Scott Michael Brainerd

• Angoh, Jennifer; Brainerd, Scott Michael; Devineau, Olivier; Odden, Morten & Jahren, Torfinn (2025). Landscape factors influencing predation on capercaillie nests by two competing mesopredators: pine marten and red fox. Wildlife Biology. ISSN 0909-6396. doi: https:/nsojournals.onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1002/wlb3.01445. Full text in Research Archive Show summary

  Predation by pine martens Martes martes and red foxes Vulpes vulpes is an important factor influencing the population dynamics of capercaillie Tetrao urogallus. However, there is a knowledge gap regarding the relative effects of these mesopredators on the reproductive success of capercaillie. To better understand how various landscape factors influence nest predation by pine martens and red foxes, we monitored capercaillie nests in Norway between 2009 and 2014 using camera traps. We classified the fate of 156 nests and employed a cause-specific hazard model to evaluate how different predators contributed to nest predation risk, while accounting for landscape covariates such as distance from nest to forest-clearcut edges, proximity to roads, and agricultural land density. We found that predation by pine martens and red foxes was the predominant hazard to capercaillie nests, with similar daily predation rates observed for both mesopredators. Nest predation by pine martens decreased with increasing agricultural land density and tended to increase along gradients from clearcuts to forest interiors. Moreover, pine marten predation tended to decrease with increasing distance from roads. Nest predation by red foxes increased with distance from roads, but only in areas characterized by high density of agricultural land. Red fox predation was not associated with distance to forest-clearcut edges or to agricultural land density. Our findings show that landscape factors differentially influence pine marten and red fox predation on capercaillie nests and highlight the importance of considering predator-specific effects while managing populations of game birds and their predators.

• Burgar, Joanna; Yaegar, Scott; Anderson, Erika; Brainerd, Scott Michael; Chabaud, Nathan & Cotey, Stacy R. [Show all 19 contributors for this article] (2025). A path towards the conservation and recovery of Guloninae species worldwide. Stacks Journal. doi: 10.60102/stacks-25007. Full text in Research Archive Show summary

  Global biodiversity is declining as human impacts increase and mammals, especially carnivores, are declining particularly quickly. Small carnivores (such as in the Guloninae subfamily) are less frequently considered than large carnivores, despite also being affected by biodiversity declines, because their status and population ecology are exceedingly difficult to assess. Although all but one Guloninae species are globally listed as Least Concern by the International Union for Conservation of Nature (IUCN), this designation obscures conservation challenges and does not include local population declines. Proactive efforts to improve population persistence in regions of most concern may prevent species from becoming globally threatened in the future. We briefly introduce the 11 Guloninae species, highlight collective challenges, and synthesize possible options focused on recovery and conservation. To inform our paper, we conducted a 3-phase process to gather expert opinions: an online survey, an in-person prioritization exercise of online results, and directed in-person group discussions. We focused efforts within the international Martes Working Group consisting of species experts. We followed the IUCN and Conservation Measures Partnership (CMP) threats and actions classifications nomenclature to enable cross-project learning and data aggregation. From our results, the largest described global threat to Guloninae was ‘Climate Change’ (e.g., ecosystem encroachment; changes in temperature regimes) as most Guloninae species appear to have a narrow thermal range where persistence is possible. The largest threat at the jurisdictional level was ‘Biological Resource Use’ (e.g., hunting and collecting terrestrial animals; logging and wood harvesting). The identified action needed to further Guloninae conservation and recovery was ‘Land/Water Management’ (e.g., ecosystem and natural process re-creation; site/area stewardship). We identified unifying themes threatening and benefitting Guloninae; but given the wide geographic range of Guloninae species, the many countries involved, and the diversity of ecosystems with different levels of human impacts, conservation actions need to be locally appropriate. Our paper synthesizes natural history and guidance from experts to provide a foundation for future research efforts and conservation actions for Guloninae conservation.

• Angoh, Jennifer; Nergaard, Petter Johannes; Jahren, Torfinn; Odden, Morten & Brainerd, Scott Michael (2024). How do microtine rodent abundance, snow and landscape parameters influence pine marten Martes martes population dynamics? Ecology and Evolution. 14(8). doi: 10.1002/ece3.70201. Full text in Research Archive Show summary

  The pine marten (Martes martes) occupies the northernmost extent of its distribution in Norway, where microtine rodents are an important food item. The relationship between microtine rodent abundance and pine marten population dynamics is not well understood. In this paper, we examined this relationship and tested if environmental factors (e.g. snow depth, elevation, mature spruce forest density and agricultural land density) modulate pine marten population dynamics. We calculated pine marten abundance indices using data collected from 593 unique snow transects surveyed between 2003 and 2014 in Hedmark, Norway. We employed a Partial Rate Correlation Function to identify potential cyclicity in pine marten populations. We did not observe any cyclical patterns in pine marten populations within our short time series. Instead, their population appeared to be directly density-dependent. Although the population growth rate of pine marten tended to increase with increasing elevation, it was not affected by individual variables including a microtine rodent abundance index and snow depth. However, the annual growth rate of pine marten populations was positively affected by the interaction between the microtine rodent abundance index and increasing elevation. Pine marten abundance increased with microtine rodent abundance, elevation, snow depth and density of mature spruce forest, but decreased with increasing agricultural land density. Pine martens are opportunistic diet generalists that can switch between prey and cache food for later consumption. They are also strongly territorial with delayed implantation and are slow to respond to environmental changes due to their relatively low reproductive potential. These life-history traits may mitigate the effects of fluctuating microtine rodent abundance on pine marten reproduction and survival. Nevertheless, our findings suggest that microtine rodents still serve as important prey which can influence the population dynamics of pine martens in higher elevation habitats where alternative prey may be less available.

• Angoh, Jennifer; Thorsen, Neri Horntvedt; Hofmeester, Tim R.; Odden, John; Linnell, John Durrus & Brainerd, Scott Michael (2023). Forestry and environmental conditions as determinants of pine marten Martes martes occurrence in Norway. Wildlife Biology. ISSN 0909-6396. doi: 10.1002/wlb3.01113. Full text in Research Archive Show summary

  The European pine marten Martes martes is often associated with late seral stage coniferous forest stands. Earlier research has indicated that this species may be nega tively influenced by clearcutting practices. However, the effects of current clearcutting methods on pine marten occurrence in conjunction with changing environmental conditions are not well known. In this study, we combined four complete years of nationwide data collected during a long-term camera trap (CT) monitoring program in Norway. We employed a multi-scale occupancy model to investigate the relationship of pine marten occurrence to clearcuts (regenerating stands ≤ 10 years old) and forests ≥ 120 years old. We also examined pine marten detection in relation to habitat features (i.e. dominant microsite characteristics) and to varying snow depths and temperatures. We found no relationship between pine marten occurrence and the proportions of old forest and clearcuts at the landscape scale. At the habitat-patch scale, pine marten occurrence was positively associated with the presence of old forest patches and terrain ruggedness, but not with clearcuts ≤ 100 m from sites. At CT sites near clearcuts, the detection probability was negatively correlated with snow depth. In contrast, pine marten occurrence was positively associated with snow depth at CT sites > 100 m from clearcuts. Furthermore, the detection probability increased with temperature and the presence of boulders at CT sites. Boulders may provide impor tant access points for foraging, and cover for resting and predator avoidance. While previous studies indicate that pine martens prefer older forest and avoid clearcuts, the current level and scale of clearcutting in Norway does not appear to influence its occurrence at the landscape scale.

• Jennewein, Jyoti; Hebblewhite, Mark; Mahoney, Peter John; Gilbert, Sophie Louise; Meddens, Arjan & Boelman, Natalie T. [Show all 12 contributors for this article] (2020). Behavioral modifications by a large- northern herbivore to mitigate warming conditions. Movement Ecology. 8(39). doi: 10.1186/s40462-020-00223-9. Full text in Research Archive Show summary

  Background: Temperatures in arctic-boreal regions are increasing rapidly and pose significant challenges to moose (Alces alces), a heat-sensitive large-bodied mammal. Moose act as ecosystem engineers, by regulating forest carbon and structure, below ground nitrogen cycling processes, and predator-prey dynamics. Previous studies showed that during hotter periods, moose displayed stronger selection for wetland habitats, taller and denser forest canopies, and minimized exposure to solar radiation. However, previous studies regarding moose behavioral thermoregulation occurred in Europe or southern moose range in North America. Understanding whether ambient temperature elicits a behavioral response in high-northern latitude moose populations in North America may be increasingly important as these arctic-boreal systems have been warming at a rate two to three times the global mean. Methods: We assessed how Alaska moose habitat selection changed as a function of ambient temperature using a step-selection function approach to identify habitat features important for behavioral thermoregulation in summer (June–August). We used Global Positioning System telemetry locations from four populations of Alaska moose (n = 169) from 2008 to 2016. We assessed model fit using the quasi-likelihood under independence criterion and conduction a leave-one-out cross validation. Results: Both male and female moose in all populations increasingly, and nonlinearly, selected for denser canopy cover as ambient temperature increased during summer, where initial increases in the conditional probability of selection were initially sharper then leveled out as canopy density increased above ~ 50%. However, the magnitude of selection response varied by population and sex. In two of the three populations containing both sexes, females demonstrated a stronger selection response for denser canopy at higher temperatures than males. We also observed a stronger selection response in the most southerly and northerly populations compared to populations in the west and central Alaska. Conclusions: The impacts of climate change in arctic-boreal regions increase landscape heterogeneity through processes such as increased wildfire intensity and annual area burned, which may significantly alter the thermal environment available to an animal. Understanding habitat selection related to behavioral thermoregulation is a first step toward identifying areas capable of providing thermal relief for moose and other species impacted by climate change in arctic-boreal regions.

• Stokke, Sigbjørn; Arnemo, Jon Martin; Brainerd, Scott Michael; Söderberg, Arne; Kraabøl, Morten & Ytrehus, Bjørnar (2018). Defining animal welfare standards in hunting: body mass determines thresholds for incapacitation time and flight distance. Scientific Reports. 8. doi: 10.1038/s41598-018-32102-0. Full text in Research Archive
• Stokke, Sigbjørn; Brainerd, Scott Michael & Arnemo, Jon Martin (2017). Metal deposition of copper and lead bullets in moose harvested in Fennoscandia. Wildlife Society Bulletin (WSB). ISSN 0091-7648. 41(1), p. 98–106. doi: 10.1002/wsb.731. Full text in Research Archive
• Kaltenborn, Bjørn Petter & Brainerd, Scott Michael (2016). Can poaching inadvertently contribute to increased public acceptance of wolves in Scandinavia? European Journal of Wildlife Research. ISSN 1612-4642. 62, p. 179–188. doi: 10.1007/s10344-016-0991-3. Full text in Research Archive Show summary

  Illegal killings account for approximately one half of the total mortality of wolves in Scandinavia between 1999 and 2009. Through this period, the wolf population increased to roughly 260 individuals with an annual growth rate of 13.5 % as opposed to the potential of 29.5 %. Barring other interventions, if no poaching had occurred, the projections indicate that the population could have reached almost 1000 animals. During the same decade, attitudes in the public toward wolves have remained stable and positive. In a socio-ecological perspective, the potentially high wolf population growth rate can easily outpace the much slower social dynamics of evolving public attitudes toward wolves. We surveyed a representative sample of the Norwegian public and people living inside the designated wolf zone to ascertain whether reducing wolf population growth rates through poaching may unintentionally have contributed to allowing the public opinion to adjust to the renewed presence of wolves and maintain a high level of acceptance. Findings partly support this hypothesis but also that the greater majority of the public oppose illegal hunting. The results suggest complex links between preferences for wolf population sizes, acceptance for poaching, and beliefs about consequences of illegal hunting.We argue that attitudes are unstable and sensitive to how conflicts develop and are resolved. Scandinavian wolf populations now border on genetic unsustainability. Current policy with extremely low population goals leave minimal room for experimentation. Paradoxically, the only way to maintain positive public attitudes and reduce poaching may be to increase population sizes and simultaneously increase legal hunting quotas. Wolves . Poaching . Hunting . Scandinavia . Public attitudes

