– Bør bli rutine for helsepersonell å spørre om seksuelle overgrep

Kvinner som snakker om overgrepene de har blitt utsatt for har mye større sjanse for å få en bedre hverdag.

Bilde av kvinne med hodet i hendene

For kvinner som har opplevd seksuelle overgrep, er situasjonene de opplever dette i både mange og sterke. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)

– Vi må avdekke flere som har blitt utsatt for seksuelle overgrep. Kunnskapen fra min forskning om hvordan et overgrep påvirker hverdagen til disse kvinnene gjør dette enda viktigere, og her må helsepersonell få en enda mer sentral rolle, sier Marianne Torp Stensvehagen.

Høgskolelektoren på Høgskolen i Innlandet har skrevet doktorgrad om hverdagsstresset kvinner som har blitt utsatt for seksuelle overgrep opplever 

Torp Stensvehagen har dybdeintervjuet ti overgrepsofre og fått 57 andre til å svare på et spørreskjema.

Det er få som har forsket på denne formen for hverdagsstress sett opp mot mennesker som har blitt utsatt for seksuelle overgrep.

–  Alle opplever stress i hverdagen sin, men det å ha opplevd overgrep gjør at disse kvinnene sliter med mye stress i hverdagen sin. Vi fant en sterk sammenheng mellom hverdagstress og stressrelaterte symptomer, forteller forskeren.

Påvirker hele hverdagen

Hverdagsstress er det man opplever i hverdagen som gir bekymring, er irriterende, frustrerende og oppleves negativt for den enkelte.

For kvinner som har opplevd seksuelle overgrep er situasjonene de opplever dette i både mange og sterke.

– Det påvirker hele hverdagen til de jeg har snakket med. I intervjuene kom det fram at mye av det som vi andre opplever som normalt, som det å ta bussen eller gå på butikken, oppleves som et stress av mange av disse kvinnene, forteller Torp Stensvehagen.

Portrettbilde av Marianne Torps Stensvehagen
– Vi vet ikke at vi møter kvinner som har vært utsatt for overgrep hvis vi ikke spør dem, sier Marianne Torp Stensvehagen. (Foto: Ole Martin Ringlund/HINN)

Frykten for å for eksempel kjenne igjen parfymen eller dialekten til overgriperen din mens du er på butikken blir utålelig, og bidrar til at mange unngår steder med mange mennesker.

– Det kvinnene fortalte handlet mye om det å isolere seg og om opplevelse av skyld og skam. Gradvis over tid setter dette her seg i kroppen. Det kan være mye fysiske plager og smerter som det ikke går an å finne noen diagnose på, men som er der, sier Torp Stensvehagen.

Mange faller ut av en normal hverdag, og ut av utdanning og yrkesliv. Noen blir uføre. Flere har vurdert å ta sitt eget liv.

– Kvinner som hadde symptomer på posttraumatisk stress, rapporterte mer hverdagsstress, færre gleder eller pusterom i sin hverdag og mer bruk av lite hensiktsmessige mestringsstrategier.

Men det finnes håp.

– Det som kan være positivt over tid er å finne den du kan fortelle det du har opplevd til og få hjelp. Vi fant at ved å få hjelp så avtok hverdagsstresset og de kunne fortelle om flere hverdagsgleder eller pusterom i hverdagen, forteller forskeren.  

Det ga noen muligheten til å gå tilbake til jobb eller fortsette å ta den utdanningen de hadde startet på.

Går 17 år før de forteller

Bilde av forsiden av doktoravhandling
Marianne Torp Stensvehagen håper avhandlingen hennes skal få konsekvenser.

Kvinnene som har bidratt inn i doktorgraden til Marianne har forskjellig bakgrunn. Noen av dem hadde opplevd kun et overgrep i barndommen eller i voksen alder. Andre igjen hadde et helt liv med overgrep bak seg da de møtte forskeren.

I doktorgraden sin jobbet Torp Stensvehagen frem en teori om ulike faser disse kvinnene går igjennom etter overgrepene, uavhengig av hvor omfattende overgrepene hadde vært.

I første fase bruker kvinnene mye tid på å unngå situasjoner, og unngå de personene som kan være «farlige». 

Deretter kom de til en konklusjon om at de måtte fortelle det de hadde blitt utsatt for til noen, og søke hjelp.

Etter noen år handlet det om å akseptere hvordan livet hadde blitt, og ikke minst - ta noe tilbake.

Dette er lange prosesser. Det går i snitt 17 år før kvinner som har opplevd overgrep som barn eller unge forteller om overgrepene de har blitt utsatt for til noen. Enda lenger tid tar det for menn.

– Dette sier noe om at muligheten for at noe setter seg i kroppen er stor, sier forskeren.

– Det å avdekke overgrep, få dem til å snakke om det som har skjedd og få hjelp så tidlig som mulig er kjempeviktig. Det kan gjøre at dette ikke får langvarige konsekvenser, er den klare konklusjonen i doktorgradsarbeidet.  

Helsepersonell må ta tak

Ifølge Torp Stensvehagen har de aller fleste som jobber i helsevesenet møtt noen, eller vil møte noen, som har opplevd seksuelle overgrep. Samtidig viser altså forskningen at det er mange som ikke forteller noen om det de har opplevd.

Noen av kvinnene i studien forteller også at de ikke ble møtt på en god måte av helsevesenet da de først kom med plagene sine.

Helsepersonell har en plikt til å bidra til å avverge og avdekke vold og overgrep, men det krever at de har kunnskap om tegn og symptomer på overgrep.  Temaet oppleves vanskelig å snakke om, mange er redde for å si noe feil eller å stille feil spørsmål, men det er tross dette nettopp her håpet ligger.

– Jeg ønsker at dette skal være en rutine for alle, sier en meget tydelig Torp Stensvehagen.

Hun mener det er her muligheten ligger for å få hjelp tidligere, som igjen kan forebygge stressrelaterte fysiske og følelsesmessige utfordringer, symptomer og mulig sykdom.

– Hvis dette blir en rutine, blir den som spør tryggere, og de som blir spurt synes ikke det er så ille nettopp fordi det er rutine. Hvis vi gjør det slik, kan vi kanskje avdekke flere som har opplevd å bli utsatt for overgrep, sier Marianne Torp Stensvehagen.

For å kunne avdekke overgrep og hjelpe overgrepsutsatte må helsepersonell tilegne seg kunnskap om hva dette hverdagsstresset er, sier hun videre.

Torp Stensvehagen er utdannet operasjonssykepleier og underviser selv studenter på Høgskolen i Innlandet på bachelor og master, eller som tar videreutdanning innen dette feltet. Her har hun allerede satt i gang med å dele av kunnskapen sin.

– Jeg tar med dette inn i forelesningene mine. Jeg mener det er kjempeviktig fordi våre studenter møter jo disse kvinnene både på sykehus og i hjemmetjenesten. Men vi vet ikke at vi møter denne gruppen hvis vi ikke spør!

Kontakt:

Bilde av Marianne Torp Stensvehagen
Førsteamanuensis
E-post
marianne.stensvehagen@inn.no
Telefon
+47 62 43 02 73

Emneord: doktorgrad, seksuelle overgrep Av Ole Martin Ringlund
Publisert 19. mai 2022 11:55 - Sist endret 19. mai 2022 14:26