.jpg)
Rapporten Regionalplanens betydning for villreinens leveområder – En evaluering av planens funksjon, styringskraft og utfordringer i praksis viser at bit for bit utbygging, fritidsbebyggelse og økt ferdsel gjør at villreinens leveområder fortsatt fragmenteres.
Rapporten er utarbeidet av Østlandsforskning, Telemarksforskning, NINA og Norsk Villreinsenteret på oppdrag fra Klima- og miljødepartementet (KLD) og Kommunal- og distriktsdepartementet (KDD). Prosjektleder Alekander Bern og forsker Marianne Singaas (Telemarksforskning) presenterte denne uke funnene for cirka seksti fagpersoner.
Bakgrunn: behov for sterkere styring
Villreinens leveområder er under økende press. Selv om de ti nasjonale villreinområdene fikk egne regionale planer i perioden 2012–2019, viser kvalitetsnormvurderinger at 12 av 24 villreinområder i Norge er i dårlig tilstand. Regjeringen har derfor bedt om en grundig evaluering av om dagens regionale og kommunale planer fungerer etter intensjonen.
Evalueringen konsortiet ledet av Østlandsforskning har gjort, bygger videre på et tidligere forprosjekt fra Norsk Villreinsenter og undersøker tre caseområder: Rondane–Sølnkletten, Snøhetta–Knutshø og Hardangervidda.
I evalueringen blir det tydelig at hovedutfordringen ikke er nye inngrep midt i fjellet, men at det er summen av små tiltak i randsonene og i villreinens biologiske leveområder. Her er både hyttebygging, veger, stier og økt ferdsel med på å redusere funksjonelle beite- og trekkarealer.
Prosjektleder Aleksander Bern oppsummerer: —Regionale planer er nødvendige, men effekten avhenger av aktiv oppfølging, jevn rullering og tydelige, bindende grep der det er hensiktsmessig, oppsummerer Aleksander Bern.
Han understreker at utfordringen ikke ligger i mangel på kunnskap, men i manglende institusjonell oppfølging og svak styring av den samlede belastningen.
Planene virker – men ikke sterkt nok
Evalueringen viser at de stedene regionale planer er institusjonelt forankret og aktivt brukt, fungerer de etter hensikten. Dette gjelder særlig Hardangervidda. I andre områder – som Rondane–Sølnkletten og store deler av Snøhetta–Knutshø – er gjennomslagskraften svakere.
Blant de viktigste funnene er:
• Planene begrenser nye inngrep i kjerneområdene, men
• fragmenteringen øker likevel, fordi utvikling fortsetter i randsonene,
• dispensasjonspraksis bidrar til bit for bit utbygging,
• kommunenes kapasitet og kompetanse varierer sterkt,
• manglende samordning mellom forvaltningsnivåer svekker praktisk virkning.
Analysene i rapporten viser også at nasjonale villreinområder med regional plan har lavere fritidsboligbygging enn sammenlignbare fjellområder uten villrein – et tegn på at planene har effekt, men ikke nok til å snu utviklingen.
Prosjektgruppen har vært bredt og tverrfaglig sammensatt og benyttet seg av forskjellige metoder som GIS analyser av utbygging, fritidsbebyggelse og grå arealer, dokumentstudier av 75 kommunale plandokumenter, to runder med Delphi undersøkelse med deltakere fra forvaltning, fagmiljøer og grunneiere og tre workshops i caseområdene.
Bern: —Metodetrianguleringen har gitt god innsikt både i faktisk arealbruk, planinnhold og hvordan planene brukes i praksis.
Fem kritiske grep
Rapporten peker på flere tiltak som må til for å snu utviklingen:
1. Gjør vurdering av samlet belastning operativt i både kommunal saksbehandling og regional planlegging.
2. Styrk regionale planer som reelle styringsverktøy – ikke bare veiledende dokumenter.
3. Løft kommunenes kapasitet og kompetanse, særlig i små kommuner.
4. Gi fylkeskommunene en tydeligere rolle i oppfølging, samordning og veiledning.
5. Reduser styringsgapet i randsonene, der de fleste inngrep og villreinforstyrrelser oppstår.