• Borg, Bridget; Brainerd, Scott Michael; Meier, Thomas J. & Prugh, Laura (2015). Impacts of breeder loss on social structure, reproduction and population growth in a social canid. Journal of Animal Ecology. ISSN 0021-8790. 84, p. 177–187. doi: 10.1111/1365-2656.12256. Full text in Research Archive
• Brainerd, Scott Michael (2013). Recent pilot study on sharp-tailed grouse summer habitat selection in interior Alaska. Grouse News. p. 7–7. Full text in Research Archive
• Powell, Roger A.; Lewis, Jeffrey C.; Slough, Brian G.; Brainerd, Scott Michael; Jordan, Neil R. & Abramov, Alexei V. [Show all 9 contributors for this article] (2012). Evaluating translocations of martens, sables, and fishers: testing model predictions with field data. In Aubry, Keith B.; Zielinski, William J.; Raphael, Martin G.; Proulx, Gilbert & Buskirk, Steven W. (Ed.), Biology and conservation of martens, sables and fishers : a new synthesis. Cornell University Press (CUP). ISSN 9780801450884. p. 93–137. Full text in Research Archive
• Gardner, Craig; Shideler, Richard; Keech, Mark; Caikoski, Jason & Brainerd, Scott Michael (2012). Recent and Current Bear Studies in Interior and Arctic Alaska. International Bear News : quarterly newsletter. ISSN 1064-1564. Full text in Research Archive
• Liberg, Olof; Aronson, Åke; Brainerd, Scott; Karlsson, Jens; Pedersen, Hans-Christian & Sand, Håkan [Show all 7 contributors for this article] (2010). The recolonizing Scandinavian wolf population : research and management in two countries. In Musiani, Marco; Paquet, Paul & Boitani, Luigi (Ed.), The World of Wolves: New Perspectives on Ecology, Behaviour and Management. University of Calgary Press. ISSN 9781552382691. p. 175–205. Full text in Research Archive
• Kenward, Robert E.; Sharp, RG; Manos, B.; Arampatzis, S.; Brainerd, Scott Michael & Lecocq, Y. [Show all 8 contributors for this article] (2009). Conservation from use of biodiversity and ecosystem services. Proceedings of the XXIX International Union of Game Biologists Congress.. Ministry of Agriculture of the Russian Federation. ISSN 9785703521182. p. 68–83. Full text in Research Archive
• Brainerd, Scott M.; Andrén, Henrik; Bangs, Edward E.; Bradley, Elizabeth H.; Fontaine, Joseph A. & Hall, Wayne [Show all 19 contributors for this article] (2008). The effects of breeder loss on wolves. Journal of Wildlife Management. ISSN 0022-541X. 72(1), p. 89–98. doi: 10.2193/2006-305. Full text in Research Archive Show summary

  Managers of recovering wolf (Canis lupus) populations require knowledge regarding the potential impacts caused by the loss of territorial, breeding wolves when devising plans that aim to balance population goals with human concerns. Although ecologists have studied wolves extensively, we lack an understanding of this phenomenon as published records are sparse. Therefore, we pooled data (n = 134 cases) on 148 territorial breeding wolves (75 M and 73 F) from our research and published accounts to assess the impacts of breeder loss on wolf pup survival, reproduction, and territorial social groups. In 58 of 71 cases (84%), >= 1 pup survived, and the number or sex of remaining breeders (including multiple breeders) did not influence pup survival. Pups survived more frequently in groups of >6 wolves (90%) compared with smaller groups (68%). Auxiliary nonbreeders benefited pup survival, with pups surviving in 92% of cases where auxiliaries were present and 64% where they were absent. Logistic regression analysis indicated that the number of adult-sized wolves remaining after breeder loss, along with pup age, had the greatest influence on pup survival. Territorial wolves reproduced the following season in 47% of cases, and a greater proportion reproduced where one breeder had to be replaced (56%) versus cases where both breeders had to be replaced (9%). Group size was greater for wolves that reproduced the following season compared with those that did not reproduce. Large recolonizing (>75 wolves) and saturated wolf populations had similar times to breeder replacement and next reproduction, which was about half that for small recolonizing (<= 75 wolves) populations. We found inverse relationships between recolonizing population size and time to breeder replacement (r = -0.37) and time to next reproduction (r = -0.36). Time to breeder replacement correlated strongly with time to next reproduction (r = 0.97). Wolf social groups dissolved and abandoned their territories subsequent to breeder loss in 38% of cases. Where groups dissolved, wolves reestablished territories in 53% of cases, and neighboring wolves usurped territories in an additional 21% of cases. Fewer groups dissolved where breeders remained (26%) versus cases where breeders were absent (85%). Group size after breeder loss was smaller where groups dissolved versus cases where groups did not dissolve. To minimize negative impacts, we recommend that managers of recolonizing wolf populations limit lethal control to solitary individuals or territorial pairs where possible, because selective removal of pack members can be difficult. When reproductive packs are to be managed, we recommend that managers only remove wolves from reproductive packs when pups are >= 6 months old and packs contain >= 6 members (including >= 3 ad-sized wolves). Ideally, such packs should be close to neighboring packs and occur within larger ( >= 75 wolves) recolonizing populations.

• Brainerd, Scott M.; Kastdalen, Leif; Seiler, Andreas & Gundersen, Hege (2007). How to allow for dependent observations by the use of Mixed Models, Brainerd, S. M., Kastdalen, L. og Seiler, A. (red.). 2007. Habitat modelling - A tool for managing landscapes? Report from a workshop held in Sunnersta, Sweden, 14-17 February 2006. -NINA Rapport 195. 81 s. Norsk institutt for naturforskning (NINA). p. 68–69. Full text in Research Archive
• Linnell, John Durrus; Brøseth, Henrik; Solberg, Erling Johan & Brainerd, Scott Michael (2005). The origins of the southern Scandinavian wolf Canis lupus population: Potential for natural immigration in relation to dispersal distances, geography and Baltic ice. Wildlife Biology. ISSN 0909-6396. 11(4), p. 383–391. doi: 10.2981/TOOTSS%5D2.0.CO;2. Full text in Research Archive
• Solberg, Erling Johan; Grøtan, Vidar; Rolandsen, Christer M.; Brøseth, Henrik & Brainerd, Scott (2005). Change-in-sex ratio as an estimator of population size for Norwegian moose Alces alces. Wildlife Biology. ISSN 0909-6396. 11(2), p. 163–172. doi: 10.2981/CRAAEO%5D2.0.CO;2. Full text in Research Archive
• Pedersen, Hans Christian; Brainerd, Scott M.; Hjeljord, Olav; Liberg, Olof; Sand, Håkan & Wabakken, Petter [Show all 7 contributors for this article] (2003). Bestandsdynamikk og forvaltningsrelevant biologi, Bestandsdynamikk og forvaltningsrelevant biologi. Norsk institutt for naturforskning (NINA). p. 7–31. Full text in Research Archive Show summary

  Ulv har gjennom tidene hatt tilhold i alle deler av Norge og Sverige, men dagens bestand er konsentrert i de sentrale og sørlige deler. I 1966 var bestanden funksjonelt utryddet i begge land, og ingen ynglinger ble påvist før i 1978, hvor en yngling ble bekreftet på svensk side. Bestanden utgjør i dag omlag 100 dyr. Disse stammer alle fra ett eneste par, og bestanden har således vært gjennom en alvorlig genetisk flaskehals Historically wolves have been present in all parts of Norway and Sweden. Today, however, the population is restricted to the sentral and southern parts. The species was functionally extinct in both countries by 1966, and no reproductions wereregistereduntil 1978, when one litter of pups was documented in Sweden. Today the population consists of about 100 wolves. All these animals originate from one single breeding pair, i.e. the pair that bred in 1983, and accordingly the population has been throughaserious genetic bottle-neck.

• Haaland, Hanne; Skogen, Ketil & Brainerd, Scott (2003). Jakt og konfliktreduksjon. In Brainerd, Scott (Eds.), Utredninger i forbindelse med ny rovviltmelding. Konfliktdempende tiltak i rovviltforvaltningen. NINA. Full text in Research Archive
• Linnell, John D.C.; Solberg, Erling Johan; Brainerd, Scott; Liberg, Olof; Sand, Håkan & Wabakken, Petter [Show all 7 contributors for this article] (2003). Is the fear of wolves justified? A Fennoscandian perspective? Acta Zoologica Lituanica. ISSN 1392-1657. 13(1), p. 27–33. doi: 10.1080/13921657.2003.10512541. Full text in Research Archive
• Brainerd, Scott M.; Liberg, Olof; Pedersen, Hans Christian; Sand, Håkan; Wabakken, Petter & Eide, Nina Elisabeth (2003). Tap av alfa-individer i en ulveflokk - effekter på flokkdynamikk og reproduksjon, Bestandsdynamikk og forvaltningsrelevant biologi. Norsk institutt for naturforskning (NINA). p. 53–89. Full text in Research Archive Show summary

  Denne rapporten er en sammenfatning av tilgjengelig data og informasjon om effekten tap av alfa-ulver har på en ulveflokks reproduksjonssuksess og sosiale dynamikk. Som resultat av en litteraturgjennomgang og en gjennomgang av upubliserte data, samlet vi informasjon om 134 tilfeller der en eller begge av et par av ynglende eller potensielt ynglende ulver (n = 149) ble fjernet fra sitt revir. Datagrunnlaget omfatter ulver fra Great Lakes (n = 31) , Rocky Mountains (n = 45), Alaska (n = 37), Skandinavia (n = 20) og Hellas (n = 1). Tap av alfa-ulver skjedde hovedsakelig ved dødsfall forårsaket av mennesker (n = 84) eller av naturlige årsaker (n = 46). I 17 tilfeller var det umulig å fastslå årsaken til at alfa-ulver døde eller forsvant, mens 2 ulver forlot sine revir. Vi fant at i 80% av tilfellene der én av foreldrene ble borte, og i 70% av tilfellene der begge foreldrene ble borte, overlevde en eller flere valper. I 65 av 79 tilfeller der en ulveflokk mistet alfa-individer overlevde minst en valp fram til rekruttering. Vi fant ingen forskjell i valpenes overlevelse etter tap av en eller begge foreldre eller om det var ett-åringer og/eller voksne hjelpere i flokken. Det var imidlertid generelt sett forskjell i overlevelse knyttet til samlet flokkstørrelse etter tap av alfa-individer. This report is a synthesis of available data and information on the effect the loss of alpha wolves has on a wolf pack’s reproductive succes and social dynamics. As a result of a literature review and an e-mail survey with a query for unpublished data, we collected data on 134 cases where one or both of a pair of breeding or potentially breeding wolves (n = 149) disappeared from their territory. This data base inclused wolves from the Great Lakes (n = 31), Rocky Mountains (n = 45) and Alaska (n = 37) in the U.S. as well as Scandinavia (n = 20) and Greece (n = 1). Loss of alpha wolves were generally caused by humans (n = 84) or by natural means (n = 46). In 17 cases it was impossible to determine the reason why an alpha wolf died or disappeared, and in 2 cases wolves abandoned their territories. We found that in 80% of the cases where 1 of the the parents were removed, and in 70% of cases where both parents were removed, > 1 pup survived afterwards. In 65 of 79 cases where a pack lost an alpha individual > 1 pup survived to recruitment. We did not find any differences in this incidence of pup survival after the loss of 1 or both alphas, nor were there differences in this parameter relative to the presence of yearlings or adult helpers (auxillaries). However, there was a clear difference in the incidence of pup survival relative to the size of packs after alpha individuals were lost.

• Brainerd, Scott M. & Rolstad, Jørund (2002). Habitat selection by Eurasian pine martens Martes martes in managed forests of southern boreal Scandinavia. Wildlife Biology. ISSN 0909-6396. 8, p. 289–297. Full text in Research Archive
• Swenson, Jon E. & Brainerd, Scott M. (1998). The influence of harvest technique on the sex ratio in hazel grouse (Bonasa bonasia) bags. Gibier Faune Sauvage. ISSN 0761-9243. 15, p. 247–257. Full text in Research Archive
• Lindström, Erik R.; Brainerd, Scott Michael; Helldin, Jan-Olof & Overskaug, Kristian (1995). Pine Marten Red Fox interactions – a case of intraguild predation. Annales Zoologici Fennici. ISSN 0003-455X. 32, p. 123–130. Full text in Research Archive Show summary

  We pursued the hypothesis that pine martens (Martes martes L) suffer from intraguild predation by red foxes (Vulpes vulpes L). An increase in population density of pine martens in Scandinavia was observed concominant with a decline in the number of foxes due to an epizootic of sarcoptic mange during the 1980's. The increase was noted both as numbers of crossing marten tracks on snow along transects in a lokal area, and as numbers of martens harvested in Sweden. The latter could be linked county-wise by timing and amplitude to the ocurrence of mange and decline of number in foxes harvested. We also compiled 16 cases of casually observed predation by red foxes on martens, and calculated a yearly mortality rate due to fox predation of 0,13 from>14 transmitter years of 26 collared martens in three areas of Scandinavia during the period of high marten numbers. We conclude that the case against the fox is strong.

