– Noen ganger i løpet av studiene har jeg tenkt at dette kan jeg fra før. Andre ganger er det sånn «Wow! Det har jeg tenkt på – men ikke på den måten!»
Fra fysioterapi til skolebenken
Lise (53) hadde jobbet som barnefysioterapeut i 25 år da hun for fire år siden bestemte seg for å skaffe seg ny kompetanse, i første omgang gjennom en videreutdanning.
– Som barnefysioterapeut må du være fysisk på, sammen med ungene. Nå ville ikke knærne mine være med på å hoppe rundt på gulvet lenger, samtidig som jeg kjente på at det var fint å kunne utvikle meg i en litt annen retning. Jeg har ikke bare jobba med ungene, men også rundt ungene – med familie, skole og støtteapparat, sier hun.
Valget falt på videreutdanning i psykososialt arbeid med barn og unge. Parallelt med studiene skiftet hun jobb og begynte som rådgiver i koordinerende enhet i Hamar kommune. Som del av den jobben har hun rollen som barnekoordinator for rundt 20 barn og familier.
– Videreutdanninga var helt toppers og veldig nyttig med tanke på jobben min!
Hadde ikke tenkt å ta master
Videreutdanningen ble etter hvert bygget inn i en mastergrad i tverrfaglig arbeid med barn, unge og familier. Men det var ikke tanken da hun startet.
– Jeg skulle jo ikke ta noen master. Herregud, selvfølgelig skulle jeg ikke det. Men så var det litt morsomt å studere, da …
I dag er hun i gang med masteroppgaven – et prosjekt som springer direkte ut av arbeidshverdagen hennes som rådgiver i i kommunen, der hun også har veilednings- og opplæringsansvar for andre som får rolle som barnekoordinator.
– Jeg skal skrive om barnekoordinatorer og barns medvirkning. Det ligger i barnekoordinatorordningen at man også skal dra inn barna. Men det er kjempevanskelig, og jeg ser jo at vi gjør det i liten grad i praksis.
Praksis møter akademia
Jo mer forskning hun leser om temaet, jo mer blir hun bevisst på gapet mellom akademia og praksis. Lise legger ikke skjul på at det kan være frustrerende:
– Jeg undres stadig over at dette er kunnskap vi i praksisfeltet ikke aner noe om! Og dessuten foreslår forskningen gjerne løsninger som kommunene uansett ikke har ressurser til å sette i verk. Det er et stort gap mellom «slik bør det gjøres» og «dette er det vi har ressurser til».
Når hun går inn i forskningslitteraturen, savner hun særlig ett perspektiv.
– Mye av det jeg har funnet i forskningen, handler om forholdet til foreldrene og forholdet til andre fagpersoner. Jeg har ikke funnet noe om forholdet til selveste hovedpersonen, altså barnet.
Det er dette spennet mellom idealer, rammer og praksis som danner bakteppet for masteroppgaven hennes.
– Jeg skriver om brukermedvirkning for barn som har barnekoordinator, og skal på nyåret gjennomføre fokusgruppeintervjuer med andre som har rollen barnekoordinator i sine kommuner. Det står jo i lovverk og veiledere at man skal involvere barna. Men i praksis oppleves det litt utopisk, sier Lise, som håper at masteroppgaven kan komme til nytte for fagfeltet:
– Jeg har ikke mål om å forandre praksis i Norges land. Men kanskje kan jeg bidra til å øke bevisstheten litt.
Med i forskergruppa
Som masterstudent har hun blitt invitert med i forskergruppa Samskaping i forskning og tjenesteutvikling.
– Vi erfarer at studenter tilfører forskergruppa mye inspirasjon, og som veileder er det fint at flere fagfolk kan komme med innspill til masterprosjektene, sier Lises veileder, førsteamanuensis Line Jenhaug.
– Det er kjempeinteressant. Jeg er med som flue på veggen for å lære, sier Lise.
Å stå i et langt løp
For Lise sin del handler det nå om å gjennomføre et godt masterprosjekt. Målet er å levere masteroppgaven i september neste år.
– Jeg har gitt meg sjøl litt slack innenfor normert tid. Jeg vil heller kose meg med det og gjøre det ordentlig enn å forte meg.
Arbeidsgiver gir henne 15 prosent permisjon med lønn til studiene, og hun har også fått støtte fra Fysioterapeutforbundets fond.
– Det hjelper veldig på og gjør det litt lettere å stå i det over tid.
Dessuten kunne ikke timingen i livet vært bedre til å fordype seg i studier.
– Nå har jeg bare en 18-åring igjen hjemme og har gitt meg som håndballtrener og har derfor tid til å drive med dette sier Lise – mellom veiledning og møte med forskergruppa på Lillehammer – og jobbmøte på Hamar.
