Brovold er førsteamanuensis i nordisk litteratur ved Høgskolen i Innlandet. Hun har i mange år, fra hun skrev mastergrad og senere doktorgrad om emnet, interessert seg for framstillingen av jøder i norsk litteratur.
– I Norge var det ikke – og er ikke – så mange som har kontakt med jøder i det daglige. Derfor har framstillingen av jødene i litteraturen trolig hatt stor påvirkning på nordmenns bilde av jøder, sier hun.
I doktorgradsarbeidet sitt analyserte hun norsk litteratur fra 1800 til 1970. Hun har sett rene antisemittiske framstillinger, blant annet om jøden som grisk, gjerrig og opptatt av penger. I andre tilfeller finner hun mer skjulte stereotypier der forfatteren har med seg et kulturelt tankegods uten nødvendigvis å være klar over det.
– Det er en utvikling i disse årene, men det er også ting som går igjen. Vi finner mange av de samme stereotypiene og fordommene i forskjellige former, sier hun.
Wergeland som jødehater
Nå har hun studert Henrik Wergeland, kanskje det fremste symbolet på avskaffelsen av den såkalte «jødeparagrafen», formuleringen i grunnloven som stengte jøder ute fra Norge.
Forfatteren vokste opp med jødehat rundt seg, noe som speiler seg i hans tidlige tekster fra 1820-tallet.
«Moses i Tønden», et drama Wergeland skrev mens han fortsatt var i tenårene og som ikke ble utgitt i hans levetid, er proppfullt av antisemittiske holdninger og metaforer. Her er jøden opptatt av penger, snakker gebrokkent og er annerledes enn «oss».
– Hovedpersonene Moses og Ephraim personifiserer den antisemittiske forestillingen om «jøden», mener hun.
Brovold har bidratt med et kapittel i den nyutgitte antologien Ung må Wergeland ennå være. Sju artikler, redigert av Erik Bjerck Hagen og Elin Stengrundet.
I teksten diskuterer hun forholdet mellom «Moses i Tønden» og Wergelands senere tekster, blant annet «Jøden» og «Jødinnen», utgitt omtrent 20 år senere (1842/1844). Der er synet på det jødiske et ganske annet.
Fra den ene ytterlighet…
I årene som hadde gått hadde Wergeland reist, møtt flere jøder og tatt et oppgjør med de antisemittiske fordommene han vokste opp med.
– I «Jøden» og «Jødinnen» framstilles jødiske menn og kvinner gjennomgående svært positivt.
Han har beveget seg fra den ene enden av skalaen til den andre slik at det går over i romantisering og idealisering. Heller ikke her er jødene som andre, de er på mange måter bedre enn dem.
– Det er helt klart et brudd i dikterens tenkning omkring jødene som gruppe, men det er også en kontinuitet. Det er en tendens til å fremheve «jødiske» egenskaper som ualminnelige og annerledes.
Dette viser en tendens til allosemittisme – en tro på at det er noe særegent ved jødene, som av noen oppfattes som negativt (antisemittisme) og av andre som positivt (filosemittisme).
– Det er ingen tvil om at Wergeland hadde stor respekt for jødene som gruppe og ønsket å hindre antisemittisme og å bedre jødenes kår i Europa fra 1830-årene. Likevel er hans orientalistiske, idealiserte og romantiske fremstilling av jøder i Jøden og Jødinden fordomsfull og stereotyp, mener Madelen Brovold.
Dagens minoriteter
Brovold mener historien om Wergeland er noe vi kan lære noe av også i dag. Hun synes det er interessant å studere minoritetenes perspektiv, og hvordan befolkningen ellers ser på minoriteter.
– Det som er så fint med Wergeland, er jo at han endret syn på jødene etter å ha lært seg mer om jødedommen og etter å ha blitt kjent med flere jøder. Dette viser hvordan mange av fordommene vi mennesker har mot det ukjente, bunner i manglende kunnskap og generalisering – og at fordommene er mulige å bekjempe, sier forskeren ved Høgskolen i Innlandet.
Referanser:
Erik Bjerck Hagen og Elin Stengrundet (red.): Ung må Wergeland ennå være. Sju artikler, Alvheim og Eide forlag, 2022.
Madelen Brovold: «Jødiske motiver i norsk litteratur cirka 1800–1970», doktoravhandling UiO 2020.
Kontakt:
Error: https://www.inn.no/finn-en-ansatt/madelen-brovold.html?vrtx=vcf does not exist