• Brainerd, Scott Michael; Helldin, Jan-Olof; Lindström, Erik R.; Rolstad, Erlend; Rolstad, Jørund & Storch, Ilse (1995). Pine marten (Martes martes) selection of resting and denning sites in Scandinavian managed forests. Annales Zoologici Fennici. ISSN 0003-455X. 32, p. 151–157. Full text in Research Archive
• Brainerd, Scott Michael; Helldin, Jan-Olof; Lindström, Erik R. & Rolstad, Jørund (1994). Pine marten (Martes martes L.) and "old forest" in southern boreal Scandinavia. In Buskirk, Steven W.; Harestad, Alton; Powell, Roger A. & Raphael, Martin G. (Ed.), Martens, Sables, and Fishers: Biology and Conservation.. Cornell University Press (CUP). ISSN 9780801428944. p. 343–354. Full text in Research Archive
• Brainerd, Scott Michael (1990). The pine marten and forest fragmentation: a review and general hypothesis. In Myrberget, S. (Eds.), Transactions of the 19th International Union of Game Biologists Congress. Norsk institutt for naturforskning (NINA). ISSN 9788242600943. p. 421–434. Full text in Research Archive

View all works in NVA

• Brainerd, Scott Michael & Storaas, Torstein (2025). Wildlife Management in the Anthropocene. Scandinavian University Press (SCUP). ISBN 9788215075167. 362 p. doi: 10.18261/9788215075174-25. Full text in Research Archive Show summary

  Wildlife management is a process of setting goals and actions to learn from and influence interactions between wildlife, habitat and humans in order to achieve objectives in consultation with interest groups based on the best available knowledge and practices. It includes knowledge of species biology, ecology and habitat relationships, as well as knowledge of values and valuation, interest groups and legislation and scientific methods. Non-native species, new diseases, land development which leads to landscape fragmentation and loss of habitat, and conflicts between wild species and humans represent major challenges for wildlife managers. Hunting management is a balancing act between healthy game populations and human needs. We live in the Anthropocene, the age of humans. Humans are a very special animal species that can believe in common ideas and values and cooperate toward common goals. We attempt to tame and reshape nature that has provided us with sustenance. Our actions have benefited many people but have also led to habitat loss and extinction. Humans and livestock comprise 95–99% of the biomass of terrestrial mammals. People who can view or hunt wild animals are privileged. How we affect biological diversity, wildlife and nature is up to us. Wildlife only survives if we want it to. Complete protection is sometimes necessary, but we can also sustainably use wildlife. Hunting creates advocates for wild nature when we see ourselves as part of nature. Wildlife management is an overall important activity that must be continuously improved as new knowledge and ways of thinking emerge.

• Storaas, Torstein & Brainerd, Scott Michael (2024). Viltforvalting mot ein ny horisont : Biologi - men mest om folk. Universitetsforlaget. ISBN 9788215065601. 314 p. Full text in Research Archive Show summary

  Viltforvalting er ein målsetjings-, handlings- og læringsprosess for å påverka interaksjonar mellom vilt, habitat og menneske for å oppnå mål i samråd med interessegrupper basert på best tilgjengeleg kunnskap og praksis. Viltforvalting omfattar, i tillegg til kunnskap om vilt, økologi og habitat, kunnskap om verdiar og verdsetjing, interessegrupper, lovverk og vitskaplege metodar. Framande arter, nye sjukdomar, nedbygging av areal som medfører landskapsfragmentering og tap av habitat, og konfliktar mellom viltarter og menneske representerer store utfordringar for viltforvaltarar. Jaktforvalting er ein balansegang mellom sunne bestandar og menneskelege behov.Me lever i antropocen, mennesket sin tidsalder. Mennesket er ei heilt spesiell dyreart som kan tru på felles idear og verdiar og samarbeida mot felles mål. Naturen som me levde av, har me freista temja og omforma. Omformingane har ført til mykje godt for mange menneske, men vår aktivitet fører til at andre arter døyr ut, jordkloden vert varmare, og natur går tapt.Mennesket og husdyra våre utgjer 95–99 % av biomassen til landlevande pattedyr. Dei er privilegerte som kan sjå eller jakta på ville dyr. Korleis det skal gå med biologisk mangfald, vilt og natur, er opp til mennesket. Viltet overlever berre om mennesket vil det. Me er opptekne av reine fredingar, men ogso av vern gjennom bruk. Me oppfattar oss som del av naturen når me brukar naturen berekraftig. Friluftsliv som jakt skapar forkjemparar for levande natur. Viltforvalting er ein overlag viktig aktivitet framover, ein aktivitet som heile tida må forbetrast etter som ny kunnskap og tenkjemåtar vinn fram.

View all works in NVA

• Brainerd, Scott Michael (2026). Utfordringene med forvaltning av caribou i Alaska. Villreinen. ISSN 0801-6321. 2026, p. 48–53. doi: https:/villreinen.no/produkt/villreinen-2026/. Full text in Research Archive
• Brainerd, Scott Michael (2026). Faglig vurdering av elg- og hjorteforvaltning i Dovre kommune og forslag til ny driftsplan 2027–2031. Full text in Research Archive
• Brainerd, Scott Michael; Angoh, Jennifer; Devineau, Olivier; Odden, Morten & Jahren, Torfinn (2025). The Influence of Landscape Factors on Capercaillie Nest Predation Rates by two Competing Mesopredators: Pine Marten Versus Red Fox. doi: https:/www.iwc2025.com/_files/ugd/191ccf_1f9096c7df0d4a09b9fbd2cf0bbe0338.pdf. Full text in Research Archive Show summary

  Predation by pine martens (Martes martes) and red foxes (Vulpes vulpes) is an important factor influencing the population dynamics of capercaillie (Tetrao urogallus). However, there is a knowledge gap regarding the relative effects of these mesopredators on the reproductive success of capercaillie. To better understand how various landscape factors influence nest predation by pine martens and red foxes, we monitored capercaillie nests in Norway between 2009 and 2014 using camera traps. We classified the fate of 156 nests and employed a cause-specific hazard model to evaluate the competing risks of capercaillie nest predation, while accounting for landscape covariates such as distance from nest to forest-clearcut edges, proximity to roads, and agricultural land density. We found that predation by pine martens and red foxes was the predominant hazard to capercaillie nests, with similar daily predation rates observed for both mesopredators. Nest predation by pine martens decreased with increasing agricultural land density and tended to increase along gradients from clearcuts to forest interiors. Moreover, pine marten predation tended to decrease with increasing distance from roads. Nest predation by red foxes increased with distance from roads, but only in areas characterized by high density of agricultural land. Red fox predation was not associated with distance to forest-clearcut edges or to agricultural land density. Our findings show that landscape factors differentially influence pine marten and red fox predation on capercaillie nests and highlight the importance of considering predator-specific effects while managing populations of game birds and their predators.

• Borgen, Nanna Sofia; Brainerd, Scott Michael; Kaltenborn, Bjørn Petter; Brinkman, Todd & Pedersen, Nils (2025). Evaluation of Karelian Bear Dogs as a Tool for Bear Management. doi: https:/www.iwc2025.com/_files/ugd/191ccf_1f9096c7df0d4a09b9fbd2cf0bbe0338.pdf. Full text in Research Archive Show summary

  This graduate project aims to document and assess the experiences of wildlife managers that have used Karelian Bear Dogs (KBD’s) to mitigate human- bear conflict. KBD’s represent a specialized breed of dog used for hunting brown bears (Ursus arctos) in Finland, and as such have the instincts and behaviour required to deal with aggressive and habituated bears in potentially dangerous situations. The Wind River Bear Institute protocol is structured on principles of dog training and conditioning, and has been widely used by wildlife managers in North America and Japan since the mid 1990’s. Although there is a long history of using dogs to protect livestock from predators, and more recently as a tool for bear conflict work, no systematic study has been done on this approach. In many places, managers often opt to lethally control problem bears after repeated attempts at translocation or other methods fail. This is the first study to systematically evaluate this method of non-lethal management of bears from the handlers perspective using this dog breed. The objective of this study is to evaluate the efficacy of this approach for mitigating human-bear conflicts based on the experiences and judgment of experienced bear managers that have used this approach. We wish to determine the effectiveness of this non-lethal approach for reduce bear-human conflicts. In particular, we wish to learn whether application of this method reduces the need for lethal control of bears, and the extent to which conditioned bears permanently change their behaviour. In addition to actual practice of using KBD’s to condition, or “shepherd” problem bears, we will document how associated public relations measures influence long term outcomes. Conditioning bears to avoid human settlements and activities is only one part of the equation, and public education on preventative measures may be equally important in reducing human- bear conflicts.

• Brainerd, Scott Michael (2025). Forvaltning av caribou i Alaska. Full text in Research Archive Show summary

  Foredrag om forvalting av Alaska-karibu med oversikt over historisk utvikling og dagens utfordringer.

• Brainerd, Scott Michael (2023). Wildlife Biologist Certification Program. Full text in Research Archive Show summary

  The Wildlife Society Wildlife Biologist Certification Program In this talk I briefly describe The Wildlife Society certification program for wildlife biologists, and give some examples of curricula and programs at the University of Alaska and the University of Montana and how TWS certification requirements relate to bachelor’s degree requirements at those universities. I give examples of ways in which wildlife students are engaged in field activities and exercises to add real world relevance to their education. I also mention student activities at the Inland Norway University of Applied Sciences where I am currently on faculty and am the advisor for the first International Student Chapter of TWS. I share my experiences and perceptions regarding certification and education in the wildlife profession based on my own experiences over the past 46 years.

• Douwes, Aenne; Brainerd, Scott Michael & Angoh, Siow Yan Jennifer (2023). Environmental and seasonal effects on activity pattern of pine marten (Martes martes). Full text in Research Archive
• Brainerd, Scott Michael (2023). Norway: Game management and capitalism in a social democracy. Full text in Research Archive Show summary

  The Scandinavian Model of Wildlife Conservation (SMWC) has many principles in common with the The Scandinavian Model of Wildlife Conservation (SMWC) has many principles in common with the North American Model (NAMWC). The primary differences between these models pertain to ownership and sale of game meat. Whereas commercial sale of meat in the USA and Canada led to the decimation of many wildlife populations over a century ago, it conversely provided economic incentives for landowners to protect and sustainably manage species that were nearly driven to extinction in Sweden and Norway around the same time. The NAWMC is a case of «Res communis», whereby wildlife is owned by the people and managed in trust by the state. In Sweden and Norway, living wildlife is owned by no one («Res nullius»), but harvested game is the property of landowners that derive economic benefit from meat sale and hunting leases. The NAMWC is a «socialistic» model where government agencies act as trust managers on behalf of public owners of wildlife, whereas the SMWC is a «capitalistic» model that provides economic incentive to landowners to sustainably manage game populations on their properties. Traditionally, hunting opportunity has been within the economic reach of most hunters in traditionally egalitarian Norway. However, management authority for game species was recently transferred from the environmental to the agricultural sector of government in order to enhance the economic potential of game resources. Will increased emphasis on free market forces undermine the democratic underpinnings of hunting in Norway, or will it enhance opportunity for all? Only time will tell.

• Angoh, Jennifer & Brainerd, Scott Michael (2023). The influence of vole cycles, habitat parameters and environmental factors on pine marten population dynamics in southeastern Norway. Full text in Research Archive
• Angoh, Jennifer & Brainerd, Scott Michael (2023). Forestry and environmental conditions as determinants of pine marten Martes martes occurrence in Noway. Full text in Research Archive
• Angoh, Siow Yan Jennifer; Thorsen, Neri Horntvedt; Hofmeester, Tim R.; Odden, John; Linnell, John Durrus & Brainerd, Scott Michael (2023). Forestry and environmental conditions as determinants of pine marten (Martes martes) occurrence in Norway. Full text in Research Archive Show summary

  The pine marten Martes martes is a forest denizen often associated with late seral stage stands. Earlier research indicates that this species may be negatively impacted by modern forestry practices. However, the effects of current clearcutting methods upon pine marten occurrence in conjunction with changing environmental conditions are not well known. In this study, we combined four years of countrywide data from a long-term camera trap (CT) survey in Norway. We used a multi-scale occupancy model to investigate how pine marten occurrence at multiple spatial scales is related to clearcuts and forests over 120 years old. We additionally tested how pine marten occurrence responded to factors such as habitat features and temporal changes in the environment (e.g., snow depth and temperature). We found that pine martens occurred in most Norwegian landscapes, independent of the proportions of old forest and clearcuts. However, at the habitat patch scale, we found that pine marten occurrence was positively associated with the presence of old forest and terrain ruggedness, while there were no association with (nearby) clearcuts. At CT sites near clearcuts, the detection probability (which we interpret as the intensity of use of CT sites) was negatively correlated with snow depth. In contrast, we found a positive association with snow depth at CT sites without clearcuts nearby. Furthermore, the intensity of use increased with temperature and the presence of boulders near a CT. While old forest is important for pine martens, the current level and scale of clearcutting in Norway does not appear to be detrimental to the species’ occurrence at the landscape level. Also, habitat features and structures facilitating subterranean and subnivean access may mitigate the lack of old forests attributes. Snow depth and temperature may also influence how much pine martens rely on old forests.

• Angoh, Siow Yan Jennifer; Nergaard, Petter J.; Jahren, Torfinn; Odden, Morten & Brainerd, Scott Michael (2023). The influence of vole cycles, habitat parameters and environmental factors on pine marten population dynamics in south-eastern Norway. Full text in Research Archive Show summary

  The pine marten Martes martes in Norway lives at the northern edge of its distribution. At these northern latitudes, regular fluctuations in population sizes of voles are common. Vole cycles may influence pine marten abundance and population dynamics since voles are major part of the pine marten diet. However, the temporal and causal relationship between pine marten and vole fluctuations has received little attention, particularly regarding how vole peaks and lows affect pine marten population dynamics. Hence, the objectives of this study are to determine if voles are a primary driver of pine marten population dynamics, and to what extent this predator-prey relationship is modulated by important habitat and environmental parameters at a regional scale. We used data from a snow tracking survey that was originally designed to monitor large carnivores in Hedmark county, Norway. We derived snow tracking indices from 618 unique line transects conducted between 2003 and 2014. To test for cyclicity in pine marten populations, we used the snow tracking indices in a Partial Rate Correlation Function. We also examined how pine marten growth pattern responded to vole fluctuations, elevation, snow depth, and human settlement density. Pine marten population dynamics displayed a strong density-dependent growth pattern and showed no signs of cyclicity. Pine martens’ growth patterns were negatively affected by variation in vole abundance and increased elevation, while positively associated with snow depth. Despite voles being a vital part of the pine marten diet, the latter species’ life history traits might explain why it is not synchronized with vole fluctuations. Food caching behaviors, shifts to alternative prey species, and intraspecific regulation could be mitigating the effects vole peaks on pine marten populations.

• Brainerd, Scott Michael (2023). Elgforvaltning i Alaska med store rovdyr - kontraster med rovviltområder i Skandinavia. Hjorteviltet. ISSN 1502-3729. 2023, p. 88–91. Full text in Research Archive
• Brainerd, Scott Michael (2022). Elgforvaltning med store rovdyr i Alaska: kontraster med rovviltområder i Skandinavia. Full text in Research Archive
• Brainerd, Scott Michael (2020). The Making of an Ecologist: My Career in Alaska Wildlife Management and Conservation, by David R. Klein. Arctic: Journal of the Arctic Institute of North America. ISSN 0004-0843. 73(2), p. 265–266. doi: 10.14430/arctic70682. Full text in Research Archive
• Stokke, Sigbjørn; Ytrehus, Bjørnar; Brainerd, Scott Michael; Söderberg, Arne; Kraabøl, Morten & Arnemo, Jon Martin (2019). Stokkes skadeskytingsmodell – å definere mål for dyrevelferd basert på kroppsvekt og fluktavstand. Full text in Research Archive
• Arnemo, Jon Martin; Kraabøl, Morten; Brainerd, Scott Michael; Söderberg, Arne; Ytrehus, Bjørnar & Stokke, Sigbjørn (2019). Kommentar til: Skadeskyting i teori og praksis. Jakt og fiske. ISSN 0800-3041. 148(6), p. 78–78. Full text in Research Archive
• Stokke, Sigbjørn; Ytrehus, Bjørnar; Brainerd, Scott Michael; Söderberg, Arne; Kraabøl, Morten & Arnemo, Jon Martin (2018). Defining animal welfare standards for hunting based on body mass and flight distance. Full text in Research Archive
• Paragi, Thomas F.; Hagelin, Julie & Brainerd, Scott Michael (2016). Wildlife-reforestation interactions and adaptive management. In Freeman, Marty & Durst, James (Ed.), Forest Resources & Practices, Region II-III Reforestation Review, Annotated Bibliography. Alaska Division of Forestry, e Region II and III Forest Practices Reforestation Science and Technical Committee. p. 117–181. Full text in Research Archive
• Peirce, Joshua; Paragi, Thomas F.; Bentzen, Torsten W.; Shideler, Richard T. & Brainerd, Scott Michael (2016). Demography of black bears in remote boreal Alaska. Full text in Research Archive
• Brainerd, Scott Michael (2014). Hva viltet faktisk ser. Jakt og fiske. ISSN 0800-3041. 142(9), p. 18–24. Full text in Research Archive
• Brainerd, Scott Michael (2011). Research supports management. Interior Alaska Moose News. 2011, p. 10–10. Full text in Research Archive
• Brainerd, Scott Michael & Kaltenborn, Bjørn Petter (2010). Can we learn from the Scandinavian Model of Wildlife Conservation? The Wildlife Professional. ISSN 1933-2866. 4(3), p. 52–56. Full text in Research Archive
• Brainerd, Scott Michael (2008). Management of capercaillie in Norway. Full text in Research Archive
• Gundersen, Hege; Rindal, Bjørn Ivar & Brainerd, Scott (2007). Norges Jeger- og Fiskerforbunds Testjegerprosjekt - en vurdering av drepeevne for ulike hagltyper. Full text in Research Archive
• Gundersen, Hege; Rindal, Bjørn Ivar & Brainerd, Scott M. (2007). Norges Jeger- og Fiskerforbunds Testjegerprosjekt ? en vurdering av drepeevne for ulike hagltyper. Full text in Research Archive
• Brainerd, Scott Michael; Linnell, John Durrus & Smith, Martin E (2007). Å leve med bjørn. Full text in Research Archive
• Gundersen, Hege; Brainerd, Scott & Rindal, Bjørn Ivar (2006). Norges Jeger- og Fiskerforbunds Testjegerprosjekt: en vurdering av drepeevne for ulike hagltyper. Full text in Research Archive
• Gundersen, Hege; Rindal, Bjørn Ivar & Brainerd, Scott M. (2006). Norges Jeger- og Fiskerforbunds Testjegerprosjekt - en vurdering av drepeevne for ulike hagltyper. Full text in Research Archive
• Brainerd, Scott M.; Linnell, John D.C.; Brøseth, Henrik; Solberg, Erling Johan; Pedersen, Hans Christian & Liberg, Olof [Show all 8 contributors for this article] (2006). Den skandinaviske ulven : utsetting eller innvandring. Villmarksliv. ISSN 0332-7442. 32(4), p. 82–85. Full text in Research Archive Show summary

  Mange mener at ulven ikke kan ha kommet til de sørskandinaviske skogene uten menneskelig hjelp, og at den må være satt ut. Noen mener sågar at slik utsetting kan dokumenteres. Men så langt har ikke forskerne sett spor etter eventuell utsetting - til tross for at det er utlovet en dusør til dem som kan påvise at dette har skjedd

• Andersen, Oddgeir; Stokke, Sigbjørn; Brainerd, Scott Michael; Arnemo, Jon Martin & Aas-Aune, G. (2005). Kalibervalg og skuddatferd: Skråvinkler ikke uvanlig. Jakt og fiske. ISSN 0800-3041. 2005(5), p. 52–54. Full text in Research Archive
• Brainerd, Scott Michael (2004). En datarevolusjon for viltet. Jakt og fiske. ISSN 0800-3041. 133(3), p. 70–72. Full text in Research Archive
• Linnell, John Durrus & Brainerd, Scott Michael (2003). Berettiget ulvefrykt? Villmarksliv. ISSN 0332-7442. 2003(10), p. 22–26. Full text in Research Archive
• Andersen, Reidar; Linnell, John Durrus; Hustad, Håkon & Brainerd, Scott Michael (2003). Large predators and human communities in Norway. A guide to coexistence for the 21st century. Full text in Research Archive
• Brainerd, Scott M.; Liberg, Olof; Pedersen, Hans Christian; Sand, Håkan & Wabakken, Petter (2003). The effects of alpha wolf loss on reproductive success and pack dynamics. Full text in Research Archive Show summary

  We examine the effects of the loss of alpha (breeding) wolves (n = 134 cases) on pack structure, pup survival and future reproduction within territories. We analyzed data collected from both the literature and our own unpublished studies in the United States (Great Lakes, Northern Rockies, and ALaska) and Europe (Norway, Sweden and Greece). Loss through mortality, translocation, dispersal or disappearance was attributable to human (n = 84), natural causes (n = 46) or unknown reasons (n = 4). When onealpha wolf was lost,>1 pup survived to recruitment in 82% of cases; when both alphas were lost,>1 pup survived in 70% of cases, Single pups traveling alone or with one other wolf survived in only half of the cases, whereas in larger groups of 3-5 and >6 wolves, >1 pup survived in 81% and 97% of cases, respectively. Whelping the following season occurd in about 50% of cases where one alpha wolf waslost and in only 15% of the cases where both breeders were lost. Nearly 2/3 of all wolf packs remained intact after a loss event,and of those that dissolved, about 3/¤ of pack territories were later reoccupied by wolves. In some cases packs either split or budded, and in rare situations multiple litters resulted. Intervals to alpha replacement and next whelping were shorter in saturated wolf populations than in new, recolonizing populations. For recolonizing wolves, intervals for alpha replacement and next whelping were inversely correlated with population size

• Brainerd, Scott Michael (2003). Ulvejakt. In Kirkemo, Ole (Eds.), Aschehoug og Gyldendals jakt, fiske og friluftsliv i Norge. Bind 1.. Kunnskapsforlaget. ISSN 9788257314088. p. 370–373. Full text in Research Archive
• Brainerd, Scott Michael (2003). Bjørnejakt. In Kirkemo, Ole (Eds.), Aschehoug og Gyldendals jakt, fiske og friluftsliv i Norge. Bind 1.. Kunnskapsforlaget. ISSN 9788257314088. p. 366–369. Full text in Research Archive
• Brainerd, Scott Michael (2000). Ulvejakt en hovedutfordring i fremtiden. Jakt og fiske. ISSN 0800-3041. 2000(8), p. 54–58. Full text in Research Archive
• Brainerd, Scott Michael (2000). Er ulven farlig? Jakt og fiske. ISSN 0800-3041. 2000(9), p. 56–59. Full text in Research Archive
• Brainerd, Scott Michael (1997). Current challenges in Norwegian moose management. The Moose Call. 5, p. 14–15. Full text in Research Archive
• Brainerd, Scott Michael (1995). Handlingsplanen for hjorteviltforvaltning - en ny giv mot år 2000. Jakt og fiske. ISSN 0800-3041. 1995(10), p. 42–43. Full text in Research Archive
• Brainerd, Scott & Swenson, Jon (1995). Lokkepipa - ingen trussel for jerpebestanden. Jakt og fiske. ISSN 0800-3041. p. 18–19. Full text in Research Archive
• Brainerd, Scott Michael (1994). Kulde og snø holder hjorten i sjakk. Jakt og fiske. ISSN 0800-3041. 1994(1/2), p. 11–11. Full text in Research Archive
• Brainerd, Scott Michael (1994). Montana - USA’s ukjente viltparadis. Jakt og fiske. ISSN 0800-3041. 1994(8), p. 58–59. Full text in Research Archive
• Brainerd, Scott Michael (1994). Rådyrforvaltning uten fastsettelse av minsteareal - en mulig strategi? Full text in Research Archive
• Brainerd, Scott Michael (1989). Those small Montana wildcats. Montana Outdoors. ISSN 0027-0016. 1989(6), p. 21–37. Full text in Research Archive
• Brainerd, Scott Michael (1989). The pine marten and forest fragmentation: a review and general hypothesis. Full text in Research Archive
• Paragi, Thomas F.; Hagelin, Julie & Brainerd, Scott Michael (2020). Managing Boreal Forest for Timber and Wildlife in the Tanana Valley of Eastern Interior Alaska. Alaska Department of Fish and Game. Full text in Research Archive
• Brainerd, Scott Michael (2013). European Charter on Fungi-gathering and Biodiversity. Council of Europe, Convention on the Conservation of European Wildlife and Natural Habitats, T-PVS/Inf (2013) 26. Full text in Research Archive
• Odden, John; Linnell, John Durrus; Solberg, Hans Ole; Lurås, Eivind; Lundby, R & Parmann, Siri [Show all 8 contributors for this article] (2013). Jakt på gaupe i Norge. Et informasjonshefte fra Norges Jeger- og Fiskeforbund og NINA. Full text in Research Archive
• Paragi, Thomas F.; Hagelin, Julie & Brainerd, Scott Michael (2012). Summer habitat selection by sharp-tailed grouse in eastern Interior Alaska. Alaska Department of Fish and Game. Full text in Research Archive
• Brainerd, Scott Michael (2010). European Charter on Recreational Fishing and Biodiversity. Council of Europe Publishing. Full text in Research Archive
• Sand, Håkan; Liberg, Olof; Aronson, Åke; Forslund, Pär; Pedersen, Hans Chr. & Wabakken, Petter [Show all 11 contributors for this article] (2010). Den Skandinaviska vargen : en sammanställing av kunskapsläget från det skandinaviska vargforskningsprojektet SKANDULV 1998-2010 : rapport till Direktoratet for Naturforvaltning i Norge. Skandulv. Full text in Research Archive
• Nygård, Torgeir; Brainerd, Scott Michael; Brøseth, Henrik; Berntsen, Finn Erik Harald; Bjørnes, Even & Kvam, Tor [Show all 11 contributors for this article] (2009). Bjørn i Nord-Trøndelag. Norsk institutt for naturforskning (NINA). ISSN 9788242620422. Full text in Research Archive Show summary

  Atten brunbjørner (åtte binner og ti hannbjørner) ble fanget i prosjektperioden 1993-2002. Alle binnene og åtte hanner ble radiomerket med VHF-halsbåndsendere For sju binner og fem hannbjørner ble det innsamlet peiledata over mer enn ett år, og disse ble brukt til å beregne størrelsen på leveområder. De ble peilet fra bakken og fly i grensetraktene mellom Snåsa og Lierne kommuner i Nord-Trøndelag fylke og Åre, Krokom og Strömsund kommuner i Jämtlands län. Mesteparten av området er halvåpent fjellterreng, med grandominert blandingsskog som har innslag av bjørk og furu i dalene. I motsetning til i Sverige, er utmarksbeite med sau om sommeren vanlig på norsk side. Basert på de radiomerka individene var forventa levealder for binner 7 år. Hvis en holder en over 25 år gammel hannbjørn utenfor, var forventa levealder til hannene 6 år. Det ble skutt ti bjørner i Nord-Trøndelag i prosjektperioden, hvorav tre binner. Radiopeilingene av bjørn ga fra ett til sju års data (N = 2064 posisjoner) for de enkelte bjørneindividene. Leveområdene til bjørnene ble beregnet ved å bruke 95% minimum konvekse polygoner (95% MCP) basert på en posisjon pr. 100 timer. Målt på årsbasis var den gjennomsnittlige størrelsen på hannbjørnenes leveområder 1017 km² (fra 518 km² til 1530 km²), mens binnenes var 336 km² (fra 119 km² til 582 km²). Unge hannbjørner hadde de største leveområdene. Det var ingen forskjell i størrelsen på leveområde mellom binner med og uten unger. Bjørnedrept sau ble påvist helt opptil 120 km fra området med ynglende binner. Dette antas å skyldes streifende hannbjørner. Vandringshastigheter på opptil 11 km i timen ble påvist, både for binner og hannbjørner. Binner uten unger forflyttet seg gjennomsnittlig raskere enn binner med unger. Hannbjørner forflyttet seg raskere enn binner, og unge hannbjørner hadde de aller raskeste forflyningshastighetene. Forflytningsavstander på opptil 9 mil i løpet av 100 timer ble påvist hos hanner. Forflytningshastighetene var høyest fra mai til juli. Dette faller sammen i tid med både bjørnens brunst og utvandring og saueslipp på norsk side. Unntaket var binner i følge med sine unger, som forflytta seg lite gjennom hele sesongen. Skremmingen av Arvasslibinna, en binne som oppholdt seg nært folk sommeren 2001, førte til økte forflytningshastigheter, men hun kom stadig tilbake etter skemming. Antall sau drept av bjørn i Lierne har ikke gått ned i takt med reduksjonen av antall sau på beite i perioden, og det prosentvise tapet av det totale slippet har derfor gått opp. brunbjørn, Nord-Trøndelag, leveområde, radiomerking, spredning, vandringer, dødelighet, predasjon, sau, tiltak, brown bear, Nord-Trøndelag, Norway, home range, dispersal, movements, mortality, predation, sheep, management

• Brainerd, Scott Michael (2007). European Charter on Hunting and Biodiversity. Council of Europe Publishing. Full text in Research Archive
• Hind, Liv Jorunn; Hansen, Inger; Brainerd, Scott Michael & Smith, Martin (2007). El-sikring av bigårder mot bjørnegrep. Evaluering av behov for utforming av egen standard for elektriske gjerder innen vandrebirøkt. Bioforsk. ISSN 9788217003045. Full text in Research Archive
• Brainerd, Scott; Kastdalen, Leif & Seiler, Andreas (2007). Habitat modelling - A tool for managing landscapes? Report from a workshop held in Sunnersta, Sweden, 14-17 February 2006. Norsk institutt for naturforskning (NINA). ISSN 9788242617552. Full text in Research Archive Show summary

  A sustainable landscape management requires tools for assessment of impacts caused by changes in land use, infrastructure and human settlement. These tools must help to compare alternative scenarios and evaluate their consequences for e.g. biodiversity. Habitat suitability models, based on empirical or expert knowledge can provide such tools. Various types of models have been developed and are used in ecological sciences already. However, their implementation in regional planning in Scandinavia is still very limited. The Mistra program INCLUDE, together with the Norwegian SatNat program, a user program financed by the Norwegian Space Agency and the Norwegian Directorate for Nature Management (DN) organized a workshop on applied habitat modelling which was held during February 14-17, 2006 at Sunnersta Herrgård in Uppsala. A total of 23 experts from Norway and Sweden attended this workshop and discussed different modelling approaches and how these can be improved and implemented. It was concluded that the dialogue between researchers and users needs considerable improvement. Researchers must learn more about user requirements, whereas users need a better understanding of the possibilities and constraints in modelling tools. Model validation and quality control are necessary requirements to be met prior to implementation. Relevant background data must be made easily available. Developments in remote sensing techniques and satellite imagery have already produced highly improved landscape information, although there is still a need for improved access to biological data. In addition, better knowledge is required regarding parameters which should be included in modelling approaches. Web-based metadata on spatial and biological data could help to make these more widely available. However, applicable tools for landscape management must combine biological data with data from the disciplines of economics and social sciences. The participants of this workshop propose therefore a series of interdisciplinary seminars on landscape modelling to be organized and held by interested end-users. habitat modelling, Geographic Information Systems, GIS, remote sensing, biodiversity, conservation, landscape, nature planning, resource management, habitatmodellering, GIS, fjernanalyse, biodiversitet, landskap, arealplanlegging, naturforvaltning

• Brainerd, Scott M.; Bakka, Dag; Swenson, Jon E. & Brunberg, Sven (2006). Jakt på bjørn i Norge. Norges Jeger- og Fiskerforbund og Norsk institutt for naturforskning. Full text in Research Archive
• Gundersen, Hege; Rindal, Bjørn Ivar & Brainerd, Scott (2006). Norges Jeger- og Fiskerforbunds Testjegerprosjekt – en vurdering av drepeevne for ulike hagltyper. Høgskolen i Hedmark. ISSN 9788276715507. Full text in Research Archive Show summary

  På grunn av sin giftighet har blyhagl vært forbudt på jakt i Norge siden 1. januar 2005. I Norges Jeger- og Fiskerforbunds (NJFF) testjegerprosjekt har jegere i felt testet ulike haglmaterialer med hensyn på drepeevner på en rekke ulike jaktbare fugler og pattedyr. De fem hagltypene testet var bly, Hevi-Shot, stål, Tungsten-Matrix og vismut. Alle haglmaterialene ser ut til å ha drepeevner på nærmere 100 % for pattedyr, slik at det er lite som tyder på at haglmaterialet har noen som helst betydning for drepeevnen ved jakt på pattedyr som rev, rådyr og hare. Her skytes det normalt mot dyr som er i langsom bevegelse, eller som står i ro, og vitalt treffområde er såpass stort at jegerne treffer der de skal. Disse resultatene kan kanskje bidra til å fjerne myten om at stål ikke egner seg på rev- og rådyrjakt, slik det lenge er blitt hevdet i enkelte jegermiljøer. Også på andre arter ser vi at flere av alternativene når opp til blyets drepeevne, gitt at man bruker korrekt haglstørrelse. For ryper, som vi hadde et stort datamateriale på, er både vismut nr 6 og 7, stål nr 2 og Hevi-Shot nr 5 fullt på høyde med bly, mens stål nr 4 og kanskje 3 også er et godt alternativ. Hvis vi skal komme med noen anbefalinger for patronvalg på duejakt, er de nødt til å baseres på det begrensede tallmaterialet vi hadde for duer. I så fall ser det ut til at både stål 5-7 og vismut 5-7 har de beste drepeevnene. På skogsfugljakt er både vismut nr 5 og 7 og Tungsten-Matrix nr 5, samt stål nr 5 og muligens 3 fullgode alternativer til bly, mens både Hevi-Shot nr 4, og Tungsten-Matrix nr1 og 2, samt vismut nr 2, 4 og 5 er gode alternativer til vannfugljakta. Også stål nr 5 er et godt alternativ til vannfugl. Siden både skogsfugl- og sjøfuglartene varierer mye i størrelse, bør jegerne naturlig nok velge de groveste haglstørrelsene på store arter, og de finere størrelsene på mindre arter. Det er selvsagt ikke bare drepeevne som er avgjørende for jegernes valg av haglmaterialer. Eksempelvis gir både stål og Hevi-Shot langt mer rikosjetter enn de andre alternativene, og dette bør derfor ikke brukes i områder med mye bart fjell og stein. Stålhagl kan også forårsake problemer i behandling av treprodukter dersom stål blir brukt til jakt i skogsområder (jfr. Danmark). I tillegg gir de ulike alternativene forskjellige skuddbilder i forskjellige våpen, så jegerne bør teste et utvalg av patronene på skive før jakta, for å finne frem til det beste alternativet i sitt eget våpen. Dessuten må jegerne tilpasse valg av haglstørrelse til den arten de jakter på, slik at man både sikrer god nok dekning og inntrengning, uten at man skyter viltet i filler. Dersom man veksler mellom ulik type ammunisjon, med varierende hastighet og vekt, er det viktig å også tilpasse skytingen, etter hva slags ammunisjon man bruker. Så hvis fordommer og jegerpsykologi, samt skytetrening med riktig type ammunisjon, spiller en såpass stor rolle som vi har grunn til å tro, må vi regne med at drepeevnen til de alternative patrontypene vil forbedres etter hvert som disse tas i bruk og nye generasjoner av jegere uten blyerfaring vokser opp. Vi kunne for de fleste dyregruppene påvise en negativ trend i drepeevne med økende skuddavstander. I studier hvor effekten av jegerferdighet er fjernet ved bruk av kontrollerte eksperimenter på stillestående blink, ser vi at drepeevnen er svært stabil på alle avstander opp til 35 meter uavhengig av hvilket haglmateriale som brukes. Med andre ord er det sannsynligvis jegernes reduserte treffsikkerhet som gjør at drepeevnen blir dårligere på lengre avstander. Men, siden ulike hagltyper og utgangshastigheter både krever ulikt foranhold og kan gi ulike skuddbilder (spredning på haglene) i forskjellige våpen, kan vi også si at reduserte drepeevner på lengre avstander indirekte skyldes haglmaterialenes egenskaper.

• Pedersen, Hans Christian; Wabakken, Petter; Arnemo, Jon Martin; Brainerd, Scott M.; Brøseth, Henrik & Hjeljord, Olav [Show all 13 contributors for this article] (2005). Det skandinaviske ulveprosjektet SKANDULV. Oversikt over gjennomførte aktiviteter i 2000-2004. Norsk institutt for naturforskning (NINA). ISSN 9788242616654. Full text in Research Archive
• Brainerd, Scott M.; Pedersen, Hans Christian; Kålås, John Atle; Rolandsen, Christer Moe; Hoem, Stein & Storaas, Torstein [Show all 7 contributors for this article] (2005). Lokalforankret forvaltning og nasjonal overvåking av småvilt : en kunnskapsoppsummering med anbefalinger for framtidig satsing. Norsk institutt for naturforskning (NINA). ISSN 9788242615626. Full text in Research Archive Show summary

