Denne teksten er skrevet av Ole Petter Askheim (professor emeritus), Line Jenhaug (førsteamanuensis) og Sigrid Myklebø (førsteamanuensis) på Fakultet for helse- og sosialvitenskap, seksjon for barnevern, sosialt arbeid og vernepleie på Høgskolen i Innlandet. Kronikker og debattinnlegg på inn.no gir uttrykk for skribentens holdning. Denne teksten ble først publisert i GD 15. september 2024.
Befolkningen blir eldre, og behovet for helse- og omsorgstjenester øker. Samtidig blir andelen personer i yrkesaktiv alder færre. Det er altså ikke lenger mulig å bemanne seg ut av utfordringene. Derfor må vi tenke nytt. «Samskaping» ble lansert som nytt begrep og løsning i en offentlig utredning allerede i 2011, og har siden blitt framhevet som et viktig virkemiddel for å gjøre velferdstjenestene bærekraftige.
Den grunnleggende ideen bak samskaping er at velferdstjenester må skapes i et likeverdig samarbeid mellom ansatte i helse- og omsorgstjenester, brukere, pårørende og frivillige. Samskaping framstilles som en dugnad der de ulike aktørene sammen skal løse utfordringene. Dette innebærer en anerkjennelse av kompetansen og ressursene som finnes hos «vanlige folk», og en demokratisering av tjenestene ved at brukere og pårørende får større innflytelse. Samtidig innebærer samskaping forventninger om at innbyggerne må ta mer ansvar i velferdsproduksjonen. I en presset helse- og omsorgssektor kan økt demokratisk deltakelse og innflytelse bli vanskelige kriterier å oppfylle for travle ansatte.
Samskaping har blitt betegnet som et «magisk begrep»: Det er ganske abstrakt, har et tydelig positivt, ledende budskap, og kan tilsynelatende enkelt bidra til å løse komplekse samfunnsutfordringer. I liten grad rettes det oppmerksomhet mot dilemmaer som samskapingen kan innebære, slik som motsetninger og konflikter mellom aktørene.
Vi stiller spørsmålet om samskaping i realiteten kan innebære at omsorgsarbeid veltes over på familier, brukere og frivillige som allerede tar et stort ansvar.
Pårørende bidrar i dag med like stor andel av omsorgsarbeidet som offentlige tjenester, og mange er slitne og blir utbrente. Noen viktige spørsmål er: Hvordan vil kommunene forholde seg til samskaping med innbyggerne? Vil utviklingen kunne innebære at kvinner i større grad skyves ut av lønnet arbeidsliv? Vil eldre med dårlig økonomi i økende grad bli avhengige av hjelp fra pårørende, mens de mer velstående vil kjøpe private tjenester?
Vi ser i dag store helsides annonser fra firmaer som «SeniorSupport» som framstiller seg som «Din støttespiller i alderdommen» og tilbyr en «god og aktiv alderdom med fast besøksvenn» for kr 620 pr time.
Fagpersoner uttrykker bekymring for at oppgaver som krever helsefaglig kompetanse skal overlates til ufaglærte og frivillige. Samtidig spørres det om hvor mye mer frivillig sektor i realiteten kan bidra, og hvilke konsekvenser det vil ha for frivilligheten om den først og fremst skal framstå som en «hjelpemotor» for helse- og omsorgssektoren.
Det er ingen tvil om at det er store, reelle utfordringer vi står overfor.
Som en del av Forskningsdagene arrangerer forskergruppa «Samskaping i forskning og tjenesteutvikling» ved Høgskolen i Innlandet det åpne kortseminaret «Skal samskaping løse velferdskrisa?» på Lillehammer bibliotek 20. september kl. 08.30–09.30.
Ved siden av forskerne vil deltakere fra kommunale velferdstjenester, sykepleierforbundet og brukersida delta i diskusjonen av dette spørsmålet.
For mer informasjon om dette arrangementet - les her: https://www.inn.no/forskning/forskingsdagane/arrangement-forskingsdagane-2024/samskaping-og-velferdskrisa/index.html