Denne teksten er skrevet av Susan Nacey, professor i språkvitenskap ved Fakultet for lærerutdanning og pedagogikk, Universitetet i Innlandet. Kronikker og debattinnlegg på inn.no gir uttrykk for skribentens holdning. Teksten ble først publisert i avisa GD 28. november 2024.
Da justisminister Emilie Enger Mehl anklaget fylkesordfører Thomas Breen for å ‘prostituere seg’ for å få makt med Høyre, og Loms ordfører Kristian Frisvold erklærte ‘full krig’ og oppfordret journalister til å ‘grave opp dritt’ på sine motstandere, markerte det et urovekkende avvik fra vanlig akseptert debattkultur i Norge.
I GD 24.11, Hva gjør de harde ordene med ungdommen?, leser vi om en økende bekymring for at språket som brukes i den offentlige debatten kan bidra til større psykiske belastninger blant ungdom. Hvor alvorlig bør vi egentlig ta slik språkbruk?
Mehl avviste kritikk av sin prostitusjonsmetafor ved å hevde at det bare var ‘et språklig bilde’. Men når politiske valg framstilles som prostitusjon, forvandles politisk uenighet til moralske feiltrinn. Og når politikere rammer inn en skoledebatt i form av krig, er de ikke bare dramatiske: de aktiverer et helt scenario der kompromiss tilsvarer overgivelse, motstandere blir fiender, og seier krever totalt nederlag. Metaforer er ikke bare retorisk pynt – de påvirker hvordan vi tenker og kan også påvirke hvordan vi handler.
Gruppeleder for Høyre i Innlandet, Joakim Ekseth, observerte at skolesakens retorikk hadde sunket til ‘et amerikansk nivå’. Dette var absolutt ikke ment som et kompliment, og reiser spørsmål om vi i Norge er på vei mot lignende tilstander.
I mitt fødeland USA har den politiske diskursen blitt så militaristisk at selv rutinemessige politiske diskusjoner blir framstilt som slag mellom godt og ondt. Skolepolitikk utløser nå anklager om indoktrinering. Møter som en gang dreide seg om praktiske saker som budsjetter, har utviklet seg til ‘ropedebatter’. Språk som tidligere ville ha sjokkert amerikanerne, er nå blitt dagligdags.
I forkant av årets presidentvalg beskrev Trump rutinemessig innvandrere som ‘skadedyr’ som ‘forgifter blodet’ i Amerika. Han sammenlignet kvinner med dyr (og verre), og beskrev straffesiktelser mot ham som ‘bevæpning’ av det juridiske systemet. Kanskje mest avslørende var ikke språket i seg selv, men responsen på det: slik retorikk blir akseptert som 'typisk' Trump og til og med applaudert av mange. Mannen ble jo gjenvalgt.
Dette forfallet skjedde ikke over natten. Det begynte med å akseptere stadig mer fiendtlige metaforer som ikke mer enn ‘språklige bilder’, deretter gikk det videre til å behandle voldelig retorikk som normalt. Til slutt nådde det et punkt der selv eksplisitte trusler blir avfeid som enkle overdrivelser eller vitser. Trumps påtroppende visepresident J.D. Vance er ‘så lei’ av at folk blir fornærmet over ‘hver minste lille ting’. ‘Jeg er så ferdig med det’, la han til.
Men her i Norge er vi heldigvis ikke ‘ferdig med det’. At uttalelsene til Mehl og Frisvold vekket så stor bekymring, viser at slik oppflammende retorikk fortsatt er unntaket snarere enn regelen i vårt politiske språk – enn så lenge.
Skolesaken i Innlandet berører flere lokalsamfunn og har konkrete konsekvenser. Følgene er alvorlige nok uten å erklære krig mot politiske motstandere eller stemple dem som moralsk korrupte. Det er farlig å avfeie provoserende språk som ‘bare språklige bilder’, og det bør ikke normaliseres slik som har skjedd i USA. Måten vi snakker om våre utfordringer på, vil påvirke hvordan vi løser dem.
Kontakt
- E-post
- susan.nacey@inn.no
- Telefon
- +47 62 51 76 28