– Jeg er ikke den som roper høyest, men rekker fort opp hånda og liker å bidra i diskusjoner.
Det gjorde førstelektoren ved seksjon for idrett og kroppsøving allerede som student her ved institusjonen. Tilbake i 1989 var han studentrepresentant og nestleder i Høgskolerådet.
– Det var det øverste organet den gangen. Ansatte og studenter hadde ledervervet annethvert år. Da var det kort vei fra kjernevirksomhet til ledelse, da!
Nå mener han at beslutningsveien har blitt lang.
– Jeg ser at jo større organisasjonen blir, desto lenger unna tas beslutninger som har betydning for fagmiljøet jeg er en del av. Det gjør meg litt bekymra.
Faglærerutdanninga fra fødsel til død
Tor startet ved Elverum lærerhøgskole i 1986, som student på det andre kullet ved den treårige faglærerutdanninga i kroppsøving. I 1993, ett år fusjonen inn i Høgskolen i Hedmark, kom han tilbake som ansatt.
I mellomtiden hadde han tatt hovedfag, og blant annet jobbet ved Høgskolen i Sogndal.
– Da både kona og jeg var ferdige med å studere, dukket det opp et vikariat her, som jeg søkte på. Jeg ble innstilt som nummer tre. Men to uker før oppstart ringte seksjonsleder Harald Grue og lurte på om jeg kunne komme.
Han forlot Vestlandet i en fei og var tilbake i Elverum og gikk fra vikariat til vikariat til fast stilling. Fra lærerhøgskole til høgskole til universitet.
– Fjoråret var litt spesielt. Da sendte vi ut det siste kullet med faglærere i kroppsøving.
Han viser til at faglærerutdanningene har blitt erstattet av femårig lærerutdanning i praktiske og estetiske fag.
– Jeg var med på nesten hele reisa til studiet, fra fødsel til død. Så det har vært et hjertebarn.
– Det handler om tilhørighet
Selv om han var studieprogramansvarlig for studiet i 15 år, synes han ikke han har hatt den samme jobben.
– Det har jo vært en kontinuerlig utvikling.
Spør du Tor om tips til hvordan få et slikt forhold til å vare, får du to svar i ett:
– Jeg har tenkt litt på det. Ekteskapet mitt har vart omtrent like lenge som arbeidsforholdet. De reisene er litt like. I utgangspunktet er jeg glad i jobben min og det den representerer, og sånn er det jo også med kona. Det er oppturer og nedturer, seire og tap. Og så er det noe som gjør at det holder i hop. Det tror jeg handler om tilhørighet. Det er stimulerende for din egen del, samtidig som du er en del av noe som er i utvikling.
Bare 10 kunne bruke internett samtidig
Og utvikling har det vært, sett fra alle perspektiver.
– De fleste prosessene går egentlig ganske sakte. Det er vanskelig å fange opp hva som skjer mens det skjer, men så blir det klarere når du ser tilbake på det.
Som for eksempel da internett kom.
– Vi hadde 10 brukertilganger! Da var det om å komme tidlig på morgenen, ellers var nettet opptatt. Når vi trengte ny faglitteratur, måtte vi reise til biblioteket på Idrettshøgskolen for å finne artikler og kopiere. Og så var det jo disse lange tavlene i gangen med beskjeder til studentene …
Dannelse er viktig
Men på den annen side, minner han om, er mye av virksomheten vår den samme. Det handler om forskning og utvikling, formidling og undervisning. Utdanning og danning.
Særlig det siste, synes Tor er viktig.
– Jeg jobber med studenter som skal ut og virke i samfunnet. Og som sjøl skal drive med opplæring. Derfor er det med ærbødighet jeg går inn i jobben. Det vi får til sammen med studentene mens de er her, kan ha veldig stor betydning for menneskene de skal jobbe med.
Det er hovedprosjektet. I tillegg til at institusjonen og fagmiljøet skal være aktuelle.
– Vi skal være med på å utvikle praksisen. Det syns jeg er kjempegøy. For jeg er en kreativ sjel, sier han og peker på små ting som gjør det ellers veldig stereotype kontoret, litt mindre typisk.
– Jeg må ha badeender rundt meg. For skal det bli lek, må vi ha leker i sandkassa!
Han forklarer:
– Det handler om å finne nye innfallsvinkler som gjør at det akademiske tankegodset får uttrykk i praktiske handlinger. For det er jo et praktisk-estetisk fag i enden her.
Stolt over solid fagmiljø
Tor er stolt over det fagmiljøet seksjon for idrett og kroppsøving har blitt.
– Det er ganske fascinerende å se hvordan summen av oss som kollegium har utviklet seg. Nye mennesker kommer inn med ny kompetanse. Vi har gitt vekst til de menneskene som er her, uten å tvinge folk inn i bestemte baner.
Han legger for ordens skyld til at det ikke alltid er helt friksjonsfritt.
– Men over tid, er det konstruktivt. Vi har en levende diskusjon om ikke bare fagene, men om organisasjonen og om hvem vi er og hvilken retning vi går i.
– Organisasjonen har gått over i universitetenes rekker. Betyr det noe?
– For meg? Nei.
– Jeg har vært med på disse skiftene, vi har skifta navn, og det er sikkert gode begrunnelser for det, men ... Nei, jeg er veldig lite opptatt av disse merkelappene.
Han peker på at det er den samme forskriften, det samme lovverket og de samme rammebetingelsene som gjelder.
– Jeg er mye mer opptatt av det vi faktisk gjør, enn hva vi heter, altså den faglige integriteten.
Og nettopp denne, er han bittelitt bekymra for.
– Napper litt i nakkehårene
– Da jeg var ung akademiker, følte jeg at jeg hadde mer tillitt. Det var opp til en sjøl å forvalte den. Så ble det bråk hvis du ikke gjorde det. Nå er det detaljerte planer, tilbakemeldingslooper, rapporter og krav til dokumentasjon. For meg er det litt som å trampe på den faglige integriteten. Men det er nok bare er en del av en samfunnsutvikling, som gjør at det napper litt i nakkehårene av og til.
– Jeg blir sjelden sint, men noen ganger blir jeg frustrert.
Han avbryter brått seg selv:
– Men i går hadde vi en fantastisk dag! Da hadde vi muntlig eksamen, med førsteårsstudenter.
– Og da blir jeg så glad, vet du. For da får vi disse direkte tilbakemeldingene.
De som inntil nylig var elever, viser at de er blitt studenter, som skal bli lærere.
– Det er gøy å være tilrettelegger for denne endringsprosessen. Men det krever jo noe, da.
Og der toucher vi igjen en liten kilde til frustrasjon:
– At jeg har tida til å være sammen med dem. Nå er vi på en smertegrense.
For studentene er også i endring.
– Du verden, så snille disse unge menneskene har blitt! Men de er òg litt skjøre. Det må bygges litt robusthet i dem. Og de trenger et stillas rundt seg i byggeprosessen.
Og der finner vi Tor på sitt aller sterkeste:
– Det er nok den største gleden jeg har, å jobbe med studenter.
Les mer
Les også intervjuer med andre av våre kollegaer som har vært lenge i gamet, med ulike oppgaver, på ulike studiesteder: