160 års erfaring i nyfødt universitet

En lang rekke mennesker har viet store deler av sitt arbeidsliv til å bygge det solide reisverket til universitetet.  

Thomas, Mona, Daniela, Hans Christian, Tove og Tor er seks av dem. Med om lag 36 800 arbeidsdager til sammen, med et vidt spekter i rolle og arbeidsoppgaver, representerer de dem som kjenner fagmiljøene, studiestedene, utfordringene, utviklingen og ikke minst studentene aller best.

Og de må kunne svare på: Var alt bedre før?

Fra sta til skjøre og bevisste studenter

– Alt går i bølger, slår Thomas Richard Caplin (64) fast. Han er dosent ved Institutt for kunstfag og kulturstudier og jobber ved studiested Hamar.

Han har vært med så lenge at han vet pendelen svinger begge veier.

– Lærerrollen må jo nødvendigvis forandres med studentene. Og studentene er annerledes i dag, sier han.

– Ved starten av 2000-tallet møtte jeg ganske mange studenter som ikke var så interessert i hva vi kunne lære dem. De var mest interessert i å markere eget revir og vise hvor flinke de var. Det er jo noe vakkert med de som ikke skal belæres òg. Men det er forskjell på å være sta og reflektert.

I dag opplever han mer balanserte studenter:

– De har et veldig klart bilde av hvorfor de er her.

Tor er også svak for dagens studenter: 

– Du verden, så snille disse unge menneskene har blitt! Men de er òg litt skjøre. Det må bygges litt robusthet i dem. Og de trenger et stillas rundt seg i byggeprosessen.

Alle er unisont enige i at det å være til stede for studentene er det mest meningsfulle med jobben, uavhengig av hvor i organisasjonen de er.

– Å veilede studenter etter hva slags nivå de er på, og å være med på å kanskje
påvirke ting i riktig retning, det er ålreit. Og et viktig samfunnsansvar, påpeker Hans Christian.

Det gjelder også på Evenstad:

– Studentene er jo det beste med jobben nå som før! Som studieveileder opplever jeg at studentene er blitt mer bevisst rettighetene sine. Det er bare bra, mener Mona.

– Det aller viktigste er at man ser studentene

Daniela Lundesgaard (63) er høgskolelektor ved Institutt for økonomifag ved studiested Rena. Hun har ord på seg for å være en ekstra populær foreleser blant studentene.

– Jeg tror det aller viktigste er at man ser studentene og spør dem hvordan det går, sier hun.

– Og så prøver jeg å lage undervisningen levende, og legge til rette for gode diskusjoner, der alle kan bidra. Og så prøver jeg å være litt morsom.

Også mange utvekslingsstudenter har gjennom årene latt seg inspirere av Daniela. Nylig tikket det inn en melding fra en tidligere student fra Portugal, som gikk her for minst 15 år siden.

–  Nå hadde han forsvart doktorgradsavhandlingen sin, og skrev for å fortelle at jeg hadde inspirert ham faglig. Han fortalte også at han aldri har jobbet så strukturert i hele sitt liv, som da han jobbet med prosjektoppgaven her. 

Nå jobber Daniela selv med en doktorgrad. 30 år etter at kjærlighetens veier førte henne fra Rhindalen til Østerdalen satser hun på å disputere –  ved et universitet.

For endelig slipper hun å forklare for venner og familie hva slags institusjon hun egentlig jobber ved.

– Jeg sendte melding til brødrene mine og sa at nå, nå jobber jeg ved et universitet!

Gode råd i kantina

Om stillaset underviserne bygger rundt studentene av og til brister, står Tove Mette Svisdal fra Studentsamskipnaden i Innlandet som et ekstra sikkerhetsnett for dem som kommer innom kantina på Lillehammer. I tillegg til kaffe og mat, tilbyr hun en prat og gode råd.

– Det handler ikke bare om å servere mat, sier hun.

– Vi prøver å ha et bevisst forhold til rollen vi har. Vi sier «hei» den første gangen vi ser dem. Neste gange spør vi om hvordan det går. Og da er det mange som prater og forteller.

Om studier, eksamen, jobben og livet. 

– De trenger å bli sett, og de trenger en trygghet.

Tove er ikke redd for å spørre og grave.

– Mange av studentene påstår at de jobber best hjemme. Men så kommer de tilbake, og så hører vi «Nei, nå strøk jeg». Og så blir dem deprimerte.

Tove er bittelitt oppgitt, men har langt i fra gitt opp:

– Det handler om å prøve å få dem på skolen igjen, og få dem til å skjønne at det kommer ikke resultater uten å jobbe for det. Men flere enn før trenger litt drahjelp for å finne en god studierutine. De la nok ned litt mer i studiene før, sier hun, og understreker at det selvfølgelig ikke gjelder alle studentene:

– Det er mange som står på og gjør det bra!

Da internett kom til campus

Jo lengre tilbake de kan se seg, jo større omveltninger er det å få øye på.

