Denne teksten er skrevet av Gjermund Forfang Rongved, førsteamanuensis i økonomisk historie, Internasjonale Studier, Universitetet i Innlandet. Kronikker og debattinnlegg på inn.no gir uttrykk for skribentens holdning. Teksten ble først publisert i avisa Dagens næringsliv 28. desember 2025.
I desember fikk Norge sin første nasjonale sikkerhetsrådgiver – en statssekretær plassert ved Statsministerens kontor (SMK). Sikkerhetsrådgiveren skal ifølge regjeringen «styrke oppfølgingen av nasjonal sikkerhetsstrategi», som også er den første i sitt slag her til lands.
Stillingen fremstår imidlertid først og fremst som kosmetisk: For det første var sikkerhetsrådgiveren allerede statssekretær ved SMK, med utenriks- og forsvarspolitikk samt samfunnssikkerhet i porteføljen. Det er altså vanskelig å se hva som er nytt utover at statssekretæren får ansvar for oppfølging av sikkerhetsstrategien.
For det andre synes ikke stillingen å få noen stab eller funksjoner knyttet til seg. I norsk forvaltningstradisjon er SMK en liten enhet. Dette i motsetning til Det hvite hus i Washington, hvor den nasjonale sikkerhetsrådgiveren huses, og som muligvis har inspirert Norge. I USA har stillingen sin egen håndplukkede stab, betydelig påvirkning gitt posisjonering nær presidenten og som leder av nasjonalt sikkerhetsråd, samt tidvis betydelig innflytelse i kraft av personlige egenskaper (tenk Kissinger).
Uten ressurser, stab eller funksjon er det vanskelig å se hva en norsk statssekretær skal gjøre utover å forsøke å samordne sektordepartementenes totalforsvarsarbeid. Det er positivt nok, men blir mer i kraft av sin person og relasjon til statsministeren enn sitt embete og ressurser.
En velkjent utfordring med den brede norske sikkerhetspolitikken er svak koordinering på toppnivå. Totalberedskapen stanger mot et tydelig avgrenset sektorprinsipp, i kombinasjon med et sterkt sivil-militært skille. Men det stikker dypere enn bare samordningen – noe som er tydelig også om man kun ser på det øverste styringsnivået.
Helt overfladisk har Justisdepartementet (JD) ansvar for samfunnssikkerhet, beredskap og sivilforsvar i tillegg til politiet, samt etatsansvar for DSB. Forsvarsdepartementet (FD) har ansvar for militærmakt og de militære sidene av totalforsvaret. Fagdepartementene har ansvar for sikkerhet innenfor sine områder, hvor for eksempel deler av tidligere tiders økonomiske beredskap ligger innenfor Næringsdepartementets domene.
Så kan man legge til at det er velkjent at JD har altfor mange ansvarsoppgaver, DSB til tider er stemoderlig behandlet, mens FD kanskje ikke prioriterer totalforsvaret. I tillegg har ansvarsfragmenteringen tiltatt siden den kalde krigens totalforsvar, privatiseringen av sikkerhetsfunksjoner økt, og trusselbildet er betydelig mer utfordrende.
Da virker tiltaket med omdøping av en statssekretærfunksjon en smule spakt.
Om vi istedenfor ser til våre naboer, så løses en del av utfordringene annerledes der. I totalforsvars-alfaen Finland har man i tillegg til justisdepartementet et innenriksdepartement med ansvar for samfunnssikkerhetsområder som redningstjenester, nødetater, sivil krisehåndtering, politi, og nasjonal sikkerhet.
I Sverige, som historisk har hatt en ganske lik totalforsvarsutvikling som Norge, opprettet man ikke bare en nasjonal sikkerhetsrådgiver i 2022, men også en egen minister for sivilt forsvar i forsvarsdepartementet, for å bedre samordning på tvers av det sivil-militære skillet. Her hører samfunnssikkerheten til, samt totalforsvarsplanlegging, inkludert sivil støtte til det militære forsvaret.
Og i 2024 opprettet også danskene en egen samfunnssikkerhets- og beredskapsminister med ansvar for cyber- og informasjonssikkerhet, beredskap til lands og sjøs, samt samfunnssikkerhet og intern statlig sikkerhet.
Noen vil kanskje huske at Solberg-regjeringen opprettet en norsk samfunnssikkerhetsminister under JD, men dette fremsto mer som et forsøk på å imøtekomme Frp enn en reell satsing på feltet – ministerposten forsvant etter ett år med Frps utmarsj. Satsingen var ikke bare halvhjertet, en del av ansvarsoppgavene tilhørte fortsatt justisfeltet, og plasseringen fremsto ikke optimal.
Så når regjeringen nå tar ordet krig i sin munn, virker en egen minister – kanskje under eget departement – å være veien å gå.
Det er nærliggende å tenke at denne ministeren burde ha ansvar for de sivile sidene av totalberedskapen, inkludert samfunnssikkerhet, økonomisk sikkerhet, cybersikkerhet, psykologisk beredskap, trygging av kritiske samfunnsfunksjoner og vital infrastruktur. Den kan ha ansvar for både DSB og Krisestøtteenheten, og være det primære krisehåndteringsdepartementet, men plasseres utenfor JD – om enn kanskje tettere på FD.
Ved å overføre oppgaver og ressurser til én enhet under én minister vil samordning styrkes, andre departementer avlastes, og det konstitusjonelle ansvaret tydeliggjøres. Samtidig får beredskap, som i normale tider blir salderingsposter i budsjettene, nødvendig prioritering også når Russland ikke rasler med sablene – eller statssekretæren på SMK ikke har nødvendig pondus.
En slik konstruksjon vil selvfølgelig ikke løse alt av samordningsproblematikk og sektoransvarsutfordringer – men den fremstår bedre enn en rådgiver uten verktøy.