Konferanse: Nettverk for norskdidaktisk forskning

Jon Olav Sørhaug: Ivar Aasen i Spikersuppa? Om generativ KI og kunsten å hallusinere godt i norskfaget.

Humaniora og norskfaget utfordres av generativ KI, ikke minst når språkmodeller hallusinerer så frodig at de plasserer statuer av Ivar Aasen i Spikersuppa og rapporterer om det med største selvfølge. Noen ganger virker Googles AI-søk mindre som en søkemotor og mer som en lett påståelig og velmenende, men ikke alltid helt opplyst onkel på sydenferie.

Hallusinasjoner og feilinformasjon avslører ikke bare teknologiens svakheter, men også et grunnleggende trekk ved både ChatGPT og vår egen omgang med språket: Vi bruker informasjon så godt vi kan, fyller inn hull, tolker, skaper sammenhenger, forestiller oss noe som kanskje er der, kanskje er der ikke. For er ikke hallusinasjon – når vi tenker etter – noe vi mennesker også driver med når vi leser, tolker tekster og tilfører de mening på egen hånd? I dette foredraget skal det derfor egentlig ikke handle om Ivar Aasen (beklager, det var mest ment som clickbait for å vekke morsmålsdidaktikerens interesse). Derimot skal det handle om hva som kan skje når vi med lånte stemmer fra avdøde medieteoretikere, språkvitere og filosofer forestiller oss prateroboter som simuleringsmaskiner heller enn sannhetsmaskiner, og hvordan dette perspektivet kan gi elever, lærere og lærerutdannere en mer egnet KI kompetanse og nye, kanskje til og med underholdende, måter å jobbe med språk, kreativitet og kritisk tenkning på i norskfaget.

Jonas Bakken: Å skyte norskfaget med kanon. Om læreplaner, innholdslister og felles referanser.

Norskfagets pendel svinger igjen, og etter år med kompetansebaserte læreplaner og grunnleggende ferdigheter handler skoledebatten igjen om litterær kanon, felles nasjonale referanser og regulering av norskfagets tekstutvalg. Et konkret utslag av dette er utarbeidelsen av veiledende innholdslister til utvalgte fag i grunnskolen, deriblant norsk. I dette foredraget vil jeg sette innholdslistene inn i en skolehistorisk kontekst og sammenligne listene med hvordan innholdet i norskfaget har vært regulert både formelt og uformelt gjennom 1900- og 2000-tallet. Jeg vil også trekke linjer til liknende utviklingstrekk i Sverige og Danmark.

Den politiske begrunnelsen for utarbeidelsen av veiledende innholdslister er at de skal bidra til å skape felles nasjonale referanser. I foredraget vil jeg diskutere om dette er en relevant målsetting for norskfaget og for skolen generelt. Jeg vil også diskutere om i det hele tatt er mulig for skolen å skape felles referanser for alle landets innbyggere, og om nasjonale myndigheter i så fall har de styringsverktøyene som trengs for å få dette til. Er kanskje de veiledende innholdslistene det første tegnet på en kommende skolereform med en annen type læreplaner?

Rikke van Ommeren: -lekt skal følge -lekters gang? Om fagbegrepers rolle i arbeid med talespråklig mangfold i norskfaget

Det overordna formålet med foredraget mitt er å kaste lys over språkideologier som er virksomme i norskfaget, og jeg vil særlig sette søkelyset på hvordan språkvitenskapelige fagbegrep kan legge språkideologiske premisser for elevers møter med og perspektiv på talespråklig variasjon og mangfold. Begrepet språkideologier viser her til de naturaliserte forestillingene, antakelsene og oppfatningene om språk som påvirker de språklige praksisene våre og hvordan vi oppfatter og evaluerer språk, språkkompetanser og språkbrukere.

Jeg vil bygge foredraget på empiri fra utforskende norskfaglig arbeid med talespråklig mangfold i videregående skole. Med utgangspunkt i analyser av dette materialet vil jeg drøfte det norskdidaktiske potensialet i utforskende tilnærminger til talespråk, og jeg vil fokusere spesielt på den rollen språkvitenskapelige begreper spiller. Jeg vil vise hvordan kjente fagbegrep i norskfaget, som dialekt, sosiolekt og (multi)etnolekt, preger elevers arbeid med talespråk. Gjennom dette håper jeg å illustrere at ureflektert introduksjon og bruk av slike fagbegrep i undervisninga kan bidra til reduksjonistisk opplæring om norsk språkvirkelighet, og til at norskfaget reproduserer språkideologier som strir mot gjeldende policy for skolen og norskfaget. Samtidig vil jeg illustrere hvordan ei mindre begrepsrealistisk tilnærming til talespråk kan bidra til å skape felles referanserammer i en språklig og kulturelt mangfoldig skole, og ta til orde for mer talespråksdidaktisk forskning for dette formålet.