Language: NOR | ENG

Lillehammer - Oslo - Katmandu - Roma

Lillehammer - Oslo - Katmandu - Roma

Anette Wilhelmsen studerte samtidshistorie på Lillehammer. Dette studiet er nå utviklet til internasjonale studier med historie. Anette jobber i dag i FNs matvareprogram med base i Roma, Italia.

Anette Wilhelmsen (31) søkte seg til studier i samtidshistorie i 2002. Etter mellomstasjoner i Oslo og Nepal er hun i dag juniorekspert i FNs matvareprogram, med base i Roma. Vi tok en prat om hvordan veien gikk fra A til B til C til D.

– For meg har det vært veldig tilfeldig. Jeg har aldri hatt noen klar karriereplan.

Anette Wilhelmsen fra Drøbak er med oss over en stort sett glassklar Skype-linje fra Swaziland. Som juniorekspert i World Food Programme (WFP), er hun med i felt som “evaluation officer” for å koordinere evalueringen av et skolematprogram.

– Swaziland er det landet i verden med høyest HIV-rate. 26 prosent i landet har HIV, så det er mange foreldreløse barn på grunn av det. Vi gir mat ved klinikker til barn som ikke får mat av foreldrene.

Nærhet til hjelpen som ytes er noe av det hun liker best med jobben sin:

– WFP er jo en humanitær organisasjon som trår til når det gjelder. Vi har en veldig stor andel mennesker i felt, så du er mye på bakken der hvor ting skjer. Du sitter liksom ikke så langt unna mottakerne av hjelpen vi prøver å bidra med.

Som evaluation officer er hun glad for å få være med på å kvalitetssikre hjelpen.

– Jobben min er å se med et kritisk blikk på det vi gjør; se om det vi gjør er relevant, om det er bra, om det hjelper eller gjør skade, for å gi informasjon tilbake til de som utvikler programmene, for forbedre det eller endre det.

Alltid kommunikasjon

portrett_anette_wilhelmsen

Wilhelmsen jobber med mennesker fra alle kulturer. Hun beskriver FNs matvareprogram som et dynamisk miljø:

– I WFP bytter folk jobb hvert fjerde år, og du jobber sammen med folk fra mange forskjellige land. Jeg liker godt å jobbe i en sånn setting, fordi man må tilpasse seg hele tiden. Det er jo utgangspunkt for misforståelser som kan dukke opp, men det er også utfordrende – på en bra måte.

Det høres ut som om om kommunikasjon er en stor del av jobben din?

– Ja, det er kanskje det? Der jeg er nå, jobber jeg ikke spesifikt med kommunikasjon, men hvis man er fra et land hvor man skriver greit engelsk, så ender man gjerne opp med å gjøre sånne ting.

Hun har jobbet mye med kommunikasjon tidligere:

– Jeg ender gjerne opp med det i alle jobbene jeg har. Da jeg var i Nepal, var jeg også ansatt i sånn monitorering og evaluering, men jeg endte med å være koordinator for public information.

Ville ha godt skiføre

For tolv år siden søkte Wilhelmsen seg til det som da het Samtidshistorie på Lillehammer, som i dag heter Internasjonale studier med historie. Opprinnelig hadde hun tenkt seg i en helt annen retning.

– Jeg begynte å studere juss på Blindern, men så skjønte jeg at det orka jeg ikke. Jeg gikk gjennom studiekatalogen, og så var jeg interessert i historie. Da jeg skulle velge, var Lillehammer det eneste stedet med samtidshistorie. Lillehammer hadde et veldig godt rykte for studiemiljø, og jeg ville gjerne flytte et sted med godt skiføre, så det var flere ting som passet sammen.

Hvordan opplevde du studentmiljøet?

– Det var veldig bra. Den klassen jeg gikk i var veldig sammensveisa. Jeg har mye kontakt med den gruppa som jeg hang med i den klassen enda.

Hun tror det kan være en fordel at Lillehammer er litt mindre enn de største studentbyene

– Jeg studerte i Oslo seinere og likte det kjempegodt, men hvis du kommer rett til Blindern som 19-åring og ikke er derfra, så er det kanskje ikke like lett å skaffe seg et miljø like raskt. Folk har jo gjerne sine miljøer allerede i de større byene.

