Tiltakspakken: Studenters mentale vaksinering under pandemien?

Tiltakspakken: Studenters mentale vaksinering under pandemien?

Foto: Alexander Eriksson / StInn

Landet rundt skal det nå brukes flere millioner for å ansette studenter til å jobbe med psykosial trivsel i undervisningssammenheng og helsefremmende lavterskeltilbud i studentsamskipnaden. Studenter har fått ansvar til å følge opp sine medstudenter og gjøre studentlivet litt mer utholdelig. Midlene som kom fra myndighetene ble tatt imot som en gavepakke til studenter, men skal brukes på svært kort tid, og treffe mange studenter på best mulig måte. Dette har krevd en rask handling og hard innsats, og krever fortsatt våkenhet, forsiktighet og tålmodighet- men mest av alt; en trygghet, og sikkerhet for at studenttilværelsen bedres på lang sikt, - uten å måtte legge hele ansvaret på studentene selv. 

Nylig kunne samtlige studentdemokratier og studenter landet rundt, feire et stort gjennomslag for studenters helse og trivsel nasjonalt. Høyere utdanningsinstitusjoner og studentsamskipnader i Norge ble tildelt millionbeløp for å lønne studenter som skal både være med på å fremme god helse og sikre studenter jobber i en økonomisk krise. Mens studentassistenter i utdanningssektoren skal jobbe mot psykososial trivsel og faglig oppfølging i undervisningssammenheng, skal studenter i studentsamskipnaden jobbe med velferds- og lavterskeltilbud. For StInn har et forebyggende fokus på studenters psykiske helse vært viktig, men forebyggende arbeid krever også retrospektive tilnærminger. De mørke tallene fra studenters helse- og trivselsundersøkelse har over flere år vist en tydelig nedgang i studenters livskvalitet og økning av alvorlige psykiske symptomplager.  

Studentaktivitet som medisinen mot all uhelsen i studentmassen. 

Studentfrivilligheten har i alle år vært et viktig bidrag for studenters helse og trivsel under studietiden. Men med årene som gikk har det vært mindre og mindre aktivitet. Landet rundt forteller fortvilte studentsamfunn og studentdemokratier om vanskelige rekrutteringsforhold. “Lite engasjement blant studenter!”, heter det fra samtlige organisasjoner og institusjoner. Sannheten er at færre og færre studenter har råd og overskudd til å engasjere seg. De fleste studenter er nødt til å velge deltidsjobb ovenfor studentfrivilligheten. Ikke på grunn av mangel på engasjement, men mangel på økonomi. De nye midlene som er kommet for å lønne studenter, vil være en viktig bidragsyter for å få flere studenter til å kunne drive med meningsfull studentaktivitet og lavterskeltilbud understudietiden- Ikke bare vil dette være helsefremmende for resten av studentmassen, men være med på å utjevne de sosioøkonomiske forskjellene blant studenter, som har vært stigende i alle år. 

Manglende fokus på sosioøkonomiske forskjeller har kostet dyrt. Studenter med dårlig økonomi, og de som kommer fra lavinntektsfamilier rapporterer ikke bare større helsemessige utfordringer, men har lavere sjanse for å produsere studiepoeng, og fullføre studier. Studenter med høy sosioøkonomisk status derimot, og de som bruker mindre tid på betalt arbeid, får bedre karakterer og har høyere sjanse for å fullføre studier. Høgskolen i Innlandet ønsker å bli et grønt universitet med en tydelig bærekrafts profil, og studentsamskