Language: NOR | ENG

Min erfaring med svarte skjermer

Det er mye som kan gjøre at vi føler oss litt ukomfortable, og ikke alltid har alle forståelse for det. I lys av debatten rundt “kamera på” eller svarte skjermer ved digital undervisning, så ønsker jeg gjerne å dele mine synspunkter.

Jeg personlig tar meg selv ganske lite høytidelig, og kunne ikke brydd meg mindre om hvordan jeg fremstår på kamera. Jeg har møtt på de digitale forelesningene fra senga, bussen, flyplassen, toget, kontoret, stuen, og til og med på venteværelse på sykehuset og fastlegen. Vanligvis med kamera på, noen ganger av.

De gangene jeg skrur av kamera er hvis jeg gjør noe som kan virke distraherende for de av dem som ser meg tydelig fra sin skjerm. Det har også vært mer komfortabelt å ha på kamera når andre har på, det skal jeg være ærlig på. Jo flere, jo bedre. I hovedsak så er det vel ca. seks personer som har på kamera av rundt 80 studenter på de forelesningene jeg er på. 

Hvorfor har ikke flere på kamera? 

Det er jo kjedelig når vi ikke er så mange, men vi få gjør det heldigvis sammen. Det har for min del skapt et annet engasjement i meg, jeg som ellers misliker digital undervisning sterkt. Jeg merker at det av en eller annen grunn er lettere å følge med og være tilstede når jeg ser flere er på skjermen, enn når jeg har følt at det kun er meg og noen andre.

Ikke at de få ikke er gode, men når du vet at over 70 stykker er tilstede og ikke er med på leken, så blir det kjedelig. Samtidig, så forstår jeg at det kan være veldig ukomfortabelt. Ingen skal tvinges til å blottlegge seg slik, og spesielt når man ikke kjenner alle. For jeg tror at mange vegrer seg fra å ha på kamera fordi man ikke kjenner hverandre godt. Så fort jeg kun er med i små grupper, så pleier alle å ha kamera på og delta i diskusjonen. Det er noe med hvem man kjenner og føler seg trygg med. 

ED21D204-2808-4937-964F-F20CFE276904

Jeg har sett oppslag i media der enkelte  snakker om folk som tar bilder og sprer de på sosiale medier. Dette tror jeg nok ikke er et problemet man opplever som student på høyere utdanning (håper jeg), men hvis man har det, så forstår jeg at det da blir enda skumlere å ville vise ansiktet sitt. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg og venninnen min av og til har satt snapfilter på hverandre og sendt det, men det har vært en greie mellom oss. Hvis jeg hadde mottatt det fra en i klassen jeg ikke kjenner så godt, så hadde jeg nok blitt litt skremt selv.

Utfordrende å lede møter med svarte skjermer

Nå har ikke jeg lest alle leserinnlegg og meninger på sosiale medier rundt den digitale undervisningen, men jeg har sett litt. Det jeg tipper de fleste synes er forferdelig, er å føle at man sitter og snakker med seg selv. Ved en rekke anledninger der jeg har vært ansvarlig for et møte har jeg følt på at jeg nærmest sitter der og snakker til meg selv når alle har svarte skjermer. På tross av at jeg får respons, så føler jeg at jeg prater med meg selv når jeg ikke ser folk. Det er noe med det å se mennesket, som du egentlig i en normal hverdag hadde møtt fysisk. 

Jeg tenker at det finnes både store fordeler, men også ulemper med kamera på. For min del så tror jeg det skaper et fellesskap og mer engasjement. Du føler deg trygg når du ser at andre også er med fra senga, kjøkkenet, kontoret eller bussen. Det blir kanskje enklere å delta, og komforten blant medstudentene vokser. Men når vi i klassen er så mange som over 80 studenter, så forstår jeg at det er ukomfortabelt. Ikke kjenner alle hverandre og terskelen for å ha på kamera blir for stor. Jeg kommer nok fortsatt til å ha på kamera på nesten hver forelesning, og håper flere vil være med på leken slik at engasjementet for deltakelse vokser. 

Skjermbilde 2020-11-18 kl. 23.52.33
Publisert: .
Sist endret: .