  Lokal forvaltning av utmarksressurser og nasjonal overvåking av det biologiske mangfoldet er i dag viktige målsettinger for norsk naturforvaltning. Vi har lang tradisjon for taksering av småvilt i Norge, der årlige tellinger gjennomføres med forskjellige metoder til ulike årstider mange steder i landet. Disse tellingene blir vanligvis utført av jegere i nært samarbeid med rettighetshavere, ofte med tilskudd fra offentlig forvaltning. Denne til dels omfattende aktiviteten er p.d.d. ikke koordinert eller standardisert, og det finnes et stort potensial for videreutvikling av både metoder og gjennomføring. Dette kan danne et grunnlag for en bedre og bredere utnyttelse av innsamlede data til forvaltning og overvåking av småviltressursene på ulike nivåer. I denne rapporten presenterer vi en oversikt over kunnskap vedrørende takseringsmetoder, overvåkingsprogrammer og databaseløsninger med siktemål for å utvikle et nasjonalt system for forvaltning og overvåking av utvalgte småviltarter i Norge. I tillegg presenteres en gjennomgang av den nasjonale strategien for lokal forvaltning av vilt- og fiskeressursene med en oversikt over de forskjellige aktørers tiltenkte roller i forbindelse med småviltakseringer. Det anbefales standardiserte metoder til taksering av småviltarter basert på tilgjengelig kunnskap og praktiske erfaringer fra Norge og utlandet. For hønsefuglartene anbefales tellinger i august langs transkektlinjer etter den såkalte Distance-, eller avstandstakstmetoden. Denne metoden beregner tettheter basert på oppdagbarhetsfunksjoner som tar utgangspunkt i den vinkelrette avstanden fra observerte individer til transektlinjen. Metoden ansees som fullgod til telling av lirype (Lagopus lagopus) og også for fjellrype (L. mutus) under visse forhold. Forskningsresultater viser at metoden underestimerer tettheter av orrfugl (Tetrao tetrix) og storfugl (T. urogallus), slik at estimatene må justeres ved hjelp av korreksjonsfaktorer. For mindre pattedyr som inkluderer rødrev (Vulpes vulpes), mår (Martes martes), røyskatt (Mustela erminea) og hare (Lepus timidus) anbefaler vi indekstellinger av spor langs takseringslinjer på sporsnø vinterstid. Videre anbefaler vi at et EDB-basert system utvikles for datafangst på lokalt nivå, tilrettelegge disse dataene for bearbeiding på regionalt nivå og til overvåking og forskning på regionalt og nasjonalt nivå. Et slikt system bør ta utgangspunkt i eksisterende teknologi og databaseløsninger og være brukervennlig, ha funksjoner for automatisk kvalitetssikring av data og gi rask tilbakemelding til lokale forvaltere og rettighetshavere. Today, local management of natural resources and national monitoring of biodiversity are important national goals in Norwegian natural resource management. There is a long tradition for inventorying small game in Norway, with annual counts conducted with various methods at different times of the year many places in the country. Such counts are conducted by hunters or other volunteers in close cooperation with landowners, often with financial support from management authorities. However, this activity is at present not coordinated or standardized, and there is a great potential for developing systems and methodology which would allow for better and broader application of this large data set. A standardized system for small game inventory will greatly enhance the application of data collected through these efforts for management and monitoring of these resources at many scales. In this report we review existing census methodology, monitoring programs and data base solutions with a view to developing a national scheme for monitoring and management of small game resources in Norway. In addition, we present a synopsis of the national strate

• Pedersen, Hans Chr.; Wabakken, Petter; Arnemo, Jon Martin; Brainerd, Scott; Brøseth, Henrik & Gundersen, Hege [Show all 14 contributors for this article] (2005). Rovvilt og Samfunn (RoSa). Det skandinaviske ulveprosjektet – SKANDULV. Oversikt over gjennomførte aktiviteter i 2000-2004. Norsk institutt for naturforskning (NINA). ISSN 9788242616654. Full text in Research Archive Show summary

