– En gang kom det en ulv gående over isen utafor her …
Andre ganger, sånn rett før isen legger seg, kan man kikke ut og la seg imponere over noe helt annet: Mona (59) som bader i elva.
– Denne pokalen er jeg kjempestolt av. Det er en vandrepokal blant de ansatte for mest utholdende bader, sier Mona.
Mest utholdende i denne sammenhengen, er den som bader lengst utover høsten.
Men det var verken kontakten med villmarkslivet eller badekonkurranser som lokket Mona til Evenstad. Det var drømmen om å jobbe på bibliotek.
Studier på Rena
– Jeg ringte Kari Seeberg, som var sjef på biblioteket, og spurte om hun trengte hjelp. Hun sa at «du får komme på en kaffe og en røk».
En kaffe og en røk senere, fikk Mona jobb som studentvakt i biblioteket én dag i uka.
– Kari var ei flott dame! Hun var ikke kledd for friluftsluftsliv, akkurat, og skilte seg sånn sett ut i staben.
Dette var i 1999. Da hadde det gått fire år siden Evenstad skogskole fra 1912 var blitt innlemmet i Hedmark distriktshøgskole. Og det hadde gått 15 år siden Mona fra Hamar flyttet til Stor-Elvdal for å bo der i ett år, og fort fant ut at hun trivdes, stiftet familie, og fikk jobb i barnehage. Og det hadde gått tre år siden det nye undervisningsbygget stod klart, etter at det gamle hovedbygget brant i 1987.
Nå tok Mona permisjon fra barnehagejobben den ene dagen i uka hun jobbet på biblioteket. Og begynte også med utdanning.
– Jeg tok opp fag fra videregående, og jeg begynte som fjernstudent ved bibliotekskolen i Oslo.
Bibliotekutdanninga ble vanskelig å fullføre med familieliv i Stor-Elvdal. Men studier i administrativ databehandling på Rena, var også nyttig.
– Kan si til studentene at det ordner seg
– Jeg er ikke den som tar mye risiko. Men jeg tok en sjanse og sa opp barnehagejobben i kommunen, og satset på at det skulle ordne seg med mer her på Evenstad, som jeg syntes var mye artigere. Det angrer jeg ikke på!
Hun fikk mer og mer jobb, både på biblioteket og i studieadministrasjonen.
Til slutt, i 2007, fikk hun fast ansettelse i studieadministrasjonen.
At hennes egne studier og karrierevei ikke har vært helt strømlinjeformet, mener hun er en styrke i jobben hun har.
– Jeg har surra litt sjøl, og kan helt ærlig si til studentene at det kommer til å ordne seg. Det går bra, sjøl om det ikke gikk bra på denne eksamen.
Alle rundt samme bord
Evenstad er Universitetet i Innlandets minste campus. Men det har vært enda mindre.
– Da jeg starta her, fikk alle ansatte plass rundt samme lunsjbord i kantina!
Nå har hun en stor internasjonal kollegagjeng rundt seg, som i stor grad kommuniserer på engelsk.
– Det er helt klart den største forskjellen på da og nå. Men campus er fortsatt liten, og det er et tett forhold mellom både ansatte og ansatte og studenter.
Arbeidsoppgavene har selvfølgelig blitt digitaliserte, og noe mer spesialiserte med et voksende kollegium.
– Da jeg var aleine i studieadministrasjonen, gjorde jeg jo absolutt alt mulig. Nå har vi blitt flere, med blant annet en egen internasjonal koordinator og en studieveileder på masteren. Men på bachelornivå er jeg fortsatt involvert i det meste, fra å ta imot studentene til å lage utdanningsplaner, legge til rette for eksamensgjennomføringa. Rett og slett følge dem gjennom løpet til de får vitnemål.
Selv om utsikten fra kontoret rett og slett må beskrives som øde, føler hun at hun er en del av en større enhet.
– Absolutt. Vi sitter jo i forskjellige fagteam og har kontakt med studieadministrasjonen ved de andre fakultetene jevnlig, også noen ganger fysisk. Så jeg føler absolutt at jeg er en del av en stor studieadministrasjon.
Rettighetsbevisste studenter
Du har kjent studentene siden 1999. Er de de samme da som nå?
– Studentene er det beste med jobben nå som før. Som studieveileder opplever jeg at studentene er mer bevisst rettighetene sine, som jo bare er bra. Dessuten er det flere som ønsker at studiehverdagen tilrettelegges med blant annet digitale forelesninger. Det har nok å gjøre med både det at studenter jobber mer ved siden av studiet enn før, og at de velger å bo andre steder enn ved studiestedet. Akkurat dette er nok en samfunnsutvikling, tror jeg.
Hun er glad for at også studentene på Evenstad er tilbake på campus etter pandemien.
– Evenstad er ikke for alle
Det har vært internasjonale studenter på Evenstad i hele Monas tid, og stadig flere. Nå er det
til sammen rundt 40 studenter med utenlandsk pass.
– Men Evenstad er jo ikke for alle, det må jo sies.
Likevel opplever hun sjelden at de som søker seg hit, bommer på valget.
– Mange av studentene har vært i kontakt med noen som har vært her før, så de har et inntrykk av hva de kommer til. Og mange av de internasjonale studentene kommer først for et halvt år, så velger de å ta et halvår til, eller til og med hele løpet. Det er jo et tegn på at de syns det er fint å være her!
– Hva tenker du om at du nå jobber ved et universitet?
– Skal jeg være ærlig, så har jeg ikke tenkt så veldig mye på det. Men det følger jo med en statusheving, så særlig for studentenes del tenker jeg det er kjempebra når de skal ut å søke jobb.
For de kan kanskje ikke ta høyde for, at det ordner seg ved å møte opp på en kaffe og røk.
Les mer
Les også intervjuer med andre av våre kollegaer som har vært lenge i gamet, med ulike oppgaver, på ulike studiesteder: