Language: NOR | ENG

Derfor vil jeg studere psykologi

De fleste forbinder psykologistudier med å bli psykolog. Jeg ser på det som en allsidig utdannelse som kan brukes til mye. Hvordan erfaringer fra mitt eget liv har ført meg mot psykologistudier kan du lese om her.

Skal du bli psykolog?

De gangene jeg forteller folk at jeg ønsker å studere bachelor i psykologi ved Høgskolen i Innlandet til høsten, får jeg omtrent alltid spørsmålet «så du skal bli psykolog?».

Svaret mitt er da som regel «ja, jo, næ, kanskje, vet ikke».

Bachelor i psykologi er ikke et profesjonsstudium, så jeg blir uansett ikke utdannet psykolog etter fullførte studier her på Høgskolen i Innlandet. Bachelorgraden ved HINN er derimot lagt opp slik at det vil være mulig å ta en mastergrad i utlandet, blant annet i Danmark.

Dette er så klart noe jeg vurderer. Uansett så vet jeg ikke om det er psykolog-tittelen som har gjort at det er psykologi jeg vil studere. Psykologi er jo så mye mer og er jo relevant for så å si alt vi driver med.

Ifølge studieomtalen til bachelor i psykologi innebærer psykologistudiet å lære mer om menneskers tanker, følelser og adferd. Hvis du tenker over det så har jo det en plass i alle yrker som finnes, samt i livene til deg og dine nærmeste. Jeg har en stund vært bestemt på at jeg ønsker å bruke mine erfaringer og min energi på å hjelpe mennesker. Jeg ønsker å kunne påvirke slik at noen får et bedre liv. 

En ting jeg synes er veldig interessant sånn generelt er også hva som får mennesker til å gjøre ulike handlinger. Hvorfor er vi som vi er og gjør vi som vi gjør?

Så i tillegg til mulighetene i arbeidslivet så er det rett og slett læringen i seg selv som tiltrekker meg.

bilde__

Påvirkning for profitt

Jeg mener de fleste yrker handler om å påvirke mennesker. Forskjellen er hvem som sitter igjen med den virkelige gevinsten, og om gevinsten er penger eller økt livskvalitet. Jeg har stor respekt for begge deler, og tenkte selv lenge at å tjene penger for et firma var mitt kall i livet. Jeg skal her prøve å forklare hvordan det kanskje snudde, og mine følelser rundt hva som er viktig for meg og mitt valg.

Jeg har vært i jobb siden jeg var 16 år og forsto ganske raskt hvilken betydning min påvirkning kunne ha. Aller først startet jeg som telefonselger og ble fort veldig fascinert av salg generelt. Jeg syntes det var helt sykt hvor mye jeg kunne påvirke menneskers lyst til å kjøpe et produkt. Jeg ble fort relativt dyktig, og det var kjempemoro! Jeg ble helt sikker på at det å markedsføre og selge produkter var min greie i livet.   

Jeg har jobbet så vidt i restaurant og nattklubb. Her innså jeg at om jeg var hyggelig, imøtekommende, så an gjestene og skrudde på sjarmen til de rette, så var lommeboka litt løsere og tipsingen ble nok litt lettere for de besøkende.

I dag jobber jeg i en slags mellomleder-stilling, hvor de ansattes trivsel er noe jeg åpenbart har innflytelse på. Når arbeidsmiljøet er godt og man trives så skaper det motivasjon til å gjøre en god jobb. Produksjonen øker, og firmaet tjener mer penger. Min motivasjon er trivselen for oss ansatte, men det er firmaet som tar den største gevinsten. Det er i hvert fall min hypotese.

Idioten i speilet

Gjennom de samme årene som jeg har hatt et yrkesliv har jeg som alle andre også hatt et privatliv. Jeg har nevnt tidligere at skole gikk rett vest for meg, og noen kan sikkert ha lest mellom linjene at det har sine årsaker. For min del så jeg null gevinst eller poeng med skole, men på jobb klarte jeg å se at arbeidet mitt hadde betydning.

Hvordan kan man ha motivasjon til diktanalyse eller algebra når bare det å våkne føles bortkastet? Hvordan se poenget med egen utdanning, når speilet nesten knuses hver dag fordi det frister å kline til "idioten" i speilbilde?

knust

Hadde du spurt meg hver eneste dag fra jeg var 15 til 25 år om jeg hadde hatt en bra dag, ville du sannsynligvis fått høre "ja den har vært bra den" ca. 3650 ganger. Festing flere dager i uken i månedsvis er slik 18-åringer gjør, sa jeg til andre og overbeviste meg selv om også.

Jeg har alltid prestert godt i jobbene jeg har hatt, og kun hatt noen få dager med sykmelding i løpet av livet. All energi ble brukt til å late som om livet var en dans på roser. Det var på med en maske hver dag, for å vise svakhet ville vært fullstendig krise. 

Det å jobbe gjorde nok at ikke alt kollapset, fordi det holdt hverdagen i gang. Vi takler ting forskjellig og for meg er huet mest i sjakk om jeg får være opptatt, og gjøre noe nyttig.

Jeg har også sett andre slite og hvor ødelagt andre mennesker kan bli. Jeg har nær tilknytning til mennesker som er utsatt for hendelser som ingen skal måtte tåle i løpet av livet. Rusmisbruk i nære relasjoner var en del av hverdagen i lang tid, og jeg har vitnet hvordan denne formen for selvskading spiser opp en person litt etter litt.

Etter erfaringer som nevnt så stiller man seg så klart en del spørsmål om hva som egentlig foregår i hodet på den som sliter. Det er vanskelig å forstå, og alle takler det forskjellig så jeg tror ikke det er noen fasit på hva som hjelper eller forebygger. Jeg vet det er mulig for de fleste å komme seg opp igjen, men de færreste klarer det alene og de må i hvert fall ha en grunn. Alle har en grunn, men det hjelper lite om de ikke ser det selv. 

Påvirkning for bedre livskvalitet

I jobben som studentambassadør har jeg flere ganger fått meldinger fra studenter som takker for noe jeg har delt. Det kan vær et tips som gjorde hverdagen «bedre» eller at de bare trengte å høre det jeg sa som psykisk støtte eller lignende. Jeg husker disse tilbakemeldingene svært godt fordi det gir meg mye at jeg har gjort en forskjell for noen. Det er ikke alltid de store tingene som er viktig, og en sånn tilbakemelding gir meg mye mer enn skryt for et viss antall prosent fortjeneste på et oppdrag.

Nilde1

Jeg har i løpet sekunder evnen til å påvirke noen slik at firmaet jeg jobber for tjener mer penger, og aksjonærene gnir seg i henda. Da tror jeg også at både du og jeg har evnen til å påvirke menneskers liv i stor grad. Ved å studere psykologi og lære om menneskers tanker, følelser og adferd håper jeg i kombinasjon med mine erfaringer på sikt kan bidra til å påvirke noens liv til det bedre. 

Om jeg blir psykolog kan jeg kanskje svare på om en sju års tid. Nylig har jeg også funnet ut at etter fullført bachelor i psykologi har jeg mulighet for å ta master i spesialpedagogikk. Dette fordi jeg nå har et årsstudium i pedagogikk, og derfor vil være kvalifisert. Mulighetene er mange og jeg velger å holde alle dører åpne! 

Takk for denne gang!

John-Are

Publisert: .
Sist endret: .