Strenge krav kan knekke motivasjonen til innvandrere

Når kravene blir for strenge, mister mange motivasjonen og risikerer å falle utenfor både utdanning og samfunnet.

En rekke land har innført krav for å få statsborgerskap

De siste tiårene har en rekke europeiske land innført krav om at innvandrere må bestå språkprøver og samfunnskunnskapsprøver for å få statsborgerskap. Norge innførte et slikt krav i 2017. I 2022 ble kravene for statsborgerskap skjerpet fra A2 muntlige ferdigheter til B1 muntlige ferdigheter ut fra det Felles europeiske rammeverket for språk (CEFR).

Begrunnelsen fra myndighetene var å motivere innvandrere til å lære språket og fremme integrering. 

– For at kravene skal virke motiverende, må de oppfattes som oppnåelige. Når kravene blir for høye, fører de i stedet til motivasjonstap i form av bekymringer, skam og følelse av nederlag og manglende mestring, sier professor Edit Bugge ved Høgskulen på Vestlandet.

Hun er prosjektleder for IMPECT (Linguistic Integration of Adult Migrants with Poor Education and the Consequences of Migration Tests). Forskningsprosjektet har i perioden 2021-2025 undersøkt hvilke konsekvenser språkkrav for statsborgerskap har for voksne innvandrere med lite formell skolegang.

– Vi har vært spesielt interessert i å se på konsekvensene av kravene for voksne innvandrere med lite skolegang og begrenset skriftkyndighet. Dette er en gruppe som både lærere, interesseorganisasjoner og forskere har vært bekymret for etter innføringen av de nye kravene, sier Bugge.

INN er partner

Prosjektgruppen, som består av et internasjonalt, tverrfaglig forskerteam, inkluderer førsteamanuensis ved Fakultet for lærerutdanning og pedagogikk ved Universitetet i Innlandet, Marte Nordanger.

INN er nasjonal partner i prosjektet og Nordanger er med i prosjektledelsen, ved siden av å ha vært postdoktor i IMPECT.

– Mange opplever et motivasjonstap enten når de oppdager hvor lang vei det er å gå for å oppnå kravene, og at to år i introduksjonsprogrammet ikke strekker til, eller når de opplever å stryke på de ulike prøvene. Mange opplever også motivasjonstap når de ser andre i samme situasjon feile. Det ser vi at kan føre til selvdiskvalifisering, altså at man gir opp og lar være å melde seg opp til prøvene, sier Nordanger.

Prosjektgruppen har blant annet analysert et omfattende tallmateriale, ved at de fikk tilgang til samtlige statsborgerprøver, samfunnskunnskapsprøver og muntlige norskprøver i perioden 2017-2020, som omfatter prøveresultat fra rundt 79.000 personer.

Disse dataene ble deretter koblet med data fra Statistisk Sentralbyrå, som botid i Norge, alder kjønn og utdanningsnivå, slik at man kunne se hvilke grupper som hadde størst sjanse til å bestå, og hvem som slet mest.

– Våre analyser viser at man har lavere sjanse for å bestå om man har lite utdanning, kommer fra et fattig land og har fluktbakgrunn. I tillegg spiller alder en rolle. Jo eldre du var da du kom til Norge, jo lavere sjanse har du til å bestå. Disse sammenhengene er så sterke at de forklarer svært mye av variasjonen i resultatene, sier Bugge.

Lærernes rolle

I tillegg har prosjektet gjennomført kvalitative intervjuer med innvandrere og lærere, samt sammenlignet lærererfaringer fra 20 europeiske land ved hjelp av spørreundersøkelsesdata.

– Lærerne opplever at kravene treffer enkelte grupper urimelig hardt. Det gjør det krevende å drive pedagogisk forsvarlig opplæring, og utfordrer lærernes selvforståelse. Skal de være døråpnere til det norske samfunnet, eller portvoktere som bestemmer hvem som får innpass, spør Nordanger.

– For de aller fleste er det å sikre sin juridiske og demokratiske status ved permanent topphold og statsborgerskap et svært viktig mål. Det blir et uromoment i opplæringssituasjonen når juridiske rettigheter avhenger av å bestå språkprøver. Negative følelser som stress har negative følger for læring, når det gjelder blant annet hukommelse og konsentrasjon, sier Nordanger.

Abdil er en av flyktningene som har blitt intervjuet ( se publikasjonen i faktaboksen til sist i teksten). 

Han har omfattende jobberfaring, og erindrer tilbake til det han beskriver som en bekymringsfull erfaring der han ikke ble i stand til å holde oversikt over sitt eget integreringsløp.

– Den første gangen jeg var på asylmottaket trodde jeg at vi bare kunne lære språket og finne en jobb, men det er ikke slik. Du må ta utdanning først og så begynne å jobbe her. Det var litt vanskelig for meg. Jeg vil bare fullføre skolen og finne en jobb, sier Abdil.

At integreringsprosessen er strukturert gjennom et utdanningsløp med prøver, sto i kontrast med hans identitet som en hardtarbeidende person, og resulterte i en følelse av mangel på kontroll og fremmedgjøring.

Ranja, som prater på vegne av andre immigranter, beskriver uforutsigbarheten og de formelle kravene på denne måten.

– Vi ønsker å fullføre prøvene og er entusiastiske i forsøket på å få norsk statsborgerskap, men mange blir overasket når nye krav vi må fullføre dukker opp.

Ønsker en mer kunnskapsbasert integreringspolitikk

Så hva kan eventuelt gjøres for å styrke integreringen – istedenfor å skjerpe kravene?

Nordanger og Bugge peker på god og tilrettelagt opplæring som det viktigste, men også økte ressurser til voksenopplæring og fortsatt satsing på etter- og videreutdanning for lærere i voksenopplæringen og et inkluderende arbeidsmarked der språktrening inngår på veien mot fast jobb.

De håper også forskningen deres kan bidra til en dreining mot en mer kunnskapsbasert integreringspolitikk.

– En hovedutfordring er at debatten ikke skiller tydelig nok mellom innvandringspolitikk og integreringspolitikk. Det er et problem fordi disse høye språkkravene bare rammer mennesker som allerede har lovlig opphold i Norge, og fører med det til økt utenforskap blant grupper av innbyggere i landet vårt, sier Bugge.

– Konsekvensene kjenner vi ikke fullt ut ennå. Men vi ser allerede at det går utover både enkeltpersoner og samfunnet som helhet, sier Nordanger.

Kontaktinformasjon:

Marte Nordanger

Førsteamanuensis

E-post

marte.nordanger@inn.no

Telefon

+47 62 59 79 71