Kristin Heien var en etablert dokumentarfilmskaper da hun søkte master i fiksjonsregi og ville bruke studiet til å utforske en spillefilmidé: En historie som skal utspille seg i et norsk fengsel, bak murer og låste dører.
– Jeg utforsker noen dilemmaer innenfor et lukket miljø. Det handler om møtet mellom en idealistisk og ukonvensjonell fengselsbetjent og en innsatt som hele livet har overlevd å være farlig. Hvor går grensen mellom det ufarlige og det uforsvarlige?
Filmskaperen er nå inne i det siste travle semesteret på masterprogrammet i film og beslektede audiovisuelle kunstformer på Den norske filmskolen, hvor hun går på spesialiseringen i fiksjonsregi. I masterprosjektet, og også i fordypningsoppgaven i første år av studiet, har hun utforsket hvordan hun kan fortelle historien med både autentisitet og emosjonell kraft.
– På master får vi mulighet til å teste ting og faktisk realisere scener, gjøre et castingarbeid og finne fram til kjernen av det vi har lyst til å lage. Jeg tenker det gir mulighet til å vise hvordan en slik film vil bli, og at det har gitt meg en større trygghet på at dette kan jeg lage.
– Fiksjon gir en annen kunstnerisk frihet
Kristin Heien har tidligere jobbet med temaet kriminalomsorg i dokumentarfilmen “Frie fanger”, i en podcastserie om Bastøy-fengselet som hun laget for NRK i 2018, og i en dokumentarserie til opplæring for fengselsledere og -ansatte. Gjennom disse prosjektene fikk hun innblikk i et miljø de færreste har tilgang til. Som dokumentarfilmskaper møtte hun også kompliserte etiske problemstillinger.
– Jeg har jobbet med dokumentarfilm en del år, og særlig med litt sårbare karakterer som har satt meg i noen etiske utfordringer. Det har blitt tydelig for meg at noen av historiene jeg som dokumentarfilmskaper har møtt på i det virkelige liv kan være bedre å fortelle i fiksjonsformat. Det gir meg mulighet til å gå dypere inn og utforske kompleksitet, uten å måtte ta de samme etiske forbeholdene, – og kanskje fortelle noe som er enda mer sant, forteller hun.
– Det å lage fiksjon, gir en helt en annen kunstnerisk frihet. Det er gøy å få lov til å jobbe med andre typer virkemidler og et annet cinematisk språk for å få frem en historie og for å belyse en karakter. Hele prosessen blir også annerledes fordi vi planlegger i mye større grad. Det er mer kontrollert sammenlignet med å jobbe med følgedokumentar, hvor man ikke helt vet hvordan historien vil ende.
Med sin bakgrunn som dokumentarfilmskaper står autentisitet sentralt for Kristin Heien, også i fiksjonsformatet.
– Jeg har jo jobbet mye med dokumentarfilm innenfor kriminalomsorg. De som jobber med det, og de som lever og bor i fengsel for en periode, skal kunne kjenne seg igjen. Derfor er det mye som er research-basert, og jeg snakker med folk som har erfart dette med kroppen. Det er ikke sånn at vi prøver å fjerne oss helt fra virkeligheten.
Samarbeider med medstudent: fotograf Jakob Skjerning Linneberg
På masteroppgaven, og på fordypningsoppgaven, har Kristin Heien funnet en kreativ samarbeidspartner i medstudent Jakob Skjerning Linneberg, en dansk fotograf som går på spesialiseringen visuell design.
– En av de store styrkene med skolen er muligheten til å møte folk som tar med seg sin egen erfaring inn i dette drivhuset som masterprogrammet er. Det gjør at vi alle lærer mer og at det vokser mye spennende ut av det, forteller regissøren.
– Både Jakob og jeg har bakgrunn fra dokumentar. Vi har noen felles verdier som gjør at det har vært et veldig lett samarbeid, og begge er interesserte i å utforske noe nytt. Vi utfyller hverandre. Det at vi velger å gjøre et felles masterprosjekt, gjør også at vi får mulighet til å teste ut flere ting siden vi får større budsjett. Vi gjør nå to prosjekter sammen, både scener fra den spillefilmen vi utvikler, men også en egen liten kortfilm som vi realiserer i studio. Det er et helt annet prosjekt, hvor vi jobber mer konseptuelt.
– Hvordan vi behandler folk i fengsel har store konsekvenser for samfunnet
Der er snart ti år siden Kristin Heien laget podcasten som første satte henne i kontakt med menneskene i kriminalomsorgen.
– Det å møte folk på begge sider har egentlig forandret noe i meg, forteller hun. -Det å gjenkjenne noe dypt menneskelig, som ikke bare handler om at folk har gjort noe galt og sitter i fengsel, gjør at man innser at folk ikke er så ulike som man skulle tro. Mange ønsker å få til en endring og gjøre noe med livet sitt, men får ikke mulighet fordi systemet er under altfor stort press.
Kristin Heien ønsker å få oss til å se annerledes på kriminalomsorg. Hvordan vi behandler folk i fengsel får store konsekvenser for hele samfunnet vårt, men vi gjør ikke prioriteringene som trengs, mener hun.
– Vi lever på en måte i den tro at vi har en så god kriminalomsorg og at alt funker så bra, men det er et skrikende behov for mer ressurser og mer folk. I Oslo fengsel går de tolvtimersvakter for å få det til å gå opp, fordi de har så lav bemanning. Det gjør at gode folk ikke orker å jobbe der lenger og slutter. Verken politikere eller publikum er klar over hvor alvorlig konsekvensene av at det står så dårlig til er. Systemet råtner på rot fordi det har vært kuttet i budsjettene over så mange år.
Hun håper at det å belyse temaet gjennom film – både fiksjon og dokumentar – kan bidra til endring.
– Jeg er jo dokumentarist og det jeg har lyst til å si noe om innenfor fiksjon, kommer fra det samme stedet. Jeg tror at film kan ha en veldig sterk kraft til å påvirke og til å endre. Med fiksjon når du kanskje ut til et litt annet publikum. Det gir mulighet til å skape en enda mer fortettet historie, bygge opp spenning og forsterke noen ting dramatisk, som kan nå enda bredere ut.
Vi du ta master på Filmskolen?
Master i film og beslektede audiovisuelle kunstformer (Søknadsfrist 1. mars)
Den norske film skolen har nå opptak til spesialiseringene fiksjonsregi, dokumentarregi, manus, visuell design, lyddesign, filmmusikkomposisjon og spillproduksjon.