Han forsker på flyktninger: – De møter stengte dører

For 13 år siden bodde han selv på asylmottak. Nå forsker Juhar Yasin Abamosa på hvilke muligheter og hindringer som flyktninger møter når de kommer til Norge.

Juhar Yasin Abamosa kom til Norge som flyktning for 13 år siden. I dag er han førsteamanuensis i pedagogikk ved Universitetet i Innlandet (foto: Erlend Moe, INN)

Av Erlend Moe, kommunikasjonsrådgiver

Publisert 28. nov. 2024 19:43 - Sist endret 29. nov. 2024 07:46

Han kom fra Etiopia i 2011 som asylsøker. Med seg i bagasjen hadde han universitetspapirer fra hjemlandet. Her i Norge møtte han et system som la opp til at han skulle lære seg nok norsk og komme seg ut i arbeid fortest mulig, gjerne i en jobb av typen som nordmenn ikke vil ha.

I dag, 13 år senere, snakker Juhar Yasin Abamosa flytende norsk, har tatt doktorgrad og er førsteamanuensis ved Universitetet i Innlandet. Han forsker på – nettopp – flyktninger som ønsker høyere utdanning. Han har publisert flere forskningsartikler om temaet, hvor han blant annet har intervjuet personer som i likhet med ham selv har kommet til Norge som asylsøkere.

– Det norske systemet er rettet mot at flyktningene skal bli renholdere eller bussjåfører. Det er for all del ikke noe galt med disse yrkene, men det handler om å ikke se folk som en gruppe, men la hver enkelt utfolde seg på en meningsfull måte, sier Abamosa.

Forstørrer vanskelighetene

«Når du sier at du skal studere ved et universitet, sier lærerne 'dere trenger tid, det er ikke lett [...] dere er utlendinger og dere kan ikke snakke og skrive det norske språket», sier en av dem som Abaomasa har intervjuet.

I forskningen belyser han det som skjer i praksis i flyktningenes møte med de ansatte i asylmottak, voksenopplæring, NAV, kommunenes flyktningtjenester, karriereveiledere og så videre.

– I stedet for å motivere og fortelle at det er mulig å ta høyere utdanning, forstørrer de vanskelighetene. Dette er ikke bare enkeltpersoner, det er forankret i systemet.

Han har jobbet med problemstillingen gjennom både mastergrad (2016), doktorgrad (2022) og nå som forsker ved Institutt for pedagogikk på Lillehammer.

Alle skal gjennom samme løp

I sin siste artikkel beskriver han en «pipeline», en forventet vei som alle flyktninger følger, uavhengig av bakgrunn, talenter og interesser.

En flyktning forteller at de fikk norskopplæring tilpasset det å jobbe i hjemmetjenesten, der det handlet om å re opp seng, om demens og så videre. Selv ønsket denne personen å ta høyere utdanning: «Når du forteller dem at du har ambisjoner om å studere på høyere nivå, svarer lærerne at det er best å bare glemme det».

– Dette er en subtil måte å ekskludere folk på. Det gir disse personene følelsen at de ikke er velkommen, sier Abamosa.

Han er opptatt av at alle skal ha mulighet til å bli den personen de vil bli og ta egne beslutninger. Dessuten mener han det er sløsing med ressurser for samfunnet dersom de nyankomne ikke får brukt evnene sine.

– Med forskningen min vil jeg utfordre «godheten» i det norske systemet. I dag blir en pedagogikk etablert med majoritetens perspektiv tatt for gitt, sier førsteamanuensen.

Ønsker å forandre systemet

Abamosa har flere forslag til endringer:

Han ønsker at norskopplæringen skal fokusere på hver enkelt flyktnings mål.
Han mener det må finnes alternativ språkopplæring, gjerne ved universitetene, rettet mot flyktninger med mål om høyere utdanning.
Og han mener flyktningene må bli hørt, blant annet om det pedagogiske opplegget og om valg av lærebøker.

Dette vil bidra til myndiggjøring av minoriteter og bedre integrering av de som kommer til Norge som flyktninger, mener han.

Det handler om å ha hver enkelt flyktnings mål i sikte heller enn å redusere flyktninger til en homogen gruppe som skal trenes til å fylle uønskede stillinger, skriver han i artikkelen Challenging False Generosity Through Disruptive Pedagogy.

Bruker seg selv

Han forsker på et tema som er tett på eget liv. I en av artiklene bruker han til og med seg selv som forskningssubjekt, en metode kjent som «autoetnografi», der hans eget liv som flyktning i det norske integreringssystemet blir fundamentet for analysen.

Førsteamanuensen ved Universitetet i Innlandet er åpen på hvordan dette påvirker forskningen.

– For meg er egne erfaringer drivstoffet, det som gir meg motivasjon til å fortsette å jobbe med emnet. Alle forskere er på en eller annen måte påvirket av egne erfaringer. Jeg er tydelig på mine metoder og min bakgrunn, så får folk selv gjøre seg opp sin egen mening.

Selv opplevde han mange stengte dører da han ville ta høyere utdanning i Norge, men ga ikke opp drømmen sin. Etter hvert fikk han hjelp av en ansatt på flyktningkontoret.

– Det var en enkeltperson som så potensialet i meg, ikke systemet. Det burde ikke være slik.

Likevel viser det at ansatte i asylmottak, voksenopplæring, NAV eller flyktningtjenester kan gjøre en forskjell, understreker Juhar Yasin Abamosa.

– Tenk hva en enkelt person som møter mange flyktninger hvert år kan bety av både godt og vondt, for hundrevis av liv.