Eldrebølgen: – Vi må innføre omsorgsverneplikt for å ta vare på våre gamle

– Dette er rett og slett et eventyr!

Ordene tilhører Gerd Rindal i Vingrom. Da mannen døde, og det store huset og eiendommen ble litt for mye å ta seg av alene, ble det solgt. 

Tanken var å skaffe seg en lettstelt leilighet. Helst med en liten hageflekk. 

Muligheten for å flytte inn i en leilighet i trygge omgivelser lå mye nærmere enn Gerd trodde. For paret som kjøpte huset viste seg å være av det snille og løsningsorienterte slaget. 

Saken oppsummert

Innlandet rammes først av eldrebølgen

• Innlandet var i 2019 første fylke der det var flere eldre (65+) enn unge (under 20).
• Innen 10 år vil over 30 % i flere distriktskommuner være over 67 år.
• SSB: Innen 2060 vil antallet 80- og 90-åringer øke dramatisk.

Det betyr store utfordringer for helse- og omsorgstjenestene

• Kommunene er underbemannet og økonomisk presset.
• Mange eldre bor i boliger som ikke er tilpasset alderdom.
• Det er allerede mangel på sykepleiere og kompetanse i kommunehelsetjenesten.

Gerd Rindal (76) har valgt en smart løsning for egen del

• Gerd ville flytte fra huset sitt da det ble for mye å håndtere alene etter ektemannens død.
• Et vennepar kjøpte huset og bygde en egen leilighet til henne i kjelleren.
• Hun har fortsatt tilgang til hagen sin, og bor nå i en slags generasjonsbolig.
• Opplever trygghet, tilhørighet og sosial kontakt i sitt nye bofellesskap.

Hva mener forskere ved INN?

• Rolf Rønning (professor emeritus, INN) foreslår «omsorgstjeneste» som alternativ til verneplikt:
• Ungdom som ikke går i militæret får opplæring i grunnleggende omsorg og helse.
• Kan raskt bidra i kommunene og avlaste helsepersonell.
• Trenger også innovasjon, bedre organisering og mer lokal handlefrihet i omsorgstjenestene.
• Fokus på å bygge aldersvennlige samfunn og styrke sosiale nettverk.

Oppsummeringen er laget av INNs kommunikasjonsavdeling i samarbeid med kunstig intelligens.

– Gir meg trygghet

Marianne Torp Træthaug og Jo Narve Træthaug har kjent Gerd i mange år. Da det ble snakk om at huset skulle selges, begynte ballen å rulle. Vingrom var et sted de gjerne kunne tenke seg å bo.

– Det var et vennepar som sa: – Hvor skal Gerd bo, da? Skal dere bygge leilighet i låven? Da sa Jo Narve: Vi kan jo bare bygge en leilighet til henne i dette huset, forteller Marianne.

Og slik ble det.

Marianne og Jo Narve eier hele huset og eiendommen, og har ansvaret. Gerd leier den nye leiligheten i kjelleren. Fra den har hun fri tilgang til hagen hun elsker og som hun har opparbeidet gjennom mange år. Hun har fått bonusbarnebarn i etasjen over og et sosialt nettverk der alle passer på hverandre i det nye «kollektivet».

– Hva er bra med den løsningen dere har valgt?

– Det er tryggheten framfor alt. Det er støtt noen hjemme her. Vi har kontakt hver dag, og jeg føler meg veldig godt ivaretatt, sier en entusiastisk Gerd.

 

– Vi føler vi bor i en generasjonsbolig med veldig nære knytta bånd. Og hun er jo som en bestemor for barna våre. Det å ha hverandre så tett på gir trygghet begge veier, og hun betyr veldig mye for oss alle sammen, sier Marianne og Jo-Narve.

– Hva betyr det for deg og bo i det gamle huset ditt med hagen, Gerd?

– Det betyr jo alt å få lov til å drive i hagen! Jeg har bodd nesten alle årene mine i Vingrom. Det er så koselig, vettu! Det er her jeg hører hjemme. Jeg er veldig heldig og kjenner på takknemlighet hver eneste dag. 

