Mot slutten av 80-tallet ble det ledig en halv stilling på Hamar lærerhøgskole og Toneheim folkehøgskole, også på Hamar, samtidig.
– De hadde snakket sammen og ønsket seg en svensk korpedagog til Hamar, erindrer Thomas Caplin (64).
– Hvorfor nettopp en svenske?
– På den tiden var svensk kordidaktikk veldig mye mer utviklet. I Sverige forsket man på slikt. Norge lå ganske langt bak, sier han, som selv jobbet ved Musikkhøgskolen i Stockholm, da tilbudet fra Hamar kom.
– Hva i alle dager var motivasjonen for å forlate det du hadde der?
– Jeg hadde så mange tanker om kor, kordrift og korledelse. Men i Stockholm var alt veldig sementert. Det var store og tunge tradisjoner, som riktignok hadde gitt en høyere kompetanse, men som ikke åpnet for nye ideer. Hvis jeg ville prøve noe nytt, fikk jeg høre at «nei, det det er ikke slik vi pleier».
Derimot viste seg at lærermiljøet på Hamar var helmatch.
Pedagog, utøver og forsker
– Det å komme til et land som Norge, hvor man sultet etter inspirasjon og nye tanker og ideer, var jo som en drøm. Norge har vært mitt kor-laboratorium.
Her har han utfoldet seg som pedagog, utøver og forsker.
– Det er den treenigheten som har vært avgjørende for meg. Jeg hadde ikke fått samme mulighet til å utvikle meg som pedagog om jeg hadde vært på en kunstfaglig institusjon. Det å være i lærerutdanningsmiljøet, og hele tiden fått lov til å finne mine egne veier, har vært helt avgjørende.
For parallelt med jobben ved lærerutdanningen, går det også i musikk og kor, musikk og kor.
– Jeg har hele tiden blitt møtt med erkjennelsen av at om jeg skal utvikles faglig, må jeg søke opp miljøer som gir meg den utfordringen. Derfor får jeg for eksempel bryne meg mot profesjonelle ensembler i utlandet som gjestedirigent.
I 2007 ble Caplin utnevnt til dosent.
– Det var et høydepunkt rent akademisk. Da fikk jeg en anerkjennelse for at mitt faglige arbeid er på høyeste nivå. Og det har også gitt meg muligheter til å kunne fortsette å jobbe i skjæringspunktet mellom utdanning, utøving og undervisning.
80-tallet lever videre i musikken
Som sjuende far i huset på studiested Hamar, og Institutt for kunstfag og kulturstudier, må han få muligheten til svare på det store spørsmålet om alt var bedre før.
Musikken var muligens det. I alle fall den som strømmet ut av bærbare kasettspillere i den perioden han startet sitt virke.
– 80-tallsmusikken er fortsatt her og spiller kjempestor rolle for våre studenter. Den har en katalysatoreffekt, som samler musikk fra flere generasjoner. Den tar for seg farfar, morfar og far og mor, og ungdommene. De søker seg hen mot å spille den musikken og hente inspirasjon og kunnskap derfra. Det gjelder også de som er interessert i lydteknikk, forteller dosenten.
– Og hva med lærerrollen?
– Den må jo nødvendigvis forandres med studentene. Og studentene er annerledes i dag. Det har gått i bølger, sier han og utdyper:
– Ved starten av 2000-tallet møtte jeg ganske mange studenter som ikke var så interessert i hva vi kunne lære dem. De var mest interessert i å markere eget revir og vise hvor flinke de var. De viste en motstand mot læring og autoriteter, inkludert faglige autoriteter. Det er jo noe vakkert med de som ikke skal belæres òg. Men det er forskjell på å være sta og reflektert.
I dag opplever han mer balanserte studenter:
– De har et veldig klart bilde av hvorfor de er her.
Studentene kan ikke nødvendigvis noter
Et annet utviklingstrekk som preger lærerrollen, er at studiet bruker mindre tid på den musikalske utviklingen hos studentene. Et årsstudium nå inneholder langt færre undervisningstimer enn det gjorde for 20-30 år siden.
– Man forventer mer, men har mindre tid til å gi det. Og da skulle man kunne håpe på at forkunnskapene i utgangspunktet er høyere, sier han og avviser sitt eget resonnement:
– Jeg kan med hånden på hjertet si at de studentene vi fikk inn på begynnelsen på 90-tallet hadde høyere kunnskapsnivå, spesielt teoretiske. De kunne lese noter, de kunne terminologien.
Han skylder ikke på dagens studenter.
– Det er bare å sammenligne læreplanene nå og da. Da var det forventet av en fjerdeklassing å kunne lese noter.
Tror på mer internasjonalisering
Er det noe han har erfart i løpet av årene, er det at ingenting er statisk.
– Utdanningene speiler samfunnet. Og samfunnet speiler kanskje utdanningene, og vi som underviser må jo følge med. Jeg forsøker å leve i nåtiden med de studentene som er i dag, og å forstå deres virkelighet.
Hamar lærerhøgskole er for lengst historie. Universitetet i Innlandet er nytt.
– Jeg tror det kan være fint for institusjonen, fremfor alt autonomien som følger med. Det tror jeg er bra for identiteten, som igjen vil påvirke attraktiviteten og rekrutteringen.
Han gleder seg også over at universitetsstatusen vil gi et ekstra gir på den internasjonale arenaen, hvor han selv er aktiv.
– Universitetsstatusen vil slik sett være en styrke for mitt eget virke framover, sier 64-åringen, og poengterer:
– Jeg har jo tid igjen! Og en gretten, gammel gubbe, det vil man jo ikke bli. Jeg vil ikke være den som sitter i møter og sier «For 30 år siden, da gjorde vi det slik og sånn …»
Lar kollegene diskutere
Men når det gjelder enkelte tema, lener han seg nå tilbake, humrer for seg selv, og lar kollegaene ta diskusjonen. Som spørsmålet «Hvordan skal vi få studentene til å rydde opp etter seg i undervisningsrommene?»
– Dette har jeg prøvd å finne en løsning på i alle år! Akkurat det er jeg ferdig med å engasjere meg i!
Les mer
Les også intervjuer med andre av våre kollegaer som har vært lenge i gamet, med ulike oppgaver, på ulike studiesteder: