barna den rettslige beskyttelsen som andre barn har. Dette bør få mer oppmerksomhet, fortsetter hun.
Det er også vanskelig å oppdage slike hendelser hvis de skjer.
– Disse familien holder til utenlands og flytter ofte. Det kan gjøre det vanskeligere for lærere, naboer, øvrig familie og andre å fange opp hendelser.
UD takknemlige for nyttig kunnskap
Det Ragnhild Bjørnsen har forsket på er velkjente problemstillinger i Utenriksdepartementet, og noe de har jobbet med i flere tiår.
Men – med doktorgraden hennes har de for første gang fått konkret forskningsbasert kunnskap om temaet som de kan bruke inn i arbeidet sitt.
– Vi er glade og takknemlige for arbeidet som er gjort i denne doktoravhandlingen. Et konkret eksempel på hva UD har gjort etter disse forskningsresultatene, er at vi jobber mer aktivt opp mot skolemyndighetene. Det er viktig for oss å opplyse om at barn som flytter mye er sårbare, forteller Tord Tukun, direktør i Avdeling for kompetanse og ressurser i UD, og leder av UDs familieutvalg.
Selv om det har sine fordeler og ulemper, usikkerheter og paradokser, så er det å ha vært UD-barn noe jeg er velsignet med. Det har styrket min uavhengighet, selvtillit og viktigst av alt, min toleranse overfor verden (Lars, i 40-årene)
Og UD var offensive da de fikk vite om doktorgradsarbeidet. Bjørnsen har allerede vært på besøk i departementet flere ganger og delt kunnskapen sin med de ansatte.
– Hvorfor er det viktig at det hun har forsket på blir spredd blant deres ansatte?
– Økt kunnskap og forståelse er alltid viktig. Vi ønsker å bruke Bjørnsens forskning til å utvikle vår støtte til våre ansatte og legge best mulig til rette for deres utenlandsopphold med familie, sier Tukun.
Nå har Ragnhild også kontakt med utenrikstjenestene i de andre skandinaviske landene, og også forsvaret, som har mange ansatte som flytter mye på seg, for å fortelle om forskningen sin.
– Vi kommer til å flytte mer på grunn av jobbene våre og barn vil komme til å få en mer mobil oppvekst. Da kan erfaringene til UD-barna og forskningen min komme til nytte. UD-barna er en kilde til kunnskap og derfor en ressurs når det gjelder dette, avslutter Ragnhild Bjørnsen.
Kontakt:
Ragnhild Bjørnsen, forsker
Mobil: 93 61 20 09
E-post: ragnhild.bjornsen@inn.no