Natt til mandag 8. september gikk alarmen. Et hus brant i Hamar sentrum. Det som møtte brannmannskapene er vanskelig å takle.
Fire venninner i slutten av tenårene brant inne.
– Det at du kan kjenne folk er en ekstra belastning. Det har vi opplevd mange ganger. Når det gjelder brannen i Hamar, ble det nært for veldig mange, forteller brannsjef Torgeir Lysholm Dybvig i Hedmarken brannvesen.
Nå viser ny forskning at de som jobber i brannvesenet i Norge opplever mange av de samme stressfaktorene i arbeidet sitt, men for de som jobber utenfor de store byene våre blir disse faktorene forsterket, og gjør hverdagen ekstra tøff.
Dette kjenner Lysholm Dybvig seg godt igjen i.
Alle kjenner alle
Stipendiat på Universitetet i Innlandet, Marthe Maritsdatter Granlund, er invitert til brannstasjonen i Hamar. Brannsjefen vil gjerne vite mer om doktorgraden hennes som handler om stressmestring i beredskapsyrker.
Marthe har nemlig gjennomført en unik studie. Hun har intervjuet en rekke brannfolk over hele Innlandet for å finne ut om det er forskjell på stresset de opplever, mot det brannmannskaper i større byer opplever.
I en nylig publisert artikkel kommer forskjellene tydelig fram.
– Det unike for brannkonstabler i rurale områder og mindre kommuner er at de ofte kjenner de som er involvert i en hendelse, eller de pårørende. Dette kan være en ekstra belastning, forteller Granlund.
Og i Bygde-Norge er det enda en ting som forsterker akkurat dette, forteller brannmannskapene til forskeren.
– I lokalsamfunnets øyne er du alltid brannkonstabelen. Det kan gjøre at det er vanskelig å skru av. Når det er små forhold, er sjansen for at du også blir påminnet hendelser som har vært krevende også større. Du kjører forbi stedet, møter pårørende på butikken og slike ting, sier Marte Maritsdatter Granlund.
Torgeir Lysholm Dybvig har jobbet i brannvesenet i Hamar i snart 30 år. Et brannvesen som dekker kommunene Hamar, Løten og Stange.
– Sjansen for at du kjenner folk du rykker ut til er stor på mindre steder. Dette gjør at du må ha en ekstra god prat og en ekstra god oppfølging i etterkant, forteller brannsjefen.
Lange avstander og deltid
Det er gjort nokså lite forskning på dette med brannfolk og stressmestring i Norge. Men takket være forskningen til Marthe Maritsdatter Granlund, vet vi nå litt mer.
For eksempel at de store avstandene i mange av kommunene ute i distriktene får konsekvenser for stresset brannmannskaper opplever. Utrykningstiden, eller responstiden, er veldig ofte lengre enn den er i byene våre.
– Lange avstander kan være en fordel fordi du får tid til å forberede deg mentalt på det du skal møte. Men det vi ser er at dette er en stressfaktor fordi man så gjerne vil fram og hjelpe til fortest mulig, forteller Granlund.
I tillegg til dette er jobbene i brannvesenet på bygda veldig ofte deltidsjobber. Mange brannmannskaper har en jobb ved siden av.
– Det å «leve med beredskap» kan bli en ekstra stressfaktor, fordi man hele tiden må forvente at noe kan skje. Noen takler dette godt, mens for andre kan det diktere hvordan man lever livet sitt. Noe som både kan gå ut over den enkelte, men også familien, sier forskeren.
Torgeir Lysholm Dybvig sier det som er spesielt for de som jobber deltid er ofte at de reiser rett fra utrykning og tilbake på en arbeidsplass hvor de ikke kan snakke om dette.
– De vil i større grad oppleve å bearbeide inntrykkene alene, enn heltidsmannskaper som går vakta ferdig sammen og har bedre tid til å snakke, forteller han.
Fra machokultur til åpen pratekultur
Historisk sett har brannvesenet i Norge rekruttert sterke, robuste og handy karer med håndverkerbakgrunn uten høydeskrekk. Dette er i ferd med å endre seg.
