Language: NOR | ENG

Fra India til Lillehammer

I dag skal jeg skrive om noe som står meg utrolig nært. Jeg skal dele litt av min historie, og litt om årsaken til at jeg valgte å studere organisasjon og ledelse. Dette er noe jeg egentlig bare snakker om hvis folk spør. Og når folk først spør – så babler jeg i vei! Det er nok fordi dette er min hjertesak.

I november 2017 reiste jeg til India for første gang med en organisasjon som blant annet drev med bistandsarbeid. Jeg fikk muligheten til å besøke en slum i byen Dehradun i Nord-India, og bli kjent med menneskene som bodde der. Organisasjonen jeg reiste med drev smått med opplæring av ulike typer håndarbeid. Engasjementet blant kvinnene var stort på dette området.

Jeg fikk være med på disse «hobby-samlingene» hvor vi satt sammen på gulvet, pratet, og lagde pynt ved å klippe og sy stjerner i filt. For disse kvinnene var dette en arena hvor de fikk være kreative, og gjøre noe utenom det vanlige. Selv om få av dem kunne snakke og forstå engelsk, var vi heldige som hadde med oversettere. Det å høre deres historier, var for meg både overveldende og sterkt.

2

Hender som syr

Jeg tror disse erfaringene fikk meg til å innse hvor heldig jeg er, og hvor mye jeg har. Da tenker jeg ikke bare på de materielle tingene jeg har, men alle mulighetene som ligger foran meg.

Jeg har mulighet til å uttrykke meg gjennom tekst, søke jobb, få lønn, ta utdanning, og gjøre akkurat det jeg har lyst til. Og jeg tok det for gitt. Mitt møte med disse menneskene fikk meg til å kjenne på veldig mange forskjellige følelser på én gang. Jeg kjente på en blanding av takknemlighet, medlidenhet, glede, urettferdighet og kjærlighet. Jeg kjente på en lengsel etter å gjøre noe. Disse følelsene ble utgangspunktet for en reise jeg fortsatt er på.

Starten på en ny reise

Jeg tror det å være vitne til urettferdighet trigger noe i oss mennesker. Det trigget i hvert fall meg. Allerede første dagen jeg var i slummen, bestemte jeg meg for å dra tilbake. Fire måneder senere var jeg i India igjen, sammen med en venninne. Vi skulle prøve å starte opp et prosjekt.

Planen var enkel. Vi skulle reise tilbake til India for å lære kvinnene å strikke ullsokker, ta med disse til Norge, selge de her – og vipps: kvinnene i slummen kunne tjene sine egne penger. Det viste seg at dette ikke var like enkelt i praksis. Da vi kom tilbake til India fikk vi vite at den indiske varmen gjør garnet klissete, og at Dehradun ikke er et sted som egner seg for strikking av ullsokker.

4

Dehradun, India

Dette førte til at vi begynte å se på prosjektet med nye øyne. Vi stilte oss selv spørsmålet; «hvorfor satse på ullsokker?». Fordi vi trodde det var enkelt.

Vi lærte at det enkleste ikke alltid er det beste, og vi begynte å tenke litt større. Vi begynte å drømme om å skape en kreativ arbeidsplass for kvinner, og synliggjøre deres muligheter. Vi ville skape et fristed hvor samarbeid blomstrer, og tilrettelegge for lønn og gode arbeidsforhold. Vi innså at denne returen til India ikke var hele prosjektet, heller en start.

Nåtid

Du leste nettopp kapittel 1 av min historie om «India-prosjektet», som jeg kalte det på den tiden. I dag heter prosjektet NAYA, som betyr «ny» på hindi. Vårt mål er fortsatt å starte opp en arbeidsplass i India, men veien dit er ikke enkel.

Oppstartsprosessen fikk meg til å innse hvor mye man kan gjøre uten erfaring, men også hvor mye som krever kompetanse. Jeg fikk et ønske om å lære mer, og forstå mer. Jeg googlet meg frem til studiet bachelor i organisasjon og ledelse her ved Høgskolen Innlandet, noe jeg er ekstremt glad for at jeg gjorde. Jeg kunne nok ikke funnet en mer passende utdanning.

Til nå har jeg lært mer om hvordan organisasjoner fungerer, om bedriftsetablering og grunnleggende økonomiforståelse, markedsføring, verdiskapende prosjektledelse, organisasjonspsykologi, og mye mer. Jeg gleder meg til  å lære mer, og ser frem til både fortsettelsen av studiet og fortsettelsen av arbeidet med NAYA.

 - Eirin

Publisert: .
Sist endret: .