Bøndene utfordres av dyre krav: Hvordan kan de klare overgangen?

Mange bønder står foran store omstillinger, blant annet for å oppfylle krav til dyrevelferd. Gjennom Prosjekt Innlandsfjøset har bønder fått hjelp til å møte kravene om overgang til løsdrift uten å knekke ryggen på høye investeringer.

Den norske kua skal få mer boltreplass. Det kan koste bonden dyrt, men trenger ikke være umulig å gjennomføre, viser Prosjekt Innlandsfjøset (Foto: Einar Engdal/TINE)

Av Erlend Moe, kommunikasjonsrådgiver

Publisert 16. jan. 2025 09:45 - Sist endret 4. feb. 2025 09:26

Om ni år skal alle norske storfeprodusenter drive i såkalte løsdriftsfjøs. Med mål om bedre dyrevelferd, skal dyra få mer rom og mulighet til å bevege seg fritt enn i tradisjonelle fjøs hvor de står oppbundet på bås.

Kravet ble vedtatt i 2004, men ved inngangen til 2025 er det fortsatt 46 prosent båsfjøs her i landet. Mange av dem på mindre gårder og i fjell- og dalstrøk, som det er mye av i Innlandet.
For en bonde som allerede har en presset økonomi, kan utsiktene til en dyr ombygging være det som gjør at han eller hun legger ned driften.

Hvordan kan vi hjelpe disse bøndene med å finne lønnsomme løsninger, slik at de fortsetter driften? Det har vært det store spørsmålet for førsteamanuensis Lars Erik Ruud ved Institutt for jordbruksfag ved Universitetet i Innlandet (INN) de siste årene.

Ruud har ledet det nylig avsluttede «Prosjekt Innlandsfjøset», et samarbeid mellom INN, Norsk landbruksrådgiving, Innlandet fylkeskommune, Tine, Innovasjon Norge og en rekke kommuner i Innlandet. Bestillingen til prosjektet var å utvikle en metodikk for å løse dette problemet.

Lars Erik RUdd under forelesning — Førsteamanuensis Lars Erik Ruud og Prosjekt Innlandsfjøset har hatt mange møter med bønder som skal ta viktige avgjørelser for gårdsdriften videre (foto: Erlend Moe/INN)

Planlegg godt og med realisme

Mange i dag bygger for dyrt og teknologisk avansert i forhold til inntekt og produksjonsvolum, mener Ruud. Du skal ha en stor drift for at melkerobot og andre dyre løsninger skal være lønnsomt. Og det å utvide drifta, er ikke mulig for mange av de små og mellomstore bøndene med lite jord og lite tilgang på leiejord.

– Bonden må tjene penger, og da må det planlegges med realisme, sier Ruud.

Gjennom prosjektet har de i samarbeid med Statsforvalteren, lokale landbrukskontor, Innovasjon Norge og rådgivningsorganisasjonene hatt motivasjonsmøter for til sammen mer enn 600 gårdbrukere i Innlandet, med vekt på idé- og forprosjektfasen.

– Vi får bonden til å tenke gjennom egen motivasjon og hvorfor bygge nytt fjøs. Deretter hva som skal til for at dette blir lønnsomt. Det er lett å ende opp med noe som er for dyrt, men vi vil vise at det går an å tenke annerledes, sier Ruud.

Det enkle grunnprinsippet i prosjektet er at det må settes en kostnadsgrense, og så må en jakte tekniske løsninger innen denne ramma. Ønsker en seg mer enn ramma tillater, må en utsette noe til et seinere tidspunkt.

Redusere kostnadene

Det enkle grunnprinsippet i prosjektet er at det må settes en kostnadsgrense, og så må en jakte tekniske løsninger innen denne rammen.

Hvordan bøndene kan bruke ressurser de allerede har, er et sentralt spørsmål. Må det gamle fjøset rives, eller kan det brukes videre – i en kortere eller lengre tidsperiode? Kan du klare deg med enklere, tekniske hjelpemidler enn de aller dyreste?

Melkerobot under melking — Melkerobot er en dyr teknologi. For dyr for mange små melkebønder, mener Ruud (foto: Einar Engdal/TINE)

For mange er det fornuftig å dele opp investeringene og ta ett byggetrinn av gangen, hvor det i første omgang handler om å oppfylle kravet til løsdrift.

– Da kjøper du deg tid. Det å lage en langsiktig, overordnet strategi hvor noe bygges nå, og noe senere, er et grep som kan bedre både lønnsomhet, likviditet og økonomisk robusthet hos de fleste.

Prosjekt Innlandsfjøset har også lansert en tommelfingerregel for bøndene: Hold investeringen under 25-40 kroner per liter melkekvote.

– Jeg tror at de som aksepterer enklere løsninger og ikke påtar seg stor gjeld, rett og slett får et bedre liv som gårdbruker. Det er for mange bønder som løper stressa rundt i et fjøs som egentlig er blitt for dyrt. Mange tvinges til å bruke tid på å hente inntekter utenom gården, sier Ruud.

Mye gjenstår

Prosjekt Innlandsfjøset er nå avsluttet, men Ruud håper kunnskapen blir tatt videre, blant annet av de som driver med rådgivning av storfebønder.

Andre regioner i landet ser også til erfaringene og kunnskapen fra Innlandet, ifølge Ruud.

Utfordringene er de samme i flere andre landsdeler der det er mange små og mellomstore bruk.

Undersøkelser viser at 60- 80 prosent av de som ennå ikke har bygd om, er i tvil om de kommer til å investere og fortsette driften.

Møtelokale — Fra et av prosjektets møter med bønder i Gudbrandsdalen (foto: Prosjekt Innlandsfjøset).

– Selv om vi er i mål med dette prosjektet, er vi på langt nær i mål med å få de aktuelle bøndene over til løsdrift. Det er fortsatt igjen 540 melkeprodusenter med båsfjøs bare i Innlandet, og det er et stort behov for kunnskap, både for denne gruppen og støtteapparatet rundt bøndene, sier førsteamanuensen ved Universitetet i Innlandet på Blæstad.

I 2034 trer kravene til løsdrift inn. Det betyr at storfeprodusentene ikke har mange år på seg til å sitte på gjerdet.