I Innlandet bor det cirka 377 000 mennesker. Takket være innvandrere har vi hatt en befolkningsvekst fra 1990 og framover.
Slik sett passer familien Allas, bestående av Katri-Helena (27), Aksel (28) og Villem (2) inn i statistikken. At de valgte Hamar da de kom flyttende i vår, er også helt typisk.
Det dramatiske bakteppet gjør dem likevel ikke til A4-innflyttere.
Dette er historien om hvorfor den lille estiske familien endte opp i Hamar.
Et utrygt nabolag
– Før jeg forteller om hvorfor vi valgte å flytte til Hamar, må jeg fortelle hvorfor vi valgte å flytte fra Estland, sier Aksel.
Familien kommer fra Estlands nest største by, Tartu, kjent som landets intellektuelle sentrum, med et av Nord-Europas eldste universitet. Katri-Helena er utdannet lege, Aksel som IT-utvikler.
Framtida her så lovende ut. De eide et stort hus, med alle fasiliteter som både sauna og trimrom.
Selv om de hadde alt de trengte, kjentes det etter hvert mindre og mindre riktig ut likevel.
– Russisk terror fungerer, oppsummerer Aksel kort.
– Vi vil ikke at sønnen vår skal vokse opp ved grensa til et regime som bomber lekeplasser i andre naboland.
Sikkerhetssituasjonen i Estland og de andre baltiske landene har vært spent siden krigen i Ukraina brøt ut. Flere rapporter peker på at Russland truer de baltiske statene gjennom militær opprustning, propaganda og såkalt hybrid krigføring.
– På russisk side av grensen lærer barn på skolen at vi aldri ønsket løsrivelse fra Sovjetunionen, og at vi bare venter på å bli "befridd" av Russland. Det er ubehagelig, men det er ikke først og fremst den hybride krigføringen som plager oss. Vår hovedbekymring er en fullskala krig i Baltikum når Ukraina-krigen er over.
Aksel mener at det fra et vestlig perspektiv er veldig vanskelig å forstå den russiske tankegangen.
– Den russiske regjeringen får folket sitt til å tro den den nåværende situasjonen ikke er en virkelig lidelse, det er bare "en spesialoperasjon", og at den virkelige lidelsen fortsatt ligger foran dem. I en konkurranse om hvilket folk som er mest villig til å lide, ligger Vesten langt bak Russland, noe som gjør Russland til en langt større trussel enn mange tror, mener Aksel.
– Frykten er ikke irrasjonell
Før vi går videre i historien om den lille familien, må vi stoppe og spørre:
– Er denne frykten berettiget?
– Den er i alle fall lett å forstå, sier Tormod Heier. Han er professor i militær strategi og operasjoner ved Forsvarets høgskole, og professor II ved universitetet i Innlandet.
– Russland fører i dag langt flere hybride angrep mot Baltikum enn tidligere. Jeg forstår godt at mange opplever dette som både ubehagelig og skremmende, sier han og forklarer at hybridkrigføringen blant annet dreier om påvirkningsoperasjoner i sosiale medier, der russisk propaganda spres for å skape frykt og usikkerhet i befolkningen.
– Det har også vært sabotasjeaksjoner, som ødeleggelse av fiberkabler og gassrørledninger. I tillegg sneier russiske fly og båter innom estisk luftrom og territorialfarvann, selv om NATO er til stede med både fly og marinefartøy.
Heier peker på Estlands historie som bakgrunn for uroen i de baltiske landene er det.
– Estland ble aldri frigjort etter andre verdenskrig, men opplevde nye 45 år med sovjetisk okkupasjon. Mange estere ble deportert til Sibir, mens store grupper russere ble flyttet inn for å kneble og undertrykke den særegne estiske nasjonale identiteten og kulturen.
Blant annet fordi det bor mange russisktalende der etter befolkningsforflytningene i Sovjet-tida, mener Heier det er forholdsvis enkelt å gjennomføre slike hybridkrig-operasjoner i de baltiske landene.
Heier synes det er litt oppsiktsvekkende og interessant at noen føler dette presset slik at man velger å flytte.
– Vi ser ikke at denne typen utvandring fra de baltiske landene til Norden er et mønster, og er nok ikke representativt for et bredere lag av befolkningen.
– Er frykten er overdrevet?
