Om oss og av oss

Da Mari Storstein skulle lage spillefilm om en rullestolbruker, var det med ett klart krav: Skuespilleren måtte selv sitte i rullestol.

To jenter sittende i rullestol på gata i Oslo mens trikken dundrer forbi.
Publisert 19. nov. 2025 13:23 - Sist endret 21. nov. 2025 13:20
To jenter i rullestol på gata i Oslo mens trikken dundrer forbi
Mari Storstein (til høyre) er klar med sin første spillefilm som regissør og manusforfatter, «Min første kjærlighet».

I hovedrollen: Marie Flaatten.
Marie smiler mens hun snakker med uklar person til høyre i bildet.
Marie spiller rullestolbrukeren Ella, som flytter hjemmefra for å studere på Lillehammer. Der møter hun sin første kjærlighet.
Mari smiler mot kamera.
Regissør Mari har selv en medfødt muskelsykdom som gjør at hun sitter i rullestol. Hun har nektet å la det stoppe henne fra å leve livet hun vil.

Etter at hun gikk ut fra TV-skolen på Lillehammer for 10 år siden, har Mari Storstein etablert seg som filmskaper. Hennes mest kjente filmer er de prisvinnende dokumentarene «Søsken» og «Brevet til Jens».

39-åringen har både skrevet manus og har regi på spillefilmdebuten.

«Min første kjærlighet» er en romantisk dramakomedie med politisk brodd.

Samtidig er den noe så sjelden som en spillefilm som både handler om og er laget av personer med funksjonsnedsettelse.

Mari trilles av av Thomas Robsham på besøk hos Nordisk film. Produsent Tøril går ved siden av.
Mari er på besøk hos Nordisk film, til første gjennomsyn av den nyredigerte traileren til "Min første kjærlighet", sammen med produsentene Tøri Gjendal og Thomas Robsahm.
De tre sitter med ryggen til og ser igjennom filmen.
Det er bare noen få dager før verdenspremieren på filmfestivalen i Tallin og de er spente på hvordan filmen vil bli mottatt hos publikum.

– Jeg synes dette er en nydelig kjærlighetshistorie og en håpefull film. Samtidig gir den et innblikk i en virkelighet som nok er ukjent for mange – om det byråkratiske Norge, sier produsent Thomas Robsahm.

– Jeg har lært mye selv underveis, legger Tøri Gjendal til.

De beskriver filmen som en historie om forelskelse, om å åpne seg for en annen person og om å finne sin plass i verden. Samtidig viser den hvordan et system av velmenende mennesker kan bli et hinder for å leve et fritt og normalt liv.

– Jeg håper de som ser den blir litt forelska. Og litt sinte, sier Mari Storstein.

Regissøren er tydelig på at filmen skal bidra til endring. Hun vil at den skal åpne øynene våre for hvordan det er å leve med en funksjonsnedsettelse – i hverdagen og når den første kjærligheten dukker opp.

De to ser forelsket på hverandre og smiler.
I filmen blir 19-åringen Ella forelsket i Oliver, en annen student, spilt av Niels Halstensen Skåber.

(Foto: Nordisk Film Production as)
Klipp fra filmen: syv mennesker rundt et møtebord.

Samtidig som hun opplever den store forelskelsen, er det trøbbel på andre fronter.

(Foto: Nordisk Film Production as)

Hun er klar for å starte voksenlivet og drømmer om å flytte inn på egen hybel. Men da er hun avhengig av å ha en assistent til å hjelpe henne i hverdagen. Hun får avslag, drømmen knuses og hun må flytte på institusjon.

Filmen skildrer et forhold mellom en person med funksjonsnedsettelser og en såkalt "funksjonsfrisk".

Mari i rullestolen.
Jeg har møtt mange som har tenkt at ingen kan elske noen som dem. Det er masse tabuer knyttet til kjærlighet og seksualitet når man har en annerledes kropp.

Akkurat som hovedpersonen i filmen, studerte Mari på Lillehammer, der hun gikk dokumentarlinja på TV-skolen fra 2012 til 2015.

Som hovedpersonen i filmen møtte også hun en gutt. Han ble senere ektemannen hennes. Hun og Tomas Myklebost har samarbeidet om denne filmen, der han har foto og har vært med å skrive manus.

