Denne teksten er skrevet av Siv Lena Birkheim, stipendiat og lektor ved sykepleierutdanninga, Universitetet i Innlandet. Kronikker og debattinnlegg på inn.no gir uttrykk for skribentens holdning. Teksten ble først publisert i Østlendingen 07. oktober 2025.
I anledning Verdensdagen for psykisk helse blir vi minnet om at de øvrige 364 dagene i året er minst like viktige for arbeidet med psykisk helse.
Vi lever i en tid hvor det florerer av tilbud for eget velvære og selvrealisering. Kurs, råd og produkter lover oss bedre liv, og vi snakker mye om viktigheten av å ta vare på oss selv.
Det er selvsagt fornuftig å sette seg selv først – som med oksygenmasken på flyet, må vi ta vare på oss selv for å kunne hjelpe andre. Men trenger vi å gjøre koreansk hudpleie, sette på falske negler, løpe ultraløp og laminere bryna som vi i hvert fall skal dele at vi har gjort på sosiale medier, før vi tar på oss redningsvest, blåser den opp og klemmer oss først ut nødutgangen?
Eller skal vi se rundt oss og bidra med noe til vår neste? Har vi gått for langt i dette selvsentrerte fokuset? Har vi glemt flokken vår, fellesskapet vi alle er så avhengige av for å trives og vokse?
Viktigere enn noen gang
Per Fugelli, den kjente forfatteren og professoren i sosialmedisin, sa det så treffende: «Ikke vær et ettall på jorda. Bry deg om flokken din». Flokken er de som hjelper deg når du trenger det, og som du hjelper tilbake. En dag drar du lasset, en annen dag trenger du hjelp fra det. Men hvor er denne flokken nå?
Flokken er viktigere enn noen gang. Ensomheten vokser, både blant unge og voksne. Ensomhet er farlig, og det er smertefullt.
Siden jeg kom til verden i 1981 har over 50 000 mennesker tatt livet sitt i Norge.
Bare i 2024 var det 742 registrerte selvmord – 535 menn og 192 kvinner. Disse tallene representerer mennesker i alle aldre, og smerten de etterlater seg varer lenge. Dette er tall som burde ryste oss alle, for bak tallene skjuler det seg familier, venner og liv som aldri blir de samme.
Som politikere og samfunnsmedlemmer må vi spørre oss: Hva kan vi gjøre for å forebygge dette? For jeg tror at dette er noe vi alle vil gjøre noe med. Flokken begynner med oss selv.
Vi må bidra
Det er lett å rope at systemet svikter, og at det trengs mer penger til psykisk helse. Og ja, penger kan absolutt være en del av løsningen. Men er det nok?
Jeg undrer meg på om penger alene kan løse de utfordringene vi står overfor når det kommer til psykisk helse. Kanskje handler det også om noe mer – om hvordan vi som mennesker kan bidra til å skape de trygge og inkluderende fellesskapene vi alle trenger.
Per Fugelli sa det så godt: «Trygge flokker hvor mennesket får erfare at tilhørighet er bedre enn å pusse navlen i enerom.» Kanskje er det her vi må starte – med oss selv og de små tingene vi kan gjøre i hverdagen for å styrke flokken rundt oss. Hva gjør du for flokken din? Har du sagt noe fint til noen i dag? Gitt noen et smil? Delt av din kunnskap eller ressurser? Invitert noen inn til noe sosialt?
Hvis svaret er nei, hvorfor ikke? Er det fordi tiden ikke strekker til, eller fordi vi ikke alltid tenker over hvor mye en liten handling kan bety for et annet menneske?
Jeg tror vi alle kan reflektere litt over hvordan vi bidrar til fellesskapet rundt oss. Det er lett å peke fingeren mot systemet eller andre mennesker, men hva om vi starter med oss selv? Hva om vi løfter blikket og ser de rundt oss, tilbyr hjelp, vennskap eller bare et smil?
Møtt med omsorg
Og er du den som trenger hjelp, spør eller snakk med noen. Den dagen vi ser hverandre, deler det vi kan, og inkluderer hverandre i flokken, vil vi allerede ha tatt et stort steg mot et varmere samfunn.
Det handler ikke om å gjøre alt, men om å gjøre noe – for hverandre, for fellesskapet, og for oss selv. For en flokk bygges ikke av systemet alene. Den bygges av oss – av deg og meg. Hvis vi ikke tar oss tid til å være der for andre, kan vi heller ikke forvente at fellesskapet styrkes.
