Denne teksten er skrevet av Ole Kolbjørn Kjørven, førsteamanuensis ved Universitetet i Innlandet Anders Aschim, professor emeritus ved Universitetet i Innlandet og Hildegunn Valen Kleive, førsteamanuensis ved Høgskulen i Volda. Kronikker og debattinnlegg på inn.no gir uttrykk for skribentens holdning.
Koranskole – hvilke assosiasjoner gir det ordet? Ut fra medienes beskrivelser kan en sitte igjen med et inntrykk av steder der barn og unge pugger koranvers på et språk de ikke forstår og indoktrineres i konservativ tros- og morallære, der ungdom kan radikaliseres eller i verste fall bli tvangssendt for å disiplineres. Kort sagt, institusjoner som utgjør en trussel for vårt åpne demokrati?
Katekese – gir det ordet i det hele tatt assosiasjoner? Til Luthers katekisme, kanskje, som norske barn pugget på rams for noen generasjoner siden. Denne betegnelsen brukes om trosopplæringen som skjer i katolske menigheter, et fenomen som ser ut til å gå fullstendig under radaren for norske medier. Er dette en slags katolsk koranskole?
Mediebildet av undervisningen i moskeer stemmer lite med funn fra forskningsprosjektet FAITHED, der vi og kolleger har undersøkt trosopplæring i muslimske og katolske forsamlinger i Norge. Katolikker og muslimer er de to største og raskest voksende religiøse minoritetene i landet. Til sammen utgjør de ca. sju prosent av befolkningen. I fire sunnimuslimske og fire katolske miljøer på forskjellige steder i Sør-Norge har vi observert undervisning og intervjuet ungdommer, frivillige lærere, ledere og foreldre om deres opplevelser.
Begrepet koranskole brukes i liten grad av muslimene vi har snakket med. Islamskole eller moskeskole er betegnelser som får frem at undervisningen handler om mye mer enn koranpugging. Andre snakker om ettermiddags-, lørdags- eller helgeskole, noe som får frem at opplæringen skjer på fritiden, i tillegg til vanlig skole. Vi mener at det offentlige ordskiftet med fordel kan bruke begreper som gjenspeiler hvordan muslimene selv omtaler trosopplæringen, men også hva som faktisk skjer der.
Så hva skjer egentlig på muslimsk og katolsk trosopplæring? Vi observerte en stor bredde av undervisningsmetoder i begge miljøene. Mye var tradisjonell lærerstyrt undervisning, noe mange ungdommer ikke overraskende omtalte som «kjedelig». Men vi så også utstrakt bruk av gruppesamtaler, Kahoot, film, leker, frilek og fellesmåltider. Ungdommene drar på turer og er på leir. Opplæring og deltakelse i religiøs praksis stod selvfølgelig sentralt, som bønn og resitasjon, messefeiring og skriftemål. Som hovedregel foregikk undervisningen på norsk og var kjønnsblandet. Disse stedene der katolsk og muslimsk identitet utvikles, fremstår samtidig som typisk norske undervisningskontekster.
De frivillige lærerne var viktige ressurspersoner og rollemodeller. Blant disse var kvinner i flertall. En del av lærerne på trosopplæringen var selv lærere i grunnskolen eller tok lærerutdanning. Flere voksne uttrykte at mye har endret seg fra da de selv gikk på trosopplæring. Undervisningen har i betydelig grad lært av og tilnærmet seg skolens elevsentrerte pedagogikk. Mange la vekt på at trosopplæringen skal være et sted der ungdommene trives og føler seg trygge. Ungdommene var som ungdommer flest: urolige og bråkete, sjenerte og stille. Både i kirker og i moskeer kunne vi oppleve at ungdommer stilte spørsmål og prøvde ut tanker. Noen uttrykte også uenighet med læreren. Flere muslimske ungdommer påpekte at trosopplæringen ga dem kunnskap og trygghet til å stå opp mot stereotype fremstillinger av islam i skolen, men også til å korrigere muslimske medelever med ytterliggående og svakt begrunnede meninger.
Selv om trosopplæringen for noen kan være noe familien «tvinger» dem til, som fire katolske gutter uttrykte det, kunne de samme si at de likevel velger å komme «fordi her møter jeg nye venner». Særlig de katolske ungdommene, som ofte ikke kjente hverandre fra før og opplever at de skiller seg ut i norsk skole, uttrykte hvor fint det var å møte andre unge katolikker.
Moskeer og katolske kirker i Norge er sterkt preget av sammensatte migrasjonsbakgrunner. Unge og voksne med opphav fra mange ulike steder i verden møtes på tvers av språklige, etniske og sosioøkonomiske skillelinjer i forsamlinger med et stort indre mangfold. Det er deres felles identitet som katolikk og muslim som forener dem. Sammen utforsker de hvordan det er å være muslim og katolikk – i Norge og på norsk.
Basert på funn fra FAITHED-studien spør vi: Kan det være slik at katolske og muslimske forsamlinger, fremfor å være et problem for et åpent og demokratisk Norge, heller bør anerkjennes som en ressurs, som integreringsarenaer i det norske samfunnet på linje med andre frivillige aktører, som idrettslag, som ofte får oppmerksomhet omkring deres rolle og betydning for integrering? I moskeundervisning og katekese utvikler ungdommer ikke bare en religiøs identitet som norsk muslim eller katolikk. De tilegner seg også en mangfoldskompetanse i møte med trosfeller med forskjellige bakgrunner som er relevant for å mestre mangfoldet i skolen og i samfunnet.
FAITHED-prosjektet, Ikke-formell trosopplæring, offentlig skole og religiøse minoriteter i Norge, er finansiert av Forskningsrådet.