– De fleste prosessene går egentlig ganske sakte. Det er vanskelig å fange opp hva
som skjer mens det skjer, men så blir det klarere når du ser tilbake på det, sier Tor Solbakken, som er førstelektor ved seksjon for idrett og kroppsøving med kontor på studiested Elverum

Han kan bekrefte at selv den digitale revolusjonen begynte i det små:

– I starten hadde vi 10 brukertilganger! Da var det om å komme tidlig på morgenen, ellers var nettet opptatt. Og så var det jo disse lange tavlene i gangen med beskjeder til studentene …

Bak smilet er han ikke like begeistret for alle endringer. Han synes veien mellom kjernevirksomhet og ledelse har blitt litt vel lang, og tiden med studentene for knapp. 

– Jeg jobber med studenter som skal ut og virke i samfunnet. Og som sjøl skal drive med opplæring. Derfor er det med ærbødighet jeg går inn i jobben. Det vi får til sammen med studentene mens de er her, kan ha veldig stor betydning for menneskene de skal jobbe med.

– Da jeg var ung akademiker, følte jeg at jeg hadde mer tillitt. Det var opp til en sjøl å forvalte den. Så ble det bråk hvis du ikke gjorde det. Nå er det detaljerte planer, tilbakemeldingslooper, rapporter og krav til dokumentasjon. For meg er det litt som å trampe på den faglige integriteten.  Men det er nok bare er en del av en samfunnsutvikling, som gjør at det napper litt i nakkehårene av og til.

Jobbintervju med kaffe og røk

– Da jeg starta her, fikk alle ansatte plass rundt samme lunsjbord i kantina!

Nå har Mona Kristin Sagen, som er rådgiver i universitetsadministrasjonen ved studiested Evenstad, en stor internasjonal kollegagjeng rundt seg. Praten går stort sett på engelsk.

– Det er helt klart den største forskjellen på da og nå. Men campus er fortsatt liten, og det er et tett forhold mellom både ansatte og studenter.

For hennes del var det drømmen om å jobbe på bibliotek som lokket henne til Evenstad. Hun tok en telefon til biblioteksjef Kari Seeberg, som svarte: "Du får komme på en kaffe og en røk!"

Som sagt, så gjort, og Mona fikk jobb som studentvakt én dag i uka.

Senere ballet det på seg og hun fikk fast jobb i studieadministrasjonen.

Selv om studentmassen og kollegiet har blitt større, er utsikten fra kontoret fortsatt like øde.

– En gang kom det en ulv gående over isen utafor her ...

Likevel føler Mona på Evenstad at hun er en del av en større enhet.

– Absolutt. Vi sitter jo i forskjellige fagteam og har kontakt med studieadministrasjonen ved de andre fakultetene jevnlig, også noen ganger fysisk. Så jeg føler absolutt at jeg er en del av en stor studieadministrasjon.

Endelig universitet, hva nå?

Hvordan mener de, som kjenner institusjonen og studentene aller best, at Universitetet i Innlandet kan spille en rolle – i den store sammenhengen?

– Jeg tror det kan være fint for institusjonen, fremfor alt autonomien som følger med. Det tror jeg er bra for identiteten, som igjen vil påvirke attraktiviteten og rekrutteringen, sier Thomas.

Han gleder seg også over at universitetsstatusen vil gi et ekstra gir på den internasjonale arenaen, hvor han selv er aktiv. 

– Universitetsstatusen vil slik sett være en styrke for mitt eget virke framover, sier han, og poengterer:

– Jeg har jo tid igjen! Og en gretten, gammel gubbe, det vil man jo ikke bli.

Tor er mer opptatt av hva vi gjør enn hva vi heter. Mona tror statushevingen kommer studentene til gode når de skal ut i jobb. I kantina spiller ny status overhodet ingen rolle, mener Tove.

Hans Christian Endrerud, førsteamanuensis ved Institutt for jordbruksfag ved studiested Blæstad, mener universitetet skal ta en tydelig rolle, og bør klare å se fem, ti, femten og tjue år framover i tid.

– Hva er det samfunnet trenger i dag, og hva er det det vil forlange om noen år? Hva slags kunnskap, ferdigheter og generelt kompetansefelt trengs da? Det er viktig å være klar over bakgrunnen, hvordan ting henger sammen og ikke minst det å kjenne til hva som er gjort før.

Han mener at universitetet både skal lytte til samfunnsdebatten, men også være med å styre den.

– Vi skal ikke dilte etter. Det er vårt samfunnsansvar å være med å bygge veien sjøl, gjennom å bidra med kunnskap, sier Hans Christian og minner om at de mest grunnleggende forholdene fremdeles er de samme.

Selv om maskinene på Blæstad blir større og større og høgskolen har blitt universitet.

– Fotosyntesen og de biologiske forholda er fortsatt de samme.

Les mer

Denne gjengen har flere historier fra fortida og tanker om framtida. Her kan du lese et lengre intervju med hver og en av dem.

• Daniela Lundesgaard
• Hans Christian Endrerud
• Mona Kristin Sagen
• Thomas Richard Caplin
• Tor Solbakken
• Tove Mette Svisdal

Les også

• Anna Ottosen dro universitetssøknaden i land: – Jeg er nok ganske utholdende