– Filmen er ikke basert på mitt liv. Den er basert på historiene til veldig mange jeg har møtt opp igjennom tida. Men jeg har erfaringer som gjør at jeg kan fortelle denne historien, sier Mari.

Bilde fra innspillingen av filmen på Storhove på Lillehammer.
Innspillingen foregikk ved Universitetet i Innlandet på Storhove høsten 2024.
Bilde fra filminnspillingen utendørs på Storhove i en stor folkemengde.
Staben besto av mange som er godt kjent i gangene på Lillehammer: Over halvparten av de som jobbet med filmen har gått på Den norske filmskolen eller TV-skolen.

 

For Mari har det vært en kamp å komme dit hun er nå, regissør for en stor spillefilmproduksjon.

Hun forteller om kamper hun har hatt – og har – med «systemet» for å kunne gå på den videregående skolen hun ville, for å beholde den personlige assistenten hun er avhengig av for å leve et normalt liv.

Som barn var hun på institusjon en helg i måneden. Der likte hun seg ikke. Motstanden mot institusjoner tar hun også med seg inn i denne filmen.

Nærbilde av hånda til Mari og spaken hun styrer rullestolen sin med.

Du er aldri trygg, du sitter hele tiden med følelsen av at livet ditt ikke er noen selvfølge.

Under jakten på skuespillere til filmen møtte hun rullestolbrukere som ikke hadde fått delta i barneteater da de var små. De fikk høre at det ikke passet for dem. Ole Brumm kunne visst ikke sitte i rullestol.

–  Selv fikk jeg en gang rollen som reke. Så snakkende skalldyr i rullestol er tydeligvis greit, men ikke en snakkende bjørn i rullestol, ler hun. 

Marie og Marie på gata i Oslo blant høstløv.
Kanskje var det slike opplevelser som gjorde at hun var så bestemt på at hovedrollen måtte spilles av en som faktisk sitter i rullestol. Hvis ikke vil jeg ikke lage filmen, sa hun til produsentene.

De fikk høre at ville bli vanskelig å finne noen til rollen. Det finnes nesten ikke utdannede skuespillere med funksjonsnedsettelse i Norge. Men da de gikk bredt ut og ba om søknader, fikk de rundt 30 svar fra folk i hele landet.

Mari mener det gir troverdighet til filmen at Marie selv er rullestolbruker.

De to jentene sitter på cafe og snakker.
Filmen har en styrke fordi Marie har møtt motstand og vet hvordan det er å bli sett som annerledes. Alle skuespillere tar med noe av seg selv inn i rollen.
Nærbilde av Marie som snakker.
Marie, 21 år og psykologistudent fra Skien, hadde lite eller ingen erfaring med film.
Mari smiler til Marie.
Mari berømmer henne for hvordan hun har gått inn i rollen.

Du er et funn. Det har vært en drøm å ha deg med.
Nærbilde av en smilende Marie.
Marie sier det har vært spennende å bli kjent med hovedrollefiguren Ella. 
- Men hun er nok litt kulere enn meg, ler hun.

Begge er enige om at norsk film trenger flere «funkiser».

–  Dypest sett handler det om at vi alle er mennesker og at alle er likeverdige, sier Marie.

De snakker om reell representasjon, altså hvem man gir plass i offentligheten. Om å bryte barrierer, gi de med funksjonsnedsettelse sjansen, for å få større representasjon og mangfold i norsk film.

Og at filmen de har laget egentlig ikke handler om ei jente i rullestol, men om kjærlighet, identitet, framtidshåp, frihet og – ja – at vi alle er mennesker.

De to jentene kjører bortover en vei med ryggen mot kamera.
Mari håper filmen kan inspirere. For, som hun sier:
Jeg tror Marie kan bli det forbildet som jeg savnet som barn.

Filmen "Min første kjærlighet" hadde verdenspremiere på Tallinn Black Nights Film Festival 19. november 2025. Den er en av 13 filmer som er plukket ut til konkurransen "Beste debutfilm". Norgespremiere er i februar 2026.

Les mer:

Studér hos oss:

Laget av:

Bilde av Erlend Moe
Tekst
Bilde av Ole-André Lagmandokk
Foto
Bilde av Nan Cecilie Johnstad Kolby
Layout

Foto fra filmen "Min første kjærlighet" lånt fra Nordisk Film Production as.