Eldrebølgen er i ferd med å slå inn over Norge, og treffer Innlandet aller først. Ikke alle eldre har tenkt så aktivt på å tilpasse seg alderdommen som Gerd. Men det å flytte i leilighet er altså ikke nok, ifølge forskere på Universitetet i Innlandet.

Her må flere på banen, og flere tiltak til. Mer om det om litt, men først litt fakta.

• Les også: Ny velferdsteknologi skaper trøbbel: – De ansatte må involveres og bli hørt

Eldrebølgen truffet allerede

Vingrom ligger i Innlandet – det første fylket i Norge som fikk en befolkning med flere eldre (65 år og eldre) enn yngre (under 20 år). Det skjedde i 2019. 

Det er de små distriktskommunene i Innlandet som har den høyeste eldreandelen. I flere av disse ventes det at over 30 prosent av befolkningen vil være eldre enn 67 år om ti år. Innlandet er samtidig fylket med færrest yngre innbyggere, hvor bare 19 prosent av befolkningen er under 19 år.

Innen 2060 vil det være tre ganger så mange 80-åringer som nå i Norge, og fem ganger så mange 90-åringer, ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB). 

Det store antallet eldre, og få antallet yngre, vil skape et veldig stort press på helse- og omsorgstjenestene våre. Og det vil skje fortere i Innlandet enn noe annet sted i landet. 

Hvordan skal vi løse dette? Regjeringens eldrereform, som ble lagt fram i 2023, peker ut fire områder som blir viktige for å takle eldrebølgen:

• Levende lokalsamfunn som ivaretar aktivitet og fellesskap 
• Tilpassede botilbud og mulighet for å bo trygt i eget hjem lenger 
• Kompetente medarbeidere
• Trygghet for brukere og støtte til pårørende

Viktige områder som trenger konkrete tiltak – fra nå. 

– Kommunene sliter med et underskudd. De har veldig mange de skal ta seg av og de er allerede underbemannet. Staten må gjøre noen skikkelige grep nå, eller så går det helt galt, sier Rolf Rønning, professor emeritus på Universitetet i Innlandet (INN), og en av landets fremste eksperter på offentlig innovasjon. 

Han får støtte av Liv Skomakerstuen Ødbehr, som leder forskergruppa Helse og omsorg i livsløpsperspektiv på INN. 

– Kommunene kneler litt når det gjelder helse og omsorg. Det å skape et aldersvennlig samfunn er ikke gjort på 1-2-3. Det må planlegges, det må settes av penger og det må rigges for det, sier hun.

«Verneplikt» i helse- og omsorgssektoren

Det er her Rolf Rønning, som også er leder av eldrerådet i Lillehammer, kommer med sin kongstanke. 

– Jeg har hatt en kjepphest i mange år. Vi må innføre omsorgstjeneste. Den er mer relevant enn noen gang, og vil veldig fort gi veldig mange flere hender der det trengs. 

Rønnings forslag går ut på følgende:

Ungdom blir innkalt til sesjon. De som ikke vil i forsvaret, innkalles til omsorgstjeneste og en utvidet rekruttskole. Der får de en grunnopplæring på det de trenger å kunne, som for eksempel førstehjelp, enkel medisinsk behandling, omsorg og så videre. Når opplæringen er ferdig, utplasseres de rundt om i norske kommuner.

– Nå som forsvaret vokser og beredskap blir enda viktigere, er dette noe som kan innføres nokså enkelt, og den bør være enkel å administrere over tid. Dette er også beredskap i vid betydning, forteller Rolf Rønning. 

Han mener de fleste kommuner vil ta imot folk som har fått en grunnopplæring. 

– Det var en sykepleier som sa til meg en gang: Dette gjør at jeg kan være sykepleier. Jeg synes Innlandet bør få lov til å prøve ut dette, sier Rolf Rønning.