– Det er lett å mene når man bor i et av verdens tryggeste land med et helt annet forhold til Russland. Skal man forstå det fullt ut, må man stå i det selv, sier Heier og minner om at selv om Estland alene ikke kan stille opp mot Russland rent militært, er landet medlem av Nato.
– Det er gjennom det medlemskapet vi må prøve å forstå estisk sikkerhet, sier Heier.
Et nytt kapittel
For Katri-Helena og Aksel ble konklusjonen klar: De ville vekk. Spørsmålet var bare – hvor?
– Vi hadde aldri vært i Norge, men vi hadde lest mye. Vi fikk inntrykk av at det er verdens beste land, forteller de.
Storbyen Oslo fristet ikke, men arbeidsmarkedet var viktig. De plasserte passerspissen i hovedstaden og laget en pendler-sirkel. Så dro de på research-tur til byene rundt Oslo.
Det var en veldig vanskelig beslutning å ta å reise fra Estland. Men vi har bare ett liv. Det betyr ikke at jeg ikke er villig til å være med å bekjempe Russland, om det skulle bli aktuelt senere.
Aksel Allas
– Vi vurderte blant annet Drammen. Men det er en bil-by, sier Katri-Helena og Aksel.
Da de kom til Hamar, falt brikkene på plass.
– Vi så med en gang at dette er en by hvor vi kan sykle og gå. Byen i er veldig familievennlig, og lekeplassen i sentrum er kjempefin, sier de.
Hamar hadde mange av kriteriene: Passe størrelse, tilgang til Montessori-barnehage, grei reisevei til Oslo – og godt klima sammenlignet med lengre nord.
De inngikk en leiekontrakt med det samme, og en måned etter research-turen kom de tilbake, med flyttelasset.
Typisk – og utypisk
At familien valgte Hamar, bør ikke overraske noen, mener Atle Hauge. Han er forsker ved Universitetet i Innlandet, og har ledet et større forskningsprosjekt med søkelys på blant annet regional dynamikk utenfor de store byene.
– Hamar har hatt en positiv befolkningsutvikling i mange år, med særlig mange innflyttere fra utenfor Hamar-regionen, sier han og poengterer at det faktisk er flere som flytter fra Hamar til Løten, Ringsaker og Stange enn motsatt. Det er altså folk fra andre deler av Innlandet, landet – og noen fra utlandet – som trekker hit.
– Hamar er en småby, men kanskje med storbyambisjoner, sier han.
Det bør vel love godt for dem som ønsker å ikke bare bo, men også jobbe her?
Språk og arbeid
Allerede kort tid etter ankomst var Aksel i gang med jobbsøking. Han fikk flere intervjuinvitasjoner, men støtte også på språkbarrieren.
– Når teamet jobber på norsk, er det naturlig at de velger en norsktalende. Det er flere muligheter i Oslo, sier han – på imponerende godt norsk, som han har lært gjennom mange timer med språkappen Babbel i løpet av de siste ukene.
– Hamar er en by som først og fremst lever av tjenester. Å ikke snakke norsk når du leverer tjenester til et norsk marked, er en utfordring, det er nok noen arbeidsplasser på Hamar som har engelsk som arbeidsspråk, men ikke mange, sier Atle Hauge.
De mulighetene er fortsatt større i Oslo. I juni landet Aksel jobb som staff platform engineer for Coop Norge, og begynner snart som dagpendler.
Tre nye i statistikken
Når statistikken for 2025 skal summeres, vil Katri-Helena, Aksel og Villem være blant dem som har bidratt til veksten i Innlandet.
Akkurat nå er det viktigste for dem å skape en trygg tilværelse for Villem, og det har de troa på at de har funnet i Hamar.
– Vi er veldig fornøyde med livet i Hamar. Villem starter i barnehagen i august, sier Katri-Helena og Aksel, som ikke heller ikke legger skjul på at de kan komme til å bidra med enda flere til befolkningsstatistikken i Innlandet.
Kort vei til kunnskap:
- Ved Universitetet i Innlandet har vi forskere som driver med innovativ og relevant forskning som betyr noe for samfunnet rundt oss.
- Vi jobber innen en lang rekke fagfelt, og mye av forskningen vår er direkte knyttet til Innlandet og problemstillinger innlendinger står i.
- Vi har som mål å undervise i det vi forsker på, og forske på det vi underviser i. Med andre ord: Her er det kort vei til oppdatert kunnskap!