Denne teksten er skrevet av Gjermund Forfang, førsteamanuensis, Internasjonale Studier ved Universitetet i Innlandet. Kronikker og debattinnlegg på inn.no gir uttrykk for skribentens holdning. Teksten ble først publisert i avisa Klassekampen 06. desember 2024.
Det har den siste tiden blitt debatt om norsk utenrikspolitikk. Tankesmien Civita mente nylig at en «rasjonell tradisjon» i Aps utenrikspolitiske linje skal ha «brutt sammen» fordi Norge undertegnet et brev om å stanse våpensalg til Israel. VGs Hanne Skartveit kastet seg på og mente som Civita-rådgiverne at utenrikspolitikken var skadelig for norske interesser.
Mon det.
Både Civita-rådgiverne og Skartveit etterlyser en «realistisk» utenrikspolitisk linje. Førstnevnte med henvisning til Jens Stoltenbergs respons på valget i USA, hvor tanken formodentlig er at norsk utenrikspolitikk er i strid med den Stoltenberg selv ville representert.
Det er en underlig og kontekstløs tolkning av Stoltenberg.
Skartveit peker på at Norges årelange motstand mot landminer ikke tar seg bra ut akkurat nå (da er det iallfall ikke snakk om noe linjebrudd i norsk utenrikspolitikk), ditto med anerkjennelsen av Palestina (samtidig med Spania og Irland, og dermed inn i folden til 75 prosent av verdens stater, inkludert land som Sverige og Island), i tillegg til det samme som irriterer den liberale tankesmien: at brevet Norge undertegnet, gjør at vi kommer i dårlig selskap.
Noen av statene vi signerer sammen med – Russland, Kina og Iran – er stater som «gjør alt de kan for å undergrave våre verdier» (Skartveit) og inngår i en «global konflikt mot Vesten, der målet er å destabilisere og ødelegge dagens regelbaserte verdensorden» (Civita).
Men bak det hele lurer det som er begges egentlige bekymring: fordi Trump er ustabil, og Norge er avhengig av USAs sikkerhetsgarantier, så bør Norge legge bånd på seg og unngå å gjøre det man ønsker. Det er av og til langt til de liberale verdiene i Civita.
Det er flere ting å si om dette: For det første er brevet undertegnet av over en fjerdedel av verdens stater. De fleste av disse er ikke først og fremst i konflikt med vesten, de er nok langt mer opptatt av nedslaktingen av barn i Palestina, den fullstendige raseringen av Gaza, og verdenssamfunnets passivitet.
«Det er ikke uansvarlig å jobbe for at rett er viktigere enn makt»
Dernest kan man like eller mislike initiativtaker Tyrkias utenrikspolitikk, innenrikspolitiske utvikling og deltakelse i Nato, men Tyrkia har altså vært en alliert i over 70 år. Akkurat som USA. Bare spør Stoltenberg om hvordan dette slår seg ut i realpolitiske avveininger.
Civita-rådgiverne og Skartveit mener vi heller burde holde oss til våre allierte i det vestlige interessefellesskapet. Men flere av våre nærmeste allierte, som Frankrike, Storbritannia og Canada, har selv tatt til orde for eller innført begrensning av våpensalg til Israel.
Det er her vi kommer til kjernen av problematikken. USA er Israels viktigste våpenleverandør, og det er liten – og stadig mindre – utsikt til at disse leveransene skal ta slutt. På grunn av USAs involvering virker ikke våre allierte å være i stand til samlet å gjøre noe med situasjonen, de må gjøre dette enkeltvis. Derfor må Norge signere brev sammen med noen skurkestater – og mange andre.
Så kan man spørre seg hva som er best:
- Skal man i en slik situasjon gjøre ingenting, fordi USA støtter Israel og nå skal ledes av en ustabil person som vi er avhengig av og «utfordrer Norge og Europa»?
- Eller hadde det vært bedre å kjøre et sololøp, og markere motstand mot nedslaktingen slik bare våre nærmeste store allierte tør?
- Eller er det kanskje best å gjøre som regjeringen har gjort, og gå sammen med mange andre stater for å markere avstand til det som skjer i et håp om å stoppe grusomhetene?
Det første alternativet, som virker å være Civita og Skartveits foretrukne alternativ, kan tvert imot sies å bryte med norske utenrikspolitiske tradisjoner. Norge må ganske riktig ivareta sin egen sikkerhet. Men det er snevert å tro at den norske småstatsrealismen kun betyr at vi må dilte etter stormaktene. Den norske småstatsrealismen er ikke endimensjonal, og bæres også av en liberalistisk søyle – fordi det er i Norges interesse at småstatenes interesser ivaretas. Det innebærer at vi har noen ideelle interesser å forfekte, som av og til er viktigere enn å sitte stille i båten.
De liberale aspektene av den norske småstatsrealismen blir enda viktigere i en tid hvor småstatenes interesser trues og internasjonal rett og normfellesskap brytes, og i frykt for at bøllete oppførsel skal gjøres til norm internasjonalt. Om ikke Norge hegner om liberale prinsipper, så kan vi ikke vente at noen andre gjør det heller. Da er det like gjerne oss det går ut over neste gang. Og ønsker man en helt «realistisk» utenrikspolitikk, så kan man minnes knefallet regjeringen gjorde for å normalisere forholdet til Kina i 2016. Vi får eksportert laks igjen, men det var knapt vår «finest hour».
Ivaretakelsen av den norske småstatsrealismen gjøres best i et samarbeid med andre stater. Det er det også tradisjon for i norsk utenrikspolitikk, også før USA ble sikkerhetsgarantist. Av og til markerer vi avstand til USAs utenrikspolitikk. Og av og til er det nødvendig å si ifra og reagere på urett, selv om stater vi ikke liker skulle vært blant dem som mener det samme.
Det er ikke uansvarlig å jobbe for norske småstatsinteresser som innebærer at rett er viktigere enn makt – det er uansvarlig å underminere norske interesser og humanitære prinsipper ved å akseptere massedrap og en folkerettsstridig krig, fordi vi vil innynde oss hos skolegårdens ustabile bølle.