Det andre Rønning mener må til for å løse eldrebølgen her til lands, handler om å tenke nytt.

– Vi kan drive omsorgstjenestene mye bedre, og antageligvis billigere. Men staten kan ikke dytte alt over på kommunene. De må på banen selv. Måten tjenestene organiseres på i dag gjør at det er mye omsorgslekkasje. Avstanden mellom de som tildeler tiltak, og den som er på stedet og ser hva som er det reelle behovet, er for stort. Dette er et problem, ifølge Rønning. 

– Kommunene må gis muligheten til å være mer innovative og ta mer initiativ selv. Det trengs mye innovasjon.

•  Les også: Folk sjukmelder seg for å hjelpe sine gamle foreldre

Komplisert sykdomsbilde – kompetanse må til

Rolf Rønnings forslag vil skaffe mange hender, og det trengs. Men det løser ikke alt.

De eldre lever nemlig lenger enn før, og de eldste eldre vil trenge mye pleie og omsorg – med kompliserte helseutfordringer.

Liv Skomakerstuen Ødbehr blir alvorlig når vi kommer inn på dette temaet. Fordi det virker som en uløselig knute.

– Det vi vet er at de store sykdommene som demens, Parkinson, hjerte- og karsykdommer, hjerneslag, depresjon og ulike former for kreft øker jo eldre du blir er. Vi kommer ikke utenom dette. Mange vil ha kompliserte sykdomsbilder i årene fremover. Dette vil bli en stor utfordring. 

Cirka 40 prosent av de over 80 år trenger pleie og omsorg, og blant de over 90 år er det 80 prosent som trenger det samme, ifølge SSB.

– Dette er en veldig utfordring for hjemmebasert omsorg som skal komme hjem til de med disse kompliserte sjukdommene og til de pårørende til disse, som også er i en høy alder, forteller Liv. 

Og som ikke det var nok. Det bygges ned heldøgnsplasser i norske kommuner fordi det er for dyrt for dem å drive disse. Det legges opp til at folk skal ta ansvar for egen helse i større utstrekning.

– Hva trenger vi når folk blir sjukere med flere sjukdommer? 

– Flere folk med kompetanse. Det er allerede et stort underskudd på sykepleiere. I tillegg trenger vi å flytte kompetansen fra spesialisthelsetjenesten og ut i kommunehelsetjenesten. Det vil bli et behov for å tilby de som jobber i hjemmebasert omsorg mer spesialkunnskap for å møte behovene vi står overfor, sier Skomakerstuen Ødbehr. 

Rolf Rønning er enig med Liv i dette, men mener vi må gjøre flere ting samtidig.

– Vi trenger folk med kompetanse, men fortsatt vil det være behov for mange, mange hender. Det sitter mange eldre rundt om på sjukehjem i dag med for eksempel demens eller Parkinson som skulle fått rørt seg og gått tur. Det trengs hjelp på kjøkken rundt om, og vi trenger sjukepleiere til å være sjukepleiere, sier han.  

• Les også: Ledere må legge seg mer borti!

 

– Hvis du som jobber med og forsker på disse problemstillingene hadde fått frie tøyler til å løse eldrebølgen, hva hadde du gjort da, Liv?

– Det er et veldig krevende spørsmål. Jeg vet faktisk ikke helt hvordan vi skal greie det. Det er en så stor utfordring, men innovasjon i tjenestene og digital oppfølging av hjemmeboende, vil antakelig være en del av løsningen.

Men det er en ting hun mener vi bør se litt nøyere på – nemlig ensomhet og depresjon.

– Familier i dag er veldig fragmenterte, og det er mange eldre som ikke har familier rundt seg. Vi må imøtekomme isolasjon og ensomhetsproblematikken blant disse. Jeg har tro på å bygge boliger som har livsløpsperspektiver i seg. Det er prøvd ut i andre land og kan være en smart ting. Vi må skape et samfunn der folk treffer hverandre, sier Skomakerstuen Ødbehr. 

