Denne teksten er skrevet av Svein Erik Nordhagen, førsteamanuensis ved Universitetet i Innlandet. Kronikker og debattinnlegg på inn.no gir uttrykk for skribentens holdning. Teksten ble først publisert i avisa Gudbrandsdølen Dagningen 25. februar 2026.
Samtidig kan nye debatter om bruk av offentlige midler, valg av arrangørsteder og tilliten til IOC skape hindringer for et OL i Norge. Bør Norge ta på seg et nytt OL, og hvilken rolle vil eventuelt Lillehammer og Innlandet spille?
Norge har meget gode forutsetninger for å arrangere et vinter-OL. Vi har relevante anlegg, høy arrangementskompetanse, stor interesse for vinteridrett og ifølge FNs klimapanel ett av bare ti land som kan arrangere vinter-OL etter 2040. Norges gode omdømme som vertskap for store idrettsarrangement gjør at en norsk OL-søknad trolig vil bli godt mottatt av IOC.
Premissene for å arrangere OL har endret seg betydelig siden Lillehammer-OL i 1994. IOCs nye retningslinjer legger vekt på fleksible og bærekraftige løsninger, med gjenbruk av eksisterende anlegg. Denne modellen åpner for å spre OL-øvelsene over en hel region, et helt land eller flere land. Under OL i Milano–Cortina ble konkurransene spredt ut over store deler av Nord-Italia.
De nye retningslinjene bør passe Norge godt. Norge har mulighet til å lage et bærekraftig konsept som passer inn i våre langsiktige planer for idretts- og samfunnsutvikling. Det vil være mulig å arrangere et OL på egne premisser som formidler norske idrettsverdier som inkludering, fellesskap, frivillighet og demokrati.
Et nytt OL i Norge vil innebære et samarbeid mellom flere regioner. Spørsmålet om lokasjon er et potensielt minefelt som har stoppet tidligere norske søknadsprosesser. Flere regioner har uttrykt interesse. Ordføreren i Tromsø ønsker et «Nordkalotten-OL», mens Trondheims ordfører ser for seg et samarbeid med Åre og Østersund i Sverige.
Mye tyder på at Innlandet blir en sentral del av et fremtidig norsk OL-konsept, på grunn av viktige eksisterende anlegg og arrangementskompetanse. Men ikke alene. Et fremtidig OL kreve vesentlig mer av anlegg og annen infrastruktur enn i 1994. For eksempel hadde OL i Milano-Cortina nesten dobbelt så mange øvelser som Lillehammer-OL i 1994. Det vil være lite bærekraftig å bygge flere store olympiske anlegg i Mjøs-regionen og et nytt OL må baseres på et samarbeid med andre steder, som Oslo og/eller Trondheim.
En OL-debatt kan kokes ned til spørsmålet om det er verdt å bruke flere titalls milliarder statlige penger på et idrettsarrangement. Dette utløser større politiske diskusjoner om hvorvidt det er riktig å bruke så mye penger på et arrangement når helse, eldreomsorg, utdanning, beredskap og grønn omstilling konkurrerer om de samme midlene. I tillegg rapporterer idretten om en anleggsmangel som begrenser mulighetene for aktivisering av barn og unge.
Det er vanskelig å forsvare milliardinvesteringene uten å vurdere hvilken samfunnsverdi et OL kan skape i etterkant. Et nytt OL i Norge kan bidra til å oppgradere anlegg, styrke reiselivet, drive fram teknologisk og bærekraftig innovasjon, og løfte idretts- og arrangementskompetansen regionalt og nasjonalt.
Samtidig bør det ikke undervurderes hva et nytt norsk OL kan bety for de involverte, enten som publikum, frivillige eller lokalsamfunn. Lekene i 1994 skapte sterke felles minner og en følelse av stolthet og identitet for de fleste av oss som var til stede. Et nytt OL kan gi dagens unge mulighet til å oppleve noe av det samme.
Etter over tre tiår der Norge har forsynt seg grovt fra medaljefatet, er det kanskje på tide at Norge selv inviterer verden tilbake på idrettsfest. For Norge handler ikke spørsmålet om vi kan arrangere et OL, men om vi ønsker å prioritere det. I så fall blir det et konsept basert på gjenbruk, moderasjon og interregionalt samarbeid, der Lillehammer og Innlandet mest sannsynlig får en sentral rolle.
Men de som venter på et nytt OL, må dessverre belage seg på å vente en god stund til. Sveits er allerede i dialog med IOC om vinter-OL i 2038 og Norges neste reelle mulighet blir OL i 2042.