  Første halvdel av det 19. århundre regnes som den siste store ulveperiode her i landet, men rundt 1880 var bestanden så redusert at det kun ble felt 20 - 30 dyr per år. I 1966 var ulven praktisk talt utryddet fra både Norge og Sverige, og ingen ynglinger av ulv ble bekreftet på den skandinaviske halvøya i årene 1965 – 1977. En reetablering av ulv startet i begynnelsen av 1980-åra og vinteren 2004/2005 ble det registrert rundt 120 ulv i Norge og Sverige. Det skandinaviske ulveforskningsprosjektet SKANDULV ble startet, og i perioden 1998-2005 ble det foretatt i alt 100 merkinger av 70 individer. Dyrene ble utstyrt med telemetrihalsbånd og/eller øremerker og ulvene ble fanget med helikopter og bedøvelsesgevær. På ulver med konvensjonelle sendere (VHF) ble et relativt stort antall ulver ommerket i 2003-2004 med GPS-halsbånd. Dyrene ble peilet minst én gang per uke, enten fra bakken (triangulering) eller lufta. Avhengig av spørsmålsstilling har ulvene med konvensjonelle radiosendere i perioder blitt lokalisert hyppigere, til dels flere ganger daglig. GPS-teknologi førte til en mer kontinuerlig overvåking med 3-48 posisjoner per døgn. For predasjonsstudiene ble ulvene lokalisert minst en gang per time over perioder fra 2 til 16 uker. For studier av sosial organisering ble ulver innen samme flokk eller lederdyr fra to naborevir GPS-lokalisert minst 6 ganger daglig på samme klokkeslett, og dette gjennom hele året. I årene 1978-1982 ble noen enslige ulver sporet på begge sider av grensen i Hedmark og Värmland. Sommeren 1983 ynglet et ulvepar i grensetraktene på Finnskogen (Nyskoga) – det første registrerte ulvekull på over 100 år i denne delen av Skandinavia. Men først på 1990-tallet begynte den skandinaviske ulvebestanden å vokse for alvor. I perioden 1990/91 til 1995/1996 vokste ulvebestanden fra 8 til 39 individer med kun to ynglinger per år. Den første ynglingen på norsk side ble registrert i 1997 ved Koppang i Hedmark. Fra 1999 til 2000 økte antall ynglinger kraftig, fra 6 til 10 kull, mens antall individer økte fra 74 til 92. Fra 2001/02 til 2002/03 avtok ulvebestanden for første gang siden sesongen 1989/90, men kun midlertidig. Vinteren 2004/2005 ble totalt 135-152 ulver registrert med en rekord på 14 ynglinger i 2004. Å kunne vurdere framtidig utvikling i en ulvebestand er viktig for å ta avgjørelser om aktuelle forvaltningstiltak. Bestandsdynamikk hos ulv avhenger av bestandens sammensetning med hensyn på dyrenes sosiale status. Vi må derfor ikke bare vite antall dyr, men også hvor stor andel av disse som potensielt reproduserer. Bestandsovervåkingen av ulv i Norge og Sverige koordinert på tvers av grensa og feltregistreringer har pågått i begge land siden 1978. For kontroversielle arter som ulv er det viktig at bestandsdata kvalitetssikres. Overvåkningen av ulv benytter samme metoder og vurderingskriterier på norsk og svensk side. Bestandsovervåkingen oppgir antall ulv som minimums- og maksimumstall. Minimum er det antall ulv som er verifisert gjennom sikre observasjoner eller DNA-undersøkelse, mens maksimum inkluderer dyr som ikke er verifisert, men heller ikke kan utelukkes. Det er vanskelig å artsbestemme ulv, skille ulike individer fra hverandre og telle dem i barmarkssesongen. Årlige beregninger av bestandsstørrelsen gjelder derfor vinterstammen av ulv. Siden 1980 har kun én-to familiegrupper blitt påvist uten at det vinteren før ble registrert et revirmarkerende par i området. Dette antyder at så godt som alle flokker og par fanges opp av bestandsovervåkingen. Feltarbeidet er gjennomført etter samme metode de siste 28 år, og årlige bestandstall kan derfor sammenlignes mellom vintre. DNA-undersøkelser av prøver som innsamles under ulvesporing eller i yngleområder sommerstid, har blitt et viktig supplement og en uavhengig kontroll av feltarbeidet som gjøres vinterstid. Å bestemme antall individer i stasjonære flokker og par er tidkrevende, men kan gjøres på god sporsnø. Å korrekt bestemme antall ikke-stasjonære ulver er derimot vanskeligere og er den største kilden til eventuell usikkerhet i bestandsberegningen. Andel valper i flokker om vinteren kan benyttes til å beregne totalbestanden om vinteren. Rekrutterte valper bør registreres så tidlig som mulig i vintersesongen, siden enkelte valper kan vandre ut allerede midtvinters. For nyetablerte flokker antas at valpene utgjør totalt antall flokkmedlemmer minus to foreldre. For andre flokker beregnes antall valper ved å benytte korreksjonsfaktoren 0,8 på det totale antall ulv etter at to dyr er trukket fra. Korreksjonsfaktoren benyttes fordi flokken kan inneholde ungulver fra tidligere kull. Å kunne beregne bestandsstørrelsen ut ifra antall individer i stasjonære flokker og par vil likesom forrige metode være meget ressursbesparende. For å benytte denne metoden trenger vi også en korreksjonsfaktor; nærmere bestemt en som angir hvor stor andel stasjonære flokker og par utgjør av totalbestanden. I perioden 1991/92 til 2004/05 utgjorde andelen i gjennomsnitt 74 %, mens den de fem siste år har ligget mellom 72 og 85 %. Når en reetablering av ulv skjer kun fra én flokk vil det i utgangspunktet bare være stasjonære dyr. Andelen enslige ulver øker med tiden ettersom unge ulver vandrer ut og danner nye flokker. En stabilisering i forholdet mellom enslige ulver og ulver i flokker/par kan inntreffe når bestanden er i ferd med å mettes, eller bestandsveksten midlertidig stagnerer som følge av høy dødelighet. I Skandinavia har vi i øyeblikket kun sistnevnte situasjon. Ulv i sørlige deler av Norge og Sverige fødes normalt i begynnelsen av mai. Nyfødte ulvevalper forblir i hiet i tre uker, og er i denne perioden svært sårbare for illegal jakt. Løpeblod i tispers urin har her vært observert fra desember til midten av mars. Med en drektighetstid på 62 ± 3 dager stemmer dette godt overens med at valpene fødes i begynnelsen av mai. Med tilstedeværelse av et revirmarkerende par i februar/mars er det overveiende sannsynlig at yngling finner sted i området. Ulv blir normalt kjønnsmoden den andre vinteren de lever, og tisper kan få valpekull årlig fram til de er minimum 11 år. Fekunditeten hos ulv er nokså jevn over aldersklassene, men førstegangsfødende tisper får i snitt én valp mindre enn tisper som har valpet tidligere. Lav gjennomsnittsalder på ynglende tisper kjennetegner enten en (re-)etablert bestand som den skandinaviske, eller en veletablert bestand med høy dødelighet og stor utskiftning av dyr. Ulv kan få inntil 11 valper i kullet, men en normal kullstørrelse er 4 – 6 valper. Kull på 8 valper er født både i Norge og Sverige de senere år. I reetablerende ulvebestander ligger normalt kullstørrelsen høyere enn i godt etablerte bestander. Det som bestemmer kullstørrelsen hos ulv er som for dyr flest; tispenes kondisjon. Det er mengde tilgjengelig næring som avgjør tispenes kondisjon, og følgelig antall valper i kullet. Siden 1978 er det påvist 90 sikre og ytterligere 7 mulige ynglinger av ulv på den skandinaviske halvøya. Yngling av ulv på norsk side i nyere tid ble først bekreftet i 1997; i Koppangsreviret og i Kongsvinger-Årjäng reviret. Antall ynglinger pr år har ligget i relativt konstant i perioden 2000-2003 på 10-12, men økte i 2004 til 14. Antall nye revir med yngling i et år er en parameter med verdifull informasjon om bestandens nåværende utvikling og spredning. At antall nye ynglinger synker eller er lavt er enten et resultat av at bestanden er i ferd med å mettes og at det ikke er rom for flere revir, eller at dødeligheten overstiger produksjonen tilstrekkelig til at utvandrende dyr ikke møtes og etablerer nye revir. Kun det siste er for tiden aktuelt for ulv i Skandinavia. Ulv har få naturlige fiender, men foruten mennesket, kan både byttedyr og artsfrender være en trussel mot overlevelse. SKANDULV har merket 69 ulike ulver hvorav 65 med radio-sender, og de merkede dyrenes skjebne gir et rimelig godt bilde på dødeligheten i bestanden. Særlig yngre dyr er utsatt for høy dødelighet fordi de gjennom utvandring lever en mer utsatt tilværelse, men også fordi de har mindre erfaring både med å skaffe seg næring og unngå farer. Vi har lite data på valpedødeligheten i bestanden på den skandinaviske halvøya. Imidlertid er valpedødeligheten for radiomerka valper på etterjulsvinteren (januar-mai) svært lav (ca 5%). Blant de 101 ulvene som er påvist døde i Norge og Sverige siden 1977, er gjennomsnittsalderen 2,2 år på hunner og 1,8 år på hanner, mens gjennomsnittlig dødsalder er hhv 4,4 år og 3,3 år hos stasjonære ulver. Denne forskjellen kan indikere at dødeligheten både er høyere for dyr som vandrer ut, og at den er høyere på de yngre dyrene blant ulv som holder seg innen et revir. Gjennom bestandsovervåkingen av ulv kan vi beregne at gjennomsnittlig årlig dødelighet har vært 23,4 % for ulv eldre enn 0,5 år, mens en beregning basert på gjenfunn av døde merkede dyr gir en noe høyere dødelighet. Hos merka ulver med kjent dødsårsak er gjennomsnittlig alder ved død 2,7 år. Lederindivider, begge kjønn, har en årlig dødelighet på 11,8%, unge individer i flokken 44,4%, mens utvandrede ikke-territorielle individer har en årlig dødelighet på 55,1%. Merka dyr utgjør 31 % av de døde ulvene, mens de i snitt har utgjort 20 % av den totale bestanden. Merka dyr utgjør hele 47 % hvis også ulv vi har tapt kontakten med inkluderes. Det finnes imidlertid ingen ting i datamaterialet som indikerer at merka ulver var mer utsatt for ulovlig jakt enn andre ulver. Allikevel er den illegale avgangen sannsynligvis stor for ulv rent generelt. Hvis radiomerka ulver som har forvunnet på uforklarlig vis inkluderes som sannsynlig illegal avgang, vil gjennomsnittlig årlig dødelighet øke til 30,3%. Størst økning finner vi hos lederindivider, begge kjønn, hvor årlig dødelighet øker fra 11,8% til 26,4%. Inkluderes ikke bare sannsynlig illegal avgang, men også mulig illegal avgang, har utvandrede ikke-territorielle individer en gjennomsnittlig årlig dødelighet på 74,3%. Menneskepåvirkede årsaker vil være overrepresentert i statistikk over dødsårsaker hos ulv, og kun få tilfeller av naturlig avgang vil bli fanget opp. Dødsårsak hos 101 ulv i perioden 1977–2004 fordeler seg på; 49,5 % legal og illegal jakt, 29,7 % trafikk (totalt 81,2 % menneskelig aktivitet). Andre årsaker er skabb, drept av elg, drept av andre ulver, druknet eller er døde av ukjent grunn. To ulver har dødd pga komplikasjoner under narkose ved merking. Dødsårsaker hos 21 radiomerka ulver fra samme periode; 33,3 % legal og illegal jakt, 19,0 % trafikk, skabb hele 28,6 %. For å forvalte en ulvebestand er det nødvendig å kjenne årlig tilvekst. Fra denne kan det lages prognoser for framtidig utvikling, og bestandens levedyktighet kan vurderes. Ulv har et høyt potensial for bestandsvekst, men ulvens spesielle sosiale organisering er i hovedsak det som begrenser den realiserte delen av ulvens potensielle bestandsvekst. Normalt er det kun lederparet i en ulveflokk som yngler, og dermed er antall ynglinger bestemt av antall revirhevdende par og flokker i bestanden. Den geografiske utstrekningen av bestandens leveområder setter dessuten et effektivt tak på antall revirhevdende flokker. Empiriske data indikerer at tettheten av ulv flater ut på 59 ± 18.6 dyr pr 1000 km², noe som trolig skyldes sosialt stress. Med en flokkstørrelse på 6 dyr (minst to voksne, samt 4 valper over vinteren) innebærer dette også en minste revirstørrelse på ca 100 km² (minste ulverevir observert; Nord Amerika (94 km²) og Europa (80 km²)). Innenfor dagens forvaltningssone er det tilstrekkelig med næring og rom for minst 10 familiegrupper, men forvaltningsmålet er vesentlig lavere. Sosialt stress er derfor ikke ennå av betydning for ulvens bestandsdynamikk. Fram til 1990/91 var årlig tilvekst i bestanden av ulv i Skandinavia liten, og bestanden holdt seg på under ti dyr. Etter dette har den gjennomsnittlige tilveksten i bestanden vært mellom 20 til 29 %. Tilveksten er et resultat av stabil reproduksjon og dødelighet. Enkeltstående år med særlig høy dødelighet (1992/93 eller 2001/02) gir ikke nødvendigvis utslag på tilveksten. Hvis minst to kjønnsmodne dyr av motsatt kjønn er igjen per flokk kan en bestand av ulv vokse også etter år med unormalt høy dødelighet. Enkeltstående år med særlig høy dødelighet vil selvfølgelig medføre at den totale bestandsstørrelsen neste år blir mindre enn hva den ville vært uten høyere dødelighet enn normalt. Hvor store utslagene blir, avhenger altså av hvilke ulv som tas ut og hvorvidt de tas ut fra én eller flere flokker. Et individs egenskaper kodes av dets gener, men påvirkes også av dets omgivelser. Hvert gen, som består av et par med to alleler, koder for en egenskap, men flere gener kan også kode for samme egenskapen. En dyrebestands alleler er dens evne til å handtere eventuelle evolusjonære endringer og når det er få individer i en bestand øker sjansen for at like alleler settes sammen. Fører dette til en lavere overlevelse, sier vi at bestanden er rammet av en innavlsdepresjon. DNA-profiler for skandinavisk ulv fra 1980-tallet har vist at disse ulvene kommer fra Finland/Russland og ikke fra f. eks. ulike skandinaviske eller baltiske dyreparker. Data på utvandrende ulver, både fra Nord-Amerika og Skandinavia (radiomerka ulver) har vist at slike lange vandringer ikke er uvanlige. En radiomerket tispevalp (fra Gråfjellsreviret i Hedmark ble skutt i Nord-Finland, ca. 1100 km fra merkeplassen. Siden 1987 har feltdata og DNA-analyser vist at minst fire forskjellige ulver har vandret fra ulike revir i søndre Skandinavia opp til Norrbotten og ytterligere minst tre til Västerbotten. I samme periode er det registrert minst tre innvandringer til Norrbotten, én til Västerbotten og to til Jämtland fra Finland/Russland. De ulver som var og er opphav til dagens bestand i Sør-Skandinavia var definitivt i stand til å vandre hit på egne bein. Dagens skandinaviske ulvebestand er liten, har liten genetisk variasjon og er isolert fra andre ulvebestander. Når det gjelder alle disse tre faktorer har den skandinaviske ulvebestanden et dårlig utgangspunkt. Problemer vi kan få med innavl er avhengig av hva de tre individene, som dagens bestand bygger på, hadde i sin genetiske bagasje. For å undersøke dette må vi kjenne til graden av innavl (innavlskoeffisienter) hos individene i bestanden. Vi må også konstruere et såkalt stamtre eller slektsskapstre. Slike stamtrær kan lett lages for tamdyr eller dyr i fangenskap, men for viltlevende dyr er dette ekstremt vanskelig. Her er vår skandinaviske ulvebestand nærmest unik, nettopp fordi dette er nesten fullstendig kartlagt. Gjennom å kombinere data fra DNA-analyser av ulike typer av ulvemateriale med feltinformasjon har vi skaffet oss en detaljert kunnskap om slektskapsforholdene i vår ulvebestand. Denne kartlegging av ville ulver er helt enestående i verdenssammenheng. I perioden 1983-2003 har det blitt dannet 31 ulike par i den skandinaviske ulvebestanden som også har ynglet. Av disse er opprinnelsen hos begge dyr i 27 av parene beregnet. Dette innebærer at også graden av innavl (innavlskoeffisient) for disse 27 par og deres avkom kan beregnes. Tispa og hannen fra Nyskogareviret i 1983 var ikke i slekt med hverandre, slik at deres avkom har innavlskoeffisienten 0,0. Søskenparring gir innavlskoeffisienten 0,25, mens selvbefruktning gir en innavlskoeffisient på 0,5. Det gjennomsnittlige innavlsnivået i bestanden i perioden 2000-2003 ligger så høyt som 0,26. Ulvene er altså i gjennomsnitt mer i slekt med hverandre enn for avkom fra helsøskenparringer. Dette har sannsynligvis medført en reduksjon i antall valper registrert i førstegangsreproduserende flokker i de seinere åra. Utvandring hos ulv har som hensikt å etablere et egnet revir og finne en make. Dette gjør at ulv kan vandre både langt og lenge før de eventuelt blir stasjonære i et område og etablerer revir. I Skandinavia har tisper og hanner i gjennomsnitt utvandret like langt, hhv 133 km og 143 km. Tisper vandret lengre strekninger når bestanden var mindre og revirene var mer spredt. Med større bestand og tettere mellom revirene, har tispenes avstand blitt kortere. For hanner var bildet det motsatte. Det er større variasjon i utvandringsavstandene mellom ulike individer enn mellom kjønn; begge kjønn, fra ca 20 – 40 km til 330 km. Normalt etablerer tispene seg i nærheten av fødselsreviret. Enkelte dyr har vandret ut av den skandinaviske bestanden, til den finsk-russiske bestanden. De yngste ulvene vandrer ut allerede vinteren før de fyller ett år, men de fleste forlater flokken først i sitt andre leveår. Noen forblir i flokken enda noen år, mens et fåtall dyr aldri forlater den. Av 11 tisper radiomerket ved 7 – 9 måneders alder, har 8 vandret ut (73 %), mens andelen hanner er 88 % (7 av 8). Gjennomsnittlig alder for utvandring har vært henholdsvis 1,3 år for tispevalpene, og 1,1 år for hannvalpene. Med en økende bestand forventes større antall utvandrer. En høyere andel utvandrere stabiliserer flokkstørrelse og -dynamikk innen revirene, men ikke bestanden som helhet. Dette har betydning for forvaltningen både av ulven selv, og de arter av byttedyr den påvirker. Ulv kan vandre i overkant av 1000 km når de forlater fødereviret for å finne ledig territorium, men spredningsdistansene innen en og samme bestand varierer mye. Mye tyder på at retningen en vandrende ulv velger er tilfeldig i utgangspunktet, men at dens videre kurs kan påvirkes av hindringer i terrenget som store veier, tett bebyggelse o.l., samt tilstedeværelse av andre ulver. På grunn av den formidable evnen til å foreta lange vandringer kan ulv ofte dukke opp langt fra reproduserende bestander. Enkelte radiomerkede ulver har vandret flere hundre kilometer fra sitt fødested i midt-Sverige, f. eks. til Rogaland. Tilsvarende finnes det god dokumentasjon på at ulv har vandret nordover fra sine føderevir i Sør-Skandinavia til Nord-Norge og Nord-Sverige, og dessuten så langt sør som til Skåne. Den lengste avstanden registrert hittil i Nord-Amerika er på 886 km. De fleste langvandringene foretas av enkeltindivider, men også ulvepar og til og med familiegrupper kan av og til kan forlate sine revir og vandre flere hundre kilometer. Ulvetisper kan vandre like langt som hanndyr, selv om hannulver står for 75 % av de dokumenterte vandringsavstandene over 300 km. Slik vandring kan skje året rundt, men topper seg hovedsakelig på vårparten, og i noen grad også på høsten. Moderne GPS-teknologi har gitt oss ny verdensrekord i langvandring hos ulv; ei tispe fra Gråfjellsreviret merket som valp i 2002 ble skutt ved den finsk-russiske grensa våren 2005, 1100 km fra merkeplassen. Ulv er en sterkt revirhevdende art med streng rangordning. Dette har klare effekter på artens bestandsdynamikk og er av stor betydning for effektene på aktuelle byttedyrbestander. Når et nytt revir etableres er det oftest en utvandrende tispe som velger sted for etablering av reviret. Her blir hun inntil en enslig hannulv med akseptabel kvalitet dukker opp. Det etablerte paret revirmarkerer og etter en vellykket yngling blir det en ulveflokk, også kalt familiegruppe, i reviret. Gjennomsnittlig flokkstørrelse for vinterbestanden i Skandinavia har siden reetableringen vært 6 ± 1,6 ulv (variert mellom 3 og 11). Fordi ulvebestanden i Skandinavia er under ekspansjon, vil flokkstørrelsen normalt ikke være særlig stor. Ulv i Norge og Sverige hevder uvanlig store revir i forhold til næringstilgangen, og følgelig er det plass til mange dyr i hver flokk. Gjennomsnittlig revirstørrelse for ulv på den skandinaviske halvøya har variert fra 311 – 1990 km², med et gjennomsnitt på 1166 km². Kun 5-6 av de 22–23 nye ulverevir som har blitt etablert i perioden 1978 – 2002 ble etablert med felles grense med et annet revir. Selv om en fortetning har skjedd de siste 2-3 åra, er det rom for en betydelig fortetning av ulv innen dens nåværende utbredelse. Ulvens diett avhenger av hva som er tilgjengelig, og kan generelt inkludere alt fra søppel og mindre pattedyr til elg og bison. I Skandinavia utgjør elg den største andelen konsumert føde etterfulgt av rådyr og diverse små pattedyr som grevling, bever, hare, smågnagere og fugl. Analyser av ekskrementer fra ulv som er innsamlet fra en rekke revir i Norge og Sverige siden slutten av 1980-tallet viser at elgkjøtt utgjør mer enn 95 % av alt kjøtt som konsumeres. Mest fokus omkring ulvens effekt på byttedyra har derfor vært rettet mot effekten på elgbestanden. Gjennom utstrakt vintersporing av ulv, samt bruk av radiosendere på ulv og elg, har vi fått en oversikt over hvor ofte ulven slår en elg (predasjonstakt) og hvilke elger som drepes (byttedyrvalg). Ulven dreper ikke en hvilken som helst elg. Av 209 ulvedrepte elger var hele 80 % enten kalv (64 %) eller åring (16 %), mens 11 % var fra den eldste aldersgruppen, 11 år og eldre. De resterende 9 % var fullvoksne elger i sin beste alder (2-11 år). Det var en tydelig dominans av elgkyr (>80 %) i de to eldste aldersgruppene. Det var stor variasjon mellom revirene; 93% kalv i Bograngenreviret, men kun 39% det tilgrensende Nyskogareviret, noe som kan skyldes varierende jaktstrategi hos ulv i de to områdene. For å undersøke om ulven prefererte syke og svake byttedyr ble fettinnholdet i beinmargen fra kjevebein og lårbein hos ulvedrept elgkalv i Grangärde-reviret analysert. Den gjennomsnittlige fettprosenten hos 24 ulvedrept kalv var på 55 % (28-73%), godt over grenseverdien (10 %). Det samme gjaldt for et utvalg eldre dyr, der fettinnholdet var på ca 70 % (grenseverdi 20 %). Det var heller ingen forskjell i fettprosent mellom kalv og voksne elg drept av ulv og elg skutt under jakta. Ulven er allikevel ikke helt uselektiv med hensyn til valg av byttedyr, men foretrekker å ta kalv og eldre individer. Predasjonstakten er beregnet som gjennomsnittlig antall dager mellom hver gang ulven slo en elg i perioden 1999-2003. Det funnet 230 elg drept av ulv, og ulveflokkene varierte mellom 2 og 8 individer. Predasjonstakten varierte mellom 2,7 og 10,5 dager per elg drept. For GPS-merkede ulver, som gir et mer presist estimat, ligger gjennomsnittsintervallet på 4 dager per drept elg. Hvis predasjonstakten er stabil gjennom året vil en ulveflokk (2-8 individer) i gjennomsnitt slå mellom 62 og 90 elg per år. Estimatet medfører en viss usikkerhet ettersom både fødebehov og elgens gjennomsnittsstørrelse, og dermed fødeverdi for ulven, varierer gjennom året. En noe høyere predasjonstakt er antydet for sommeren siden kalvene da er små og utgjør betraktelig mindre biomasse med kjøtt. Flere kalver er derfor nødvendig for å dekke det samme kjøttbehovet. Siden predasjonstakten varierer mellom vinter og sommer er det vanskelig å beregne hvor mange elg en ulveflokk dreper i løpet av året. En alternativ tilnærming til dette problemet er å studere elgen framfor ulven. Ved å radiomerke et representativt antall elg innenfor og utenfor et ulverevir, og siden beregne reproduksjonsrater, overlevelsesrater og tetthet av elg i området, kan vi få en oversikt over hvor mange elg som drepes av ulv hvert år. I gjennomsnitt fant vi at 59-65 % av kalvene som ikke ble skutt overlevde sitt første leveår innenfor ulverevir, mens overlevelsen var 88 %, hvilket antyder at 23-29 % av kalvene ble tatt av ulv. På grunnlag av predasjonsratene på elgkalv og tetthet og struktur i elgbestanden, data på elgens kjønns- og aldersstruktur, og bestandstetthet basert på flytellinger, oppfølging av radiomerkede elgkyr under kalvingen, elgobservasjoner under jakta (sett elg) og elgjaktstatistikk kunne vi beregne predasjonsraten. Effekten av ulvens predasjon på elgbestanden måler vi gjerne som andelen av den årlige tilveksten av elg som drepes av ulv. I Hedmark ble i 2003 ca 415 elg beregnet tatt av ulv (antar 3,5 ulveflokker/par, 5 enkeltindivid), 7650 elg skutt, mens 700 elg gikk med i trafikken. Om vi antar en tilnærmet stabil elgbestand og at dødeligheten utenom jakt og ulvepredasjon (sult, sykdom, bjørn, skadefelling etc.) tilsvarer det som døde i trafikken (700), tok jakt (ca 81 %) og trafikk (ca 7 %) hoveddelen av den årlige tilveksten av elg i Hedmark i 2003, mens ulven tok om lag 4-5 %. For praktisk bruk vil en mer relevant tilnærming være å studere effekten av ulvens predasjon på elg innenfor ulverevir. Fire faktorer vil være avgjørende for effekten av predasjon på en elgbestand innenfor revir: Ulveflokkens predasjonstakt (antall elg drept pr år), revirets størrelse og elgbestandens størrelse og produktivitet. Viktige faktorer som kan medvirke til å skape variasjon i predasjonstakt og predasjonsrate mellom områder og år er variasjon i ulvens jakteffektivitet og elgens evne til å unngå å bli drept. Så langt i studiene kan det virke som om antallet elg drept pr ulveindivid er høyere i Skandinavia enn i Nord-Amerika. Dette kan skyldes flere forhold, hvorav en mulig årsak er at elgen ennå ikke har tilvendt seg ulven som et farlig rovdyr. I den grad elgens manglende erfaring med ulv påvirker predasjonstakten kan vi kanskje forvente å se en reduksjon i predasjonstakten etter hvert som elgens erfaringsgrunnlag øker. Ulv har vært ansett som en typisk villmarksart, men i dag vet vi at dette ikke er riktig. Etableringen av ulv i det norske Mosse-reviret i Østfold er et illustrerende eksempel: her bor det 22 personer/km², og 37 % av området består er kultivert land. Kongsvinger-Årjäng reviret langs den norsk-svenske grensa representerte mer typisk skandinavisk ulvehabitat med < 2 personer/km² og < 1 % kultivert land. I Mosse-reviret hvor den menneskelige aktiviteten er uvanlig høy til ulverevir å være, er dyrene mest aktive om natta, og i ro om dagen, mens i revir mer upåvirka av mennesker er ulvene mest aktive om morgenen og formiddagen. En intensivstudie av lederhannen i Mosse-reviret viste at ulvene gikk over fra å være aktive til å holde seg i ro under de mest intensive timene av elgjakta, dvs. morgen og formiddag. Dermed minsket de risikoen for overraskende møter med mennesker. Intensivstudier av radiomerka ulv viser at disse ulvene verken unngikk eller oppsøkte innretninger som mindre veier, mindre jorder, dyreinnhegninger, enkeltstående hus eller små grupper av hus. Derimot viste de en unnvikende atferd i forhold til store veier, store jorder og større ansamlinger av hus. De oppsøkte skogsbilveier mer enn tilfeldig, men bare vinterstid. Tilsvarende velger den naturlige veier som frosne bekkefar, etablerte dyretråkk og lysninger. Ved framprovoserte møter mellom menneske og ulv i to revir (Moss og Kongsvinger-Årjäng) viste ingen av de fem radiomerkede ulvene eller de 13-17 flokkmedlemmene deres mindre fryktreaksjon enn forventet. Ved to tilfeller viste en alfahunn tendenser til forsvar ved en valpeplass. I de andre 123 forsøkene stakk ulven umiddelbart av gårde. Ulvenes fluktdistanse varierte fra 35 til 488 meter (gjennomsnitt 257 ± 125 meter). Fluktdistansene var nærmere dobbelt så lange i medvind (329 ±114 meter) som i motvind (184 ±107 meter). Ulvenes fluktdistanser var lengre i perioden da valpene var for unge til å følge flokken (346 ± 84 meter vs. 210 ± 101 meter i perioden da valpene fulgte flokken). Det ble ikke funnet noen form for tilvenning til forstyrrelsene. SKANDULV har utført skremmingsforsøk på radiomerkede ulver i Norge og Sverige. To forsøk der ulven over fem dager ble utsatt for knallskudd avfyrt fra signalpistol resulterte i en større skyhet etter skremmingsforsøkene. Skremmingsforsøk kan brukes til å opprettholde skyhet hos ulv som ikke jaktes, og av den grunn har potensial til å habitueres. Hvor lenge den økte skyheten hos skremt ulv varer har vi imidlertid ikke kunnskap om. Tiltak som er igangsatt for å redusere problemene med tilstedeværelse av store rovdyr er ulvetelefonen og SKANDULVs hjemmesider. Ulvetelefonen skal hjelpe til med å forebygge at jakthunder blir drept eller skadet av ulv. Ulvetelefon brukes også av andre friluftsinteresserte som vil vite hvor ulvene er når de blir peilet. Hjemmesidene gir fortløpende informasjon om prosjektet på norsk og svensk. En engelsk versjon er under utvikling. Betydelig innsats er også lagt på annen informasjon, med deltagelse på kurs, møter og andre arrangementer samt skriving av populærvitenskapelige artikler og opptreden i både norsk og utenlandsk media. Mye innsamlet data er ennå ikke ferdig analysert og flere av konklusjonene som framkommer her vil derfor ikke være endelige. Selv om mye feltarbeid videreføres også utover 2004, har 2005 vært preget av oppsummering og analysering av allerede tilgjengelige data. Dette vil gjenspeiles i en økende publiseringstakt i årene som kommer av vitenskapelige og mer populærvitenskapelig artikler.

