James Welburn, musiker, lydkunstner og universitetslektor, er på jakt etter den autentiske lyden av den arktiske øya.
Han hører egne skritt i snøen, en hund som bjeffer, en snøskuter i det fjerne og lyden av vinden som river i forlatte industribygninger.
Feltopptakene går over flere uker og er del av et kunstnerisk utviklingsprosjekt han gjør som faglig ansatt ved TV-skolen ved Universitetet i Innlandet på Lillehammer, der han til daglig underviser i lyddesign på dokumentarlinja.
– Det handler om historiefortelling og det å uttrykke stemninger gjennom lyd. Jeg ville dokumentere Svalbards lydlandskap – i lydkunst og i min egen musikk, sier engelskmannen.
Å finne den genuine lyden
Før han kom til Svalbard første gang, hadde han det han kaller en romantisk forestilling av Svalbard; han så for seg stille og fredfull natur. I hodet hadde musikeren svevende, nesten klisjéaktig ambientmusikk, forteller han.
– Jeg var ikke forberedt i det hele tatt på det jeg møtte. Svalbard er et travelt sted med mye aktivitet. Historisk var det tung industri med gruvedrift der, i dag er det omfattende turisme. Du kan ikke forstå det og skildre det hvis du ikke har vært der.
Han var på jakt etter det ekte, genuine lydbildet, det som ikke kan gjenskapes i et studio eller av kunstig intelligens. Han fant vind og vær og menneskelig aktivitet i en sårbar natur, full av naturlige farer, med et bakteppe av synlige og dramatiske klimaendringer.
-3.jpg)
Kulturhistorien fortalt gjennom lyd
Welburn leter og lytter i ruinene av forlatte kullgruver i den iskalde, arktiske vinden. Etter to timer finner han det han leter etter: Vinden griper tak i en metallplate på en gammel maskin og lager en ujevn dunkelyd.
– Jeg var interessert i hvordan naturen tok eierskap til ruinene av den tunge industrien fra gruveperioden. Lyden forteller en historie i seg selv. Der menneskene tidligere styrte, slår naturen tilbake.
Hør opptakene her:
(foto: Elizabeth Bourne)
Han opplevde Svalbard som et museum, eller et arkiv, over ulike tiders aktivitet på den norske øya, forteller han. Her fant han bygninger og maskiner fra ulike perioder.
Nå er lydkunst basert på opptakene publisert av østerriksk radio ORF Sound, i en 55 minutter lang podkast.
Samtidig komponerte han musikk inspirert av omgivelsene. Welburn er musiker med forkjærlighet for støyrock og komponerer lydlandskap og eksperimentell musikk.
I Longyearbyen gikk han gatelangs for å teste musikken, om den passet til landskapet:
(foto: James Welburn)
Ekthet i filmer
Prosjektet hans er del av satsingen på kunstnerisk utviklingsarbeid ved Fakultet for film, tv og spill.
Som lærer i dokumentarfilm brenner han for ekthet og autensitet.
I en dokumentarfilm veies hvert ord. Bildene skal gi troverdighet. Men på lydsiden tar filmskaperne større friheter og bruker musikk og lydkulisser som verktøy for å styre publikums følelser.
Han vil få studentene sine til å tenke dypere og mer helhetlig på lydbildet i filmene de lager.
– Du kan prøve å gjenskape en konkret romklang eller en spesiell resonans fra gamle maskindeler på Svalbard, men jeg vil si du må ha vært der og opplevd det for å klare å forestille deg det. Du må ha kunnskap om stedet du skildrer, sier Welburn.
Bruken av kunstig intelligens i lydarbeid er også noe som bekymrer ham: Når lydbildet utvikles av maskinlæring, er det vi får et utvannet, annenhånds bilde av hvordan et sted høres ut.
Hverdagens lydbilde
James Welburn er nok mer opptatt av omgivelsenes lyder enn de fleste, også i hverdagen.
Han er oppvokst i London, en by han kaller en kakkofoni – støyende, skarp og kaotisk. Han forteller at han hadde et nært forhold til undergrunnsbanen og den ulike lyden av de ulike linjene.
Senere flyttet han til Berlin for å utforske lyd og teknologi i den musikalske undergrunnscenen i byen. Den tyske hovedstaden mener han er lydmessig mer minimalistisk, strukturert og distinkt, slik som han også oppfatter musikken fra byen.
Så kom han til Lillehammer, en rolig, norsk småby med skogkledde åser, fuglekvitter og panoramautsikt til fjellene. Eller?
– På Lillehammer har vi mye natur, men samtidig tar vi mennesker mer og mer plass i naturens lydbilde, sier han, der han sitter på kontoret med utsikt ned til anleggsmaskinene som bygger ny firefelts E6 gjennom naturreservatet Lågendeltaet.
Og hva med lyden av Longyearbyen, hvordan vil han oppsummere den?
– Stedet er et fascinerende paradoks. Det er massivt og meditativt, vakkert og fryktinngytende. Vilt og øde, men samtidig fullt av liv og aktivitet. En bisarr blanding av episk natur og etter-industriell søppelplass. Det er imponerende at mennesker har eksistert i et så ekstremt miljø gjennom århundrene, avslutter universitetslektoren ved Universitetet i Innlandet.
Kontaktperson:
- E-post
- james.welburn@inn.no
- Telefon
- +47 61 28 74 57