• Les også: Unge pårørende savner støtte

Fra ektefelle til omsorgsfelle

Det er et mål i velferdspolitikken at pårørende skal bidra minst like mye som i dag, tilrettelagt gjennom nye og bedre samarbeidsformer.

Det å være pårørende er etter norsk lov frivillig, men er det egentlig sånn?

Nå snakkes det, ifølge Rolf Rønning, blant kommunale ledere om at vi ikke kan forvente så mye av offentlige tjenester, og at vi må ta mer ansvar selv.

– Noen tar helt knekken på seg selv ved at de stiller så mye. De går fra å være ektefelle, til å gå i en omsorgsfelle. De blir helt utslitte, sier professor Rønning.

Og dette vil bare forsterke seg i årene som kommer. 

– Pårørende forventes å ta mer ansvar for omsorgstjenester, men de pårørende som er omsorgspersoner forventer at kommunene gjør så mye at de klarer å stå i dette. Det er et gjensidig forventningsgap, men pårørenderessursen, som i prinsippet er frivillig, er nesten brukt opp allerede, sier Rønning.

Rolf Rønning synes løsningen som Gerd har fått til på Vingrom er veldig bra og kreativ. Der har de skapt et lite nettverk som kan bli gull verdt. Men disse nettverkene og disse pårørende må lyttes til og bli hørt for å fungere skikkelig.

– Her er det noe som er viktig – når folk skal bo lenger hjemme, må vi styrke nettverkene rundt de som bor der. Vi må spørre nettverkene om hva som skal til for at dette skal gå. Det gir trygghet. 

– De fleste kommer til å dø der de bor nå, og det må de få muligheten til. Det må legges til rette for dette, mener Rolf Rønning.  

• Les også: Eldre og lungesyke bør trene tungt

 

Har tenkt fremover

Ifølge de to forskerne på Universitetet i Innlandet har altså Gerd Rindal gjort veldig mye riktig på tur inn i alderdommen. For henne la det seg til rette så hun kan bo hjemme lenger.

Hun er en aktiv dame med mange jern i ilden, har en hage hun får jobbet fysisk i, har et nettverk rundt seg og er sosial. I dag er den moderne «generasjonsboligen» i Vingrom kun en vinn-vinn-situasjon der alle har glede av hverandre. 

– Det er noe helt spesielt som skjer når man får leve sammen på tvers av generasjoner på denne måten. Vi lærer av hverandre alle sammen, og synes vi er svært heldige som får dele alle de gode opplevelsene dette medfører. Det er ingen tvil fra vår side om at dette er trygt og godt for alle sammen, sier Marianne Torp Træthaug.

– Hva tenker dere om åra som kommer hvis Gerd blir en belastning på grunn av alderen? Snakker dere om slike ting?

– Vi snakker om det, men vi skyver det nok litt foran oss. Vi klarer ikke nå å se for oss at hun vil bli en belastning. Vi skal uansett ta vare på henne for alltid. Det at vi bor så tett gjør det jo egentlig lettere. Det tar ti sekunder å gå ned og hjelpe Gerd med noe. Robustheten i denne relasjonen kommer til å bære dette. Når relasjonene er gode, tror jeg dette er en veldig god løsning flere kunne valgt, sier Marianne.

– Hva tenker du om det å bli gammel her, Gerd?

– Jeg tenker jo litt på hva som skjer den dagen jeg for eksempel ikke kan gå lenger. Det er ikke sikkert jeg spretter oppover trappa til hagen i alle år framover, men jeg er ikke bekymret på egne vegne.

76-åringen synes også ideen til Rolf Rønning om å innføre omsorgstjeneste for ungdom er spennende og lur. Her har professoren fått seg en tilhenger.

– Jeg synes Norge har en forpliktelse til å ta seg av de gamle. Vi blir flere eldre og jeg vet ikke hvordan dette best kan løses, men for meg er det aller, aller beste å få bo i mitt eget hjem på denne måten, avslutter Gerd Rindal.