• Skogen, Ketil; Haaland, Hanne; Krange, Olve; Brainerd, Scott & Hustad, Håkon (2003). Utredninger i forbindelse med ny rovviltmelding. Lokale syn på rovvilt og rovviltforvaltning. En undersøkelse i fire kommuner: Aurskog-Høland, Lesja, Lierne og Porsanger. NINA. ISSN 9788242613691. Full text in Research Archive
• Brainerd, Scott (2003). Utredninger i forbindelse med ny rovviltmelding. Konfliktdempende tiltak i rovviltforvaltningen. NINA. Full text in Research Archive
• Solberg, Erling Johan; Sand, Håkan; Linnell, John Durrus; Brainerd, Scott M.; Andersen, Reidar & Odden, John [Show all 10 contributors for this article] (2003). Utredninger i forbindelse med ny rovviltmelding. Store rovdyrs innvirkning på hjorteviltet i Norge: Økologiske prosesser og konsekvenser for jaktuttak og jaktutøvelse. Norsk institutt for naturforskning (NINA). ISSN 9788242613615. Full text in Research Archive Show summary

  Denne rapporten utgjør en del av underlagsmaterialet for kommende Stortingsmelding om store rovdyr. Hensikten med rapporten er å vise hvordan store rovdyr som ulv, bjørn og gaupe innvirker på hjortevilt som elg, hjort, villrein og rådyr i Norge, og hvasom vil bli effekten ved økende antall rovvilt. Samtidig ønsker vi å på peke hvilke konsekvenser dette vil ha for jaktuttak og jaktutøvelse, og vise til noen avbøtende tiltak som kan iverksettes.

• Andersen, Reidar; Bjerke, Tore; Bruteig, Inga E.; Brainerd, Scott M.; Brøseth, Henrik & Gjershaug, Jan O. [Show all 17 contributors for this article] (2003). Utredninger i forbindelse med ny rovviltmelding: Fremtidige FoU-oppgaver knyttet til store rovdyr i Norge. Norwegian Institute for Nature Research. ISSN 9788242613660. Full text in Research Archive
• Pedersen, Hans Christian; Brainerd, Scott M.; Liberg, Olof; Sand, Håkan & Wabakken, Petter (2003). Utredninger i forbindelse med ny rovviltmelding : ulv - bestandsdynamikk, levedyktighet og effekter av uttak. Norsk institutt for naturforskning (NINA). ISSN 9788242613592. Full text in Research Archive Show summary

  Ulv har gjennom tidene hatt tilhold i alle deler av Norge og Sverige, men dagens bestand er konsentrert i de sentrale og sørlige deler. I 1966 var bestanden funksjonelt utryddet i begge land, og ingen ynglinger ble påvist før i 1978, hvor en yngling ble bekreftet på svensk side. Bestanden utgjør i dag omlag 100 dyr. Disse stammer alle fra ett eneste par, og bestanden har således vært gjennom en alvorlig genetisk flaskehals. Throughout the history wolves have been present in all parts of Norway and Sweden. Today, however, the population is restricted to the sentral and southern parts. The species was functionally extinct in both countries by 1966, and no reproductions wereregistered until 1978, when one litter of pups was documented in Sweden. Today the population consists of about 100 wolves. All these animals originate from one single breeding pair, and accordingly the population has been through a serious genetic bottle-neck.

• Braa, Jørund; Brainerd, Scott Michael; Brøseth, Henrik; Knutsen, Eivind & Linnell, John Durrus (2000). Forslag til Nasjonalt overvåkingsprogram for store rovdyr. Utredning for DN 2000-1. Full text in Research Archive
• Brainerd, Scott Michael (1998). Habitat selection and range use by the Eurasian pine marten (Martes martes) in relation to commercial forestry practices in southern boreal Scandinavia. Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU). Full text in Research Archive
• Brainerd, Scott M. (1997). Habitat selection and range use by the Eurasian pine marten (Martes martes) in relation to commercial forestry practices in southern boreal Scandinavia. Norges landbrukshøgskole. ISSN 9788257503208. Full text in Research Archive

View all works in NVA