– I gamledager ble ikke ting pratet om. Det har vært en nokså utpreget machokultur i brannvesenet. Det er mye mer fokus på debrief og mental helse nå, ifølge forskeren.
Det er ikke bare innad i brannkorpset og blant brannmannskapene det har vært endringer.
– Det vi ser er at stadig flere sjefer har mer fokus på mental og emosjonell robusthet allerede i rekrutteringen, og at de man ansetter skal ha noen personlige egenskaper utover de fysiske kravene. At du takler det du er med på, og håndterer det godt etterpå, er blitt viktig, sier Granlund.
– Har brannvesenet noe klart og entydig system for å snakke ut og debriefe etter vanskelige oppdrag?
– I utgangspunktet ja. De fleste gjennomfører debriefer etter store og alvorlige hendelser, og kobler gjerne på eksternt fagpersonell. Men mine funn viser at det er veldig stor variasjon i hvordan det gjennomføres og når det gjennomføres, forteller Marthe Maritsdatter Granlund.
Hennes inntrykk er at de fleste brannfolk prater om det de har vært med på uavhengig av hva man kaller det, og at det ofte starter i bilen på tur tilbake fra oppdrag.
– De jeg har snakket med sier at den beste debriefen er den du får med de på laget, eller de man håndterte hendelsen sammen med. Dette samholdet er veldig viktig for å tørre å åpne seg opp etter vanskelige hendelser, og snakke om det man har opplevd, ifølge forskeren.
I studien til Granlund har de også identifisert faktorer som fremmer eller hemmer stressmestring, og sett på ulike former for stressmestring før, under og etter en hendelse.
Denne delen av forskningen er ganske unik fordi den nettopp tar for seg flere nivåer og faser ansatte i brannvesenet går igjennom.
– Det er viktig å jobbe bevisst med det som fremmer eller hemmer stresset brannmannskap opplever. Det kan for eksempel være mentale forberedelser før en hendelse, å skjerme seg for de sterkeste inntrykkene under utrykning og ikke minst ha stort fokus på det å bearbeide og legge fra seg hendelsen etterpå, sier Marthe.
Prøvde noe nytt etter brannen i Hamar
Torgeir Lysholm Dybvig mener de er gode på å ta vare på hverandre og snakke om hendelser i Hedmarken brannvesen. Han er tydelig på at de har mye fokus på dette, og at det har vært en lav terskel for å gjøre dette.
Når det gjelder den dramatiske brannen i Hamar, satte de inne ekstra tiltak fordi inntrykkene var så sterke og mange.
– Her bestemte lederne fra politi, ambulanse og brannvesen tidlig at vi skulle ha felles debrief for alle involverte mannskaper dagen etter. I tillegg hadde vi samme dagen en egen samling hos oss for å prate om hvordan dette hadde vært og hva folk tenkte, forteller Torgeir.
De så også de at det ikke bare var innsatsstyrken som ble påvirket. Hele organisasjonen ble påvirket.
– Vi har ikke noen etablert kollegastøtteordning hos oss, men det prøvde vi ut etter denne brannen. I stedet for å la dette være frivillig, satte vi opp tidspunkt for alle som var involvert. Det ble en utrolig god seanse, og noe vi kommer til å benytte oss av seinere også, forteller brannsjefen.
– Hva bør det du har forsket på føre til, Marthe?
– Det gjøres mye bra i brann-Norge når det kommer til fokus på mental helse, men et forslag vi har er at ting settes litt mer i system. At man har større fokus på dette med «skikkethet for tjeneste». Vi mener det er viktig at man hjelper mannskapene, spesielt i deltidsbrannvesen, til å håndtere det å «leve med beredskap». Til slutt foreslår vi at stressmestring bør få et større fokus også under utdanning og øving, og ikke bare etter en hendelse.
– Vi har opplevd veldig mye av det hun beskriver, og prøver å ta læring av dette i det videre arbeidet vårt og i opplæringen vår, avslutter brannsjefen i Hedmarken brannvesen, Torgeir Lysholm Dybvig.