Når det er et litt mindre sted, vil folk bidra mer til et godt studentmiljø, tror hun. Hun skryter av festivaler som UKA, og underbygger lattermildt poenget med at selv foreleserne var på ballen:

– De var også veldig opptatte av at vi skulle ha det sosialt bra, så de dreiv også og dro i gang fester og sånn.

Det hun husker best fra de tre årene med studier på Lillehammer, foruten en uforglemmelig studietur til Berlin, har med et for lengst avsluttet idrettsarrangement å gjøre:

– Det var litt rart at alle de OL-effektene fortsatt var så innmari til stede. Jeg bodde rett ovenfor skolen, og jeg husker det var OL-gardiner og OL-farge på sofaen og alt mulig! Og så kunne man liksom ikke bytte ut noen ting, da, så man bodde liksom i sånn OL 94-stil, da.

anette_intervjuer_barn_i_nepal

Skoleavisa åpnet dører

Grunnfag i samtidshistorie ble til slutt til en nyopprettet bachelor i samfunnsanalyse. Mot slutten av bachelorgraden fikk hun en følelse av hvilken retning hun ville gå i etter studiene.

– Jeg tenkte i løpet av det siste året på Lillehammer at jeg kunne tenke meg en jobb som hadde med bistand å gjøre. Jeg skrev bacheloroppgave om Norsk Utviklingshjelp, men det var likevel litt tilfeldig at jeg havnet der jeg havnet.

På Lillehammer var hun nemlig aktiv i skoleavisa ProfHil, hvor det riktignok ble trykket opp mange eksemplarer og plukket atskillig færre fra stativene, men hun tilegnet seg noen essensielle ferdigheter:

– Grunnen til at jeg senere fikk jobb i Utviklingsfondet var at jeg kunne InDesign, Photoshop og webredigeringsprogrammer, noe jeg hadde drevet med i ProfHiL.

Gråt etter levert master

Etter tre år på Lillehammer ble hun altså ansatt som kommunikasjonsassistent i Utviklingsfondet. Etter litt over et år der begynte hun på masterstudiet i historie ved Universitetet i Oslo.

– Jeg likte kjempegodt å studere historie, og så gjorde jeg det ganske bra, så da tenkte jeg at “hvis jeg gjør det bra, så er det vel fordi jeg … liker det, da?” – hehe. Og foreleseren min på Lillehammer oppfordra meg til å fortsette, og jeg er glad for at jeg gjorde det. Angra aldri på det.

Også under masterstudiet hadde hun flere baller i lufta:

– Jeg jobbet som vitenskapelig assistent for et intervjuprosjekt i regi av Forum for Samtidshistorie, og var redaktør for Fortid, historiestudentenes tidsskrift paa Blindern.

Hvordan opplevde du det å skrive masteroppgave?

– Jeg syns det var kjempegøy, jeg. Den dagen jeg var ferdig, så gråt jeg hele dagen.

Hun humrer litt av seg selv.

– Jeg var så lei meg, bare, for det var liksom en epoke som var over. Plutselig var jeg voksen.

anette_synger_med_skolebarn

– Vær åpen for at ting kan endre seg

Igjen fikk hun jobb i Utviklingsfondet, hvor hun jobbet frem til hun fikk muligheten til å dra til Nepal, på fredskorpsutveksling gjennom jobben i Utviklingsfondet.

– Da jeg var der, ble jobben som juniorekspert i WFP utlyst, og jeg var heldig å få den.

Wilhelmsen har vært i WFP siden. I dag har hun base i Roma, men er stadig ute i felten. Til studenter som ønsker å gå i samme retning som henne, har hun følgende råd:

– Prøv å lære noen andre skills også. Grunnen til at jeg kom inn her, var fordi jeg lærte meg InDesign og PhotoShop og webdesign og sånne ting. Det var det som gjorde at jeg kom inn på disse stedene.

– Det er gjerne litt tilfeldig hva slags folk du møter på og hvor du havner hen. Jeg har ikke hatt noen sånne høye, klare karriereambisjoner, men jeg tror det er viktig å være åpen for at ting kan endre seg underveis. Da jeg havnet i Nepal, så var det jo også sånn. Jeg er veldig glad i å gå på fjellet og klatre, så da var det lett å si sånn “ja, dit flytter jeg.”

Sist endret: .