12. mars 2020 rett etter klokka 14 stiller Erna Solberg seg bak talerstolen i regjeringskvartalet. Hun snakker i seks minutter. Hovedbudskapet er at de rett og slett stenger ned landet.
– Det er helt avgjørende at alle landets innbyggere deltar i en dugnad for å bremse smitten, fortalte statsministeren oss.
En sjettedel av talen ble brukt på dugnad-metaforen.
– Det gir en indikasjon på den oppfattede betydningen av ordet dugnad ved en slik historisk anledning, sier professor på Høgskolen i Innlandet, Susan Lee Nacey.
Hun har sett nærmere på den støtten, eller manglende støtten, dugnad-metaforen fikk i Norge det første året av pandemien.
«Dugnad» eller «krig»?
Susan er metaforforsker. Hun er en av flere som forsker på metaforer, og bruken av dem, rundt om i verden.
Da pandemien brøt ut, ble mange av disse forskerne opptatt av hvordan korona ble omtalt internasjonalt. Det ble brukt metaforer for å få folk til å skjønne alvoret og mane oss til innsats.
Den vanligste metaforen som ble brukt var «krig». Mange land valgte å gå til krig mot pandemien. Norge valgte å ta en dugnad.
– Det kan være problematisk og skremmende å bruke krigsmetafor i bekjempelsen av korona. Hvordan forklarer man det til barn, for eksempel, spør Susan Nacey seg.
Det å se på bruken av ordet dugnad i Norge ble Susan sitt bidrag til denne forskningen på metaforbruk under pandemien.
Til den nylig publiserte artikkelen «The Norwegian Dugnad in Times of COVID-19» har hun brukt en base med samling av tekster fra norske aviser – såkalt korpus.
Hun har gått igjennom artikler i Aftenposten, VG og Dagbladet fra mars 2020 til juni 2021 der ordet dugnad er brukt. Nacey har sett på hvem som brukte ordet, om det ble tatt positivt imot eller om det var motstand mot begrepet.
Dugnad var en stor del av ordbruken under pandemien. Regjeringen brukte det mest i mars, april og litt i mai. Etter det brukte de det nesten ikke, men det døde ikke ut. I norske aviser levde det videre.
Solidaritet og egeninteresse
Ordet dugnad er brukt i mange hundre år i Norge og har en sterk gjenklang hos oss. Vi forstår hva det innebærer. Vi får det så å si inn med morsmelka.
Tiltakene Erna Solberg fortalte om 12. mars for fire år siden var de mest inngripende i Norge i fredstid. Tiltakene grep rett inn i alles personlige frihet og hverdagsliv. Skoler og barnehager ble stengt, og vi måtte holde oss hjemme for å begrense smitten.
Erna sa at vi skulle delta på dugnaden i solidaritet med eldre, kroniske syke og andre som er spesielt utsatt for å utvikle alvorlig sykdom. Vi skulle også unngå å bli smittet selv.
Dette går rett inn i kjernen av hva vi legger i ordet dugnad.
– Dugnad har et element av egeninteresse, selv om du gjør en innsats for fellesskapet. Du nyter godt av det du gjør selv. Det handler om solidaritet, men gir deg selv fordeler, forteller professoren på Høgskolen i Innlandet.
Susan Nacey har brukt over ei side i artikkelen sin på å forklare hva vi nordmenn legger i det nokså enkle ordet dugnad.
– Dugnaden er egalitær. Alle deltar med det man har og kan, og vi har alle et felles mål med dugnaden. Den er også veldig tidsbegrenset. Dugnad er sosialt og inkluderende. Du har ingen forpliktelse om å delta på en dugnad, bortsett fra moralsk. Altså frivillig, men ikke helt frivillig, oppsummerer Susan Nacey.
Erna Solberg brukte ordet dugnad aller mest av regjeringsmedlemmene, fulgt av helseminister Bent Høie og justisminister Monica Mæland.
Dugnad traff oss nordmenn
Å trykke på «dugnad-knappen» møtte en umiddelbar og kraftig positiv respons i det offentlige ordskiftet.
Hovedkonklusjonen til Susan Nacey er at dette var en suksess.
– Det jeg har funnet ut er at det var masse støtte til det å bruke ordet dugnad. Vi omfavnet dugnadsbruken fra myndighetene, forteller Nacey.
– Det var mange som var redde, og også mange som var rammet med sjuke foreldre eller besteforeldre. Disse ba andre om å bli med på dugnaden for å hjelpe til. Det var mye hjerteskjærende støtte til det å handle solidarisk, fortsetter hun.
Men tross at de fleste tekstene der dugnadsbegrepet ble brukt ble tatt positivt imot, kom det nokså tidlig en motstand mot bruken av ordet.
– Det hadde jeg ikke forventet. Noen var kritisk til at dette kunne kalles en dugnad siden tiltakene var obligatoriske. Vi hadde ikke lov å gjøre noe annet enn det vi ble pålagt, forteller Nacey.
Denne dugnaden var heller ikke sosial – snarere tvert imot. Og den varte «evig».
– Det som ikke funket med ordet dugnad, var at vi ikke så noe sluttpunkt. Et av kjennetegnene for dugnad er at de er klart tidsbegrenset. De er vanligvis korte, og vi vet når de starter og slutter, ifølge Susan Nacey.
Det som imidlertid skapte mest motstand i starten mot at det ble kalt en dugnad, var hytteforbudet som ble innført. Folk sa at det å forby oss å dra på hytta, ikke hadde noen ting med dugnad å gjøre.
Susan har ikke funnet ut hvem som kom på å bruke begrepet dugnad, men hun har funnet ut at det antageligvis var smart.
– Jeg har tenkt mye på om det var lurt eller ikke lurt å bruke dugnad. Jeg mener det var lurt. Det ga et alternativ til krigsmetaforen som er spiselig blant det norske folk, noe som ikke skremmer og som vi forstår, avslutter hun.
- Les hele forskningsartikkelen her: The Norwegian Dugnad in Times of COVID-19
Kontaktinformasjon:
- E-post
- susan.nacey@inn.no
- Telefon
- +47 62 51 76 28