I Kongo drev Rebecca sin egen butikk. Men krigen drev henne bort fra hjemlandet. Nå skal 55-åringen finne seg til rette i Norge.
– Det er mye nytt, men det skal gå, sier Rebecca på fransk.
Rebecca er en av 13 voksne, kongolesiske flyktninger som nå er med i et langsiktig forskningsprosjekt. Hun ønsker ikke å bruke etternavnet i denne artikkelen.
Språkforsker Guri Bordal Steien ved Høgskolen i Innlandet skal følge dem fra deres første møte med Norge og helt til hun blir pensjonist. Nå er hun 39 år.
– Jeg skal studere hvordan de opplever å komme til Norge og hvordan språkutviklingen deres er. Personlige erfaringer påvirker hvor raskt og hvor godt de lærer språket, for eksempel vil læringen bli påvirket av om de trives, sier Steien.
Etter det hun vet, er det ikke noen som har studert flyktningers språklæring over så lang tid tidligere.
Selv tar hun utgangspunkt i forskningen til den kanadiske lingvisten Bonny Norton. Han har i årtier vært opptatt av sammenhengen mellom språk, makt og identitet.
Ny i Norge
Nå bor Rebecca med sine fire barn i et rekkehus på Lillehammer. Første gang vi møter dem er det november 2019 og den afrikanske familien har kommet til Norge få uker tidligere. Ute har den første snøen kommet.
Etter mange år i flyktningleir i Uganda ble familien plukket ut som kvoteflyktninger og sendt til Norge. Nå har Rebecca begynt på voksenopplæringssenteret i byen, og barna har begynt på skole.
– Jeg heter Rebecca og kommer fra Kongo, hva heter du, stotrer hun forsiktig fram.
Morsmålet hennes er swahili, fjernt fra norsk. Hun synes det nye språket er vanskelig.
– Det er ikke så lett å lære for meg som for et barn. Jeg er gammel, vet du.
Hun snur seg og ler sammen med professoren som sitter i sofaen ved siden av henne.
I flyktningleiren
Noen måneder tidligere møttes de to for første gang i FNs flyktningleir i Uganda. Guri Bordal Steien valgte ut 13 flyktninger som alle var fra Den demokratiske republikk Kongo og som alle hadde fått vite at de skulle til Norge.
I leiren hadde de undervisning om norsk kultur og samfunn. Rebecca var en av ressurspersonene i gruppa, forteller Steien. Hun hadde drevet sin egen butikk og kunne lese og skrive. Det var det andre som ikke kunne.
– Det som slo meg i Uganda var hvor stor forskjell det var på flyktningene. De har veldig ulike forutsetninger for å klare seg i et vestlig, moderne samfunn. Det er en del som har mye de skal lære, sier Steien.
Hun forteller blant annet om holdninger til kjønn, ekteskap og seksualitet som er svært ulike de som er vanlige her i landet.
Vil se hele bildet
Det har gått et halvt års tid, familien har kommet inn i en ny hverdag på Lillehammer og forskeren er på sitt første hjemmebesøk etter et par måneder med koronarestriksjoner og bare digital kontakt.
I løpet av flyktningenes første måneder i Norge har Bordal Steien besøkt alle 13 – både i nord, sør, øst og vest av Norge. De tar nå det toårige, obligatoriske introduksjonskurset for flyktninger, og hun har fulgt dem under undervisningen.
Bordal Steien har også fulgt flyktningene i møte med offentlige etater og hatt lange samtaler hjemme med dem. Prosjektet er like mye etnografisk som lingvistisk.
Språkviteren vil se bredt på hvordan livet deres utvikler seg gjennom mange år, både språklig, sosialt og personlig.
– Jeg prater mye med dem og kommer inn i deres verden. Vi kan prate om alt mulig rart, mat og praktiske ting, på fransk, engelsk eller med tolk. Jeg vil se hele bildet, sier Bordal Steien.
En 10 år gammel jente med fletter og et stort smil kommer inn i stua. Forskeren snakker med henne på norsk nå.
Forsker og venn
Bordal Steien har helt tiden forskerhatten på, men ser at det kan være vanskelig å skille mellom det personlige og det faglige når hun kommer så tett på disse menneskene over så lang tid.
– Jeg ser også at jeg har satt i gang et prosjekt som også berører meg følelsesmessig. Jeg blir en av deres nærmeste i Norge. Men jeg er språkforsker, ikke psykolog, og mitt mandat er bare å høre hvordan de har det, sier hun.
Hun hjelper dem med skjemaer eller annet, men bare hvis de spør. Likevel knyttes tette bånd mellom forskeren og flyktningene.
– Men på den annen side: Hadde jeg vært kald og distansert, hadde jeg nok ikke fått så mye ut av intervjuene.
Langsiktig prosjekt
Prosjektets lengde gjør det unikt. Bordal Steien er glad for at fast jobb og ganske fersk professortittel gjør at hun nå kan tenke langsiktig med forskningen.
Når prosjektet etter planen avsluttes om rundt tre tiår, er kongolesisk-norske Rebecca en aldrende dame og barna hennes er godt voksne.
Ifølge Bordal Steien styres mange av valgene forskere tar, av at de har tidsbegrensninger. Hun tror det langvarige perspektivet i prosjektet kan gi en bredere forståelse av hvordan det er å komme til Norge som flyktning og lære seg et helt nytt språk.
– Det er resultatene i det lange løp som avgjør om de programmene vi har for flyktninger er vellykket eller ikke. Jeg håper forskningen min kan gi innsikt som kan være til nytte for integreringen av flyktninger, men også at det kan gi innsikt i den langsiktige språkutviklingen hos de som lærer seg norsk i voksen alder.
Professoren ved Høgskolen i Innlandet skal publisere artikler underveis og er ikke redd for at hun går lei av prosjektet.
– Jeg bryr meg jo om hvordan det går med dem.