Målet må være at det alltid finnes et håp og et bedre alternativ, uansett hvor vanskelig livet føles. Uansett hva du har opplevd, hva du har gjort eller ikke gjort, fortjener du å bli sett og møtt med omsorg. Alle trenger en flokk – et fellesskap av mennesker som ser deg, som bryr seg om deg, og som tør å si ifra når noe ikke er bra for deg eller for dem rundt deg. En slik flokk som ikke dømmer, men støtter, veileder og hjelper deg å finne veien tilbake til troen på deg selv og livet.
Det handler om å skape et miljø der ingen føler seg alene, og der alle vet at de har noen ved sin side – uansett hva.
I dagens digitale verden er det lett å forveksle antall « venner» på sosiale medier med ekte vennskap. Men det er viktig å huske at en «venn» på Facebook ikke er det samme som en venn som faktisk banker på døra når du trenger støtte.
En unik arena
Sammen kan vi bygge et samfunn og en skole der alle barn føler seg inkludert, sett og verdsatt.
Mange barn vokser opp uten å føle seg sett eller inkludert, og det er noe jeg tror vi som samfunn kan bli flinkere til å legge merke til og gjøre noe med. Jeg har stor respekt for alle som jobber i skolevesenet – lærere, rektorer og støttepersonell. Det er så mange dyktige, engasjerte og omsorgsfulle mennesker som hver dag gjør sitt beste for å gi barn en god oppvekst og utdanning, innenfor de ressursene de har tilgjengelig.
Jeg er sikker på at intensjonene alltid er gode, og at de aller fleste gjør en fantastisk jobb. Samtidig undrer jeg meg over om skolen i dag er tilstrekkelig tilpasset det samfunnet vi lever i nå.
Mange av fagene og metodene vi bruker i dag, er de samme som da jeg begynte på skolen i 1988. Er det noe vi har oversett?
Når datteren min spør meg hvorfor hun skal lære om primtall, og jeg må google for å huske hva primtall i det hele tatt er, så tenker jeg: Hva kunne vi lært i stedet, som kanskje hadde vært mer relevant i hverdagen?
Skolen er en helt unik arena for å nå alle barn, og det gir oss en mulighet til å tenke nytt. Kanskje kunne vi lagt mer vekt på temaer som psykisk helse, sosial kompetanse, økonomisk forståelse og kulturell forståelse?
Kan gjøre en forskjell
Norsk skole har aldri før vært så mangfoldig som den er i dag. Ulike nasjonaliteter, religioner, verdier og sosiale bakgrunner møtes i samme klasserom. Det er en fantastisk mulighet til å lære om hverandre. Et eksempel på dette så vi i TV 2-serien Skolebytte, der elever fra ulike sosiale og geografiske miljøer fikk møte hverandre.
Forskjellene mellom øst og vest i samme by ble tydelige, men det var enda tydeligere hvor mye som forener oss når vi møtes på tvers. Fordommer ble svakere, og vennskap og forståelse vokste. Tenk om vi kunne tilrettelegge for flere slike møter, både i skolen og ellers i samfunnet?
Vi vet også at mange barn vokser opp i ensomhet, og her har vi alle et ansvar. Skolen og systemet gjør mye, men de trenger også hjelp fra oss som medmennesker. Hvis du ser noe bekymringsverdig – et barn som alltid sitter alene, som aldri deltar eller som skiller seg ut – ta det på alvor. Snakk med foreldrene, lærerne eller andre voksne som kan bidra. Du kan være den som gjør en forskjell.
Det trenger ikke være store handlinger – ofte er det nok å vise at du ser dem, og at de betyr noe.
Løft blikket
En oppfordring på Verdensdagen for psykisk helse: Denne dagen handler om å løfte blikket opp fra skjermen og se hverandre. Vi kan alle gjøre noe. Små handlinger som å vise omtanke, si noe fint, eller inkludere noen som står utenfor, kan bety mer enn vi aner.
Så spør deg selv: Hva godt har jeg gjort for noen i dag? Har du bidratt til flokken?
For målet må være at alle har en grunn til å stå opp om morgenen. Ingen klarer seg alene – og det skal vi heller ikke.
Psykisk helse er et felles ansvar, og flokken starter med deg.