Norske kommuner står overfor presset økonomi, store demografiske endringer og arbeidskraftmangel. Samskaping med innbyggere, frivillige og næringsliv presenteres som en løsning som kan bidra til økonomisk bærekraft, bedre tjenester, mer innovasjon og et sterkere lokaldemokrati.
Avhandlingen bygger på forskning i fire norske kommuner som ønsket å gjøre samskaping til en ny måte å styre og utvikle kommunen på.
Når kommunene inviterer andre inn for å utforske problemer og utvikle løsninger, oppstår det spenninger.
– Funnene mine viser at forventninger om at deltakerne skal møtes som likeverdige og dele innflytelse, kan komme i konflikt med krav til politisk styring, økonomisk kontroll og tydelige ansvarslinjer. Kommunale aktører håndterer ofte disse spenningene ved å tilpasse og avgrense samskapingen, forteller Ailin Aastvedt.
Avhandlingen dokumenter avstanden mellom samskapingslitteraturens idealer og kommunens institusjonelle rammer. Denne kunnskapen kan bidra til at forskning på samskaping legger større vekt på makt, konflikt og ansvar, og mindre på enkle oppskrifter for å lykkes
– Kommuner som vil bruke samskaping må avklare hvem som tar beslutninger og hvem som står til ansvar. Slik kan avhandlingen bidra til en mer gjennomtenkt omstilling av velferdskommunen, uten at demokratisk ansvar blir uklart, sier Aastvedt.
Ailin Aastvedt har vært del av ph.d.-programmet Innovasjon i tjenesteyting i offentlig og privat sektor (INTOP). Tittelen på avhandlingen hennes er «Samskaping møter den norske velferdskommunen. Spenninger mellom normative idealer og praktiske realiteter».
- Her finner du mer informasjon om disputasen til Ailin Aastvedt 27. august 2026
- Here you can find more information about Ailin Aastvedt´s defence the 27th of August, 2026
Hovedfunn i doktorgradsarbeidet:
- Samskaping er et bredt og tvetydig begrep som skal innfri mange og delvis motstridende forventninger. Det brukes om ulike former for samarbeid, involvering, innovasjon og styring, og forventes samtidig å bidra til økonomisk bærekraft, bedre tjenester, mer innovasjon og demokratiutvikling. Tvetydigheten gjør begrepet mobiliserende, men kan også tilsløre konflikter og maktforskjeller.
- Samskaping forstås forskjellig av ulike aktører. Forståelsen varierer med aktørenes roller og posisjoner, fra strategisk visjon og svar på ressursutfordringer til konkret arbeidsmetode eller kjent samarbeid i ny innpakning.
- Samskapingsidealene skaper spenninger i møte med velferdskommunen. Forventninger om likeverdig deltakelse, delt innflytelse og autonomi møter hierarkisk styring, økonomisk kontroll, politisk ansvar og formelle beslutningslinjer.
- Samskaping blir tilpasset og avgrenset. Samskaping får størst handlingsrom når den ikke utfordrer etablerte roller og maktforhold. Resultatet er at samskaping får større rom på «ufarlige» områder, enn på kommunale kjerneområder og politisk konfliktfylte områder, samtidig som samskapingsprosessene ikke blir koblet til formelle beslutningsprosesser. Samskaping kan gi dialog, læring og enkelte nye løsninger, men har begrenset innvirkning på prioriteringer, ressursfordeling og formelle beslutninger.
- Makt, konflikt og ansvar er grunnleggende deler av samskaping. De er ikke bare hindringer som kan eller bør fjernes gjennom bedre ledelse og fasilitering. Samskapingsteorien må derfor bli mer empirisk, kontekstfølsom og institusjonelt forankret.