Avhandlingen til Thomas Rønning dreier seg om det som på fagspråket kalles «condictio indebiti» - det ulovfestede regelverket ved feilbetalinger.
Situasjonen oppstår der betaler en viss tid etter en utført betaling oppdager at det skjedde en feil, f.eks. fordi man betalte to ganger, betalte mer enn det riktige beløpet, betalte til feil mottaker eller lignende.
– Situasjonen er praktisk viktig, da det daglig gjennomføres et stort antall betalinger i vårt moderne samfunn, og statistisk sett vil det skje feil ved en del av disse. Reglene om tilbakesøkning bør derfor helst være klare og forutsigbare, skriver Rønning til inn.no.
Imidlertid er dagens regel en utpreget helhetsvurdering uten fastere holdepunkter som gir liten forutberegnelighet til de involverte parter.
– Et mål med avhandlingen min har vært å kartlegge muligheten for å etablere en mer stringent regelstruktur, forteller han.
Thomas jobber til daglig på Handelshøgskolen Innlandet – Fakultet for økonomi og samfunnsvitenskap, men har tatt doktorgraden sin på juridisk fakultet på Universitetet i Oslo.
Det mest sentrale funnet er at det er rettskildemessig dekning for å oppstille en hovedregel om tilbakeføring til feilbetaler i kombinasjon med et unntak i favør av mottaker. Hovedregelen er vilkårsstyrt, mens unntaket er en restrukturert versjon av dagens helhetsvurdering – men hvor skjønnet blir mer presist fordi momentene som skal avveies deles i tre kategorier basert på vekt.
– Avhandlingen restrukturerer således reglene om condictio indebiti fra en rettslig standard nærmest uten holdepunkter (en «anti-regel»), til et mer forutberegnelig og konsistent regelverk, ifølge Thomas Rønning.
Selv om avhandlingen ikke trekker sikre konklusjoner på alle spørsmålene som reiser seg, danner den et rettsvitenskapelig utgangspunkt for videreutvikling, samt en teoretisk plattform for Høyesterett og andre rettsanvendere for en mer systematisk og konsistent tilnærming til konkrete spørsmål som kan oppstå i praksis.
– For norsk næringsliv, som ofte håndterer et større antall utbetalinger, bør avhandlingens forslag gi godt grunnlag for mer forutsigbare rutiner og dermed færre tvister, forteller Rønning.
Hovedfunn i doktorgraden:
- Et hovedfunn er at det er rettskildemessig dekning for å oppstille en hovedregel om tilbakeføring til feilbetaler i kombinasjon med et unntak i favør av mottaker.
- Utgangspunktet om tilbakebetaling er vilkårsstyrt: En betaling er rent faktisk utført og mottatt av mottaker, den skjedde uten korresponderende rettslig grunnlag hos mottaker som berettiger overføringen, og betaler må ha vært aktsomt uvitende om at mottaker manglet slik rettsgrunnlag.
- Unntaket er en restrukturert versjon av dagens konkrete helhetsvurdering – men hvor skjønnet blir mer presist fordi momentene som skal avveies deles i tre kategorier basert på vekt: Mottakers aktsomme gode tro er et inngangsvilkår, og terskelen er om mottaker «burde kjent» til at han selv manglet korresponderende rettsgrunn. Den godtroende mottaker kan beholde pengene etter en konkret helhetsvurdering hvor to kategorier av momenter med ulik vekt blir avveid: «Skal»-momentene som veier tyngst og må avveies, og «kan»-momentene som vektes mindre og som i første rekke tjener som sekundære retningslinjer for skjønnet.
- Utmålingsprinsippet som de lege lata regulerer tilbakebetalingskravets størrelse er berikelsesbegrensningen, men regelen har blitt misforstått i norsk rett på flere punkter. Blant annet kan ikke forbruk av de feilaktig mottatte pengene gi mottaker fradrag i kravets størrelse. Avhandlingen foreslår en ny utmålingsregel.
- De norske reglene om condictio indebiti er ikke de lege lata normert av berikelsesgrunnsetningen, men det er tilstrekkelig kildemateriale til å anføre dette som en av flere muligheter. Det avgjørende for regelstrukturen er likevel kravets viktigste faktiske stiftelsesgrunn – mottakers manglende rettslige grunnlag for å juridisk legitimere den mottatte betalingen.
Kontakinformasjon:
- E-post
- thomas.ronning@inn.no
- Telefon
- +47 61 28 81 70