Dette skjer med deg i høyden

Vi har sett det flere ganger under årets OL. Utøvere som stopper helt opp rett før mål. Hva skjer egentlig, og hvordan kommer du på høyden i høyden?

Bilde av skiløper med fjell i bakgrunnen

SKI I HØYDEN: Hvis du presser deg når du har bikket 1.000 moh., blir du fortere stiv enn du gjør i lavlandet. (Foto: Colourbox)

OL i Beijing er over. En av tingene det har vært snakket mest om under disse lekene har vært høyden.

Skikonkurransene har nemlig gått på 1.700 moh.

– Hvorfor er høyde vanskelig når du skal yte fysisk?

– Det er jo rett og slett det at muskulaturen får tilført mindre oksygen i høyden enn i lavlandet. Det er helt essensielt for energifrigjøring.

Det sier Bent Rønnestad, professor i idrettsfysiologi på Høgskolen i Innlandet. Han er en av dem som har forsket mest på hva som skal til for å bli god i utholdenhetsidretter her til lands.

Som en del av det har han blant annet sett på varmetrening som alternativ til høydetrening, og i november skal han samle en gjeng med idrettsutøvere for å teste ut effekten av høydetrening på over 3.000 moh. 

Melkesyre, sier du?

Vi har alle opplevd det. Du går litt for fort og litt for lenge i en bratt oppoverbakke. Beina dine blir som tømmerstokker og du sliter med å komme deg fremover.

Vi vanlige folk sier vi blir stive og får melkesyre.

– Det blir litt feil å si at det er melkesyra som gjør oss stive og at vi må stoppe opp. Det er vel mer summen av biprodukter som hoper seg opp som til slutt gjør at vi må redusere arbeidsintensiteten, sier Rønnestad.

Og disse biproduktene hoper seg både raskere opp i høyden, og forsvinner langsommere i høyden.

– Siden musklene dine får tilført mindre oksygen enn vanlig får du en raskere opphopning av avfallsstoffer. Det å kvitte seg med disse avfallsstoffene, som du oppnår ved å redusere arbeidsintensiteten, tar også lenger tid i høyden, forteller Rønnestad.

Portrettbilde av Bent Rønnestad
FORSKEREN: Professor i idrettsfysiologi, Bent Rønnestad, kan mye om hva som skjer med kroppen når du driver fysisk aktivitet i høyden. (Foto: HINN) 

Vanligvis klarer godt trente idrettsutøvere å kvitte seg med store deler av avfallsstoffene når de får en liten nedoverbakke eller et lettere parti i en løype. Dette skjer ikke i høyden på samme måte.

– Med lavere oksygentilgjengelighet i muskulaturen går alle prosessene tregere. Vi er avhengig av oksygen for å få frigjort energi, og det tar altså lenger tid å bryte ned avfallsproduktene, sier Bent Rønnestad.

Kroppen sier full stopp

Et av de mest brutale eksemplene på full stopp i Beijing var det som skjedde med skiskytteren Ingrid Landmark Tandrevold.

Alle trodde det var hun som kom i mål til bronse på jaktstarten, men så viste TV-bildene at hun nesten ikke klarte å bevege seg – kun noen få hundre meter fra mål og medalje.

– Hva skjer fysiologisk når det stopper helt opp og du ikke klarer å bevege deg fremover?

– Det er veldig mange ting som oppstår samtidig. Enkelt sagt kan vi si at det blir en overbelastning fordi du får en opphopning av avfallsstoffer. Når melkesyren, som de fleste har hørt om, blir spaltet, blir den spaltet til laktater og H+-ioner. Sannsynligvis er det disse H+-ionene som kanskje er den viktigste årsaken til den trøttheten som vi ser, forteller Rønnestad.

Han understreker at dette er komplisert, og at det helt sikkert er flere faktorer som spilte inn i dette tilfellet.

– Disse idrettsutøverne kjenner jo kroppen sin godt og vet hvor grensene sine går. Er det sånn at de ikke kjenner det før det er for sent i høyden?

– Dette vet vi ikke helt, men det er sannsynlig å peke på det. De kjenner ikke kroppen sin respons like godt som i lavlandet, og derfor klarer de ikke helt å disponere kreftene riktig.

–  Beijing-løypene lå på 1.700 moh. På hvilken høyde starter de problemene vi har snakket om her?

– Forskningsmessig finner vi redusert fysisk prestasjon rundt 1.000 moh., kan Rønnestad fortelle.

Syklist ligger på gulvet helt utslitt
VONDT: Terrengsyklist Erik Hægstad ofrer seg for forskningen på Høgskolen i Innlandet. Det gjør vondt å presse seg til det ytterste. (Foto: Sigurd Salberg Pedersen)

Høyde-effekt er ferskvare

En av hovedgrunnene til at folk reiser til høyden er for å få flere røde blodceller. Flere røde blodceller hjelper til med å transportere oksygen til muskulaturen.

Og da kommer vi til et av stridstemaene under årets OL. Hvordan skal man best mulig forberede seg på det å konkurrere i høyden?

Meningene har vært mange og flere har kritisert opplegget deler av den norske troppen har gjennomført før lekene.

– Hva sier forskningen om hvordan du best forbereder deg på å yte fysisk i høyden?

– I utgangspunktet er det bra å ha mest mulig tid på den høyden du skal yte i forkant. Og da mener jeg akutt, eller rett i forkant. I teorien skal det ikke hjelpe så mye på de fysiologiske variablene å være en måned i høyden ett år i forveien, sier Bent Rønnestad.

Etter tre uker i høyden er det ting som indikerer at du får flere røde blodceller. Det betyr at du vil tåle høyden du skal konkurrere på bedre.

– Tre uker er sannsynligvis bedre enn to. To uker er veldig mye bedre enn en uke i forhold til akklimatisering til høyde i forkant, fortsetter han.

– Hvor lenge varer høydeeffekten?

– Det forskningen viser er at høydeeffekten forsvinner skremmende fort. Det er noe sprikende funn, men noen studier tyder på at effekten på blodvariabler forsvinner allerede etter en uke, mens andre studier tyder på at det kan vare to til tre uker. Det er rett og slett ferskvare, sier fysiologiprofessoren.

Skulle vært som han Krüger

Før OL pekte mange på langrennsløperen Simen Hegstad Krüger som en av de heteste favorittene til å vinne flere distanser.

Han skulle nemlig takle høyden bedre enn de andre på laget – det ble sagt at det virket som han fungerte like godt i høyden som i lavlandet.

– Det ser ut som det er store individuelle forskjeller. Det er derfor mange ble lei seg når Krüger fikk covid, sier Bent Rønnestad.

Men som vi vet nå, tross at han hadde korona rett i forkant av OL og kun fikk gått en distanse, ble han beste norske og fikk bronse på den forkortede femmila.

Hva som gjør at noen klarer seg bedre i høyden enn andre, og hva som særpreger dem som ikke blir så påvirket av høyde, kan ikke professoren forklare.

–  Det må jo være noe med kroppen til Krüger som skiller seg fra andre. Kanskje hans evne til å opprettholde høyere okygenering av muskulaturen på en eller annen måte? Han burde vært forsket på! avslutter professor Bent Rønnestad.

 

 

 

Emneord: OL, høydetrening Av Ole Martin Ringlund
Publisert 22. feb. 2022 11:30 - Sist endret 22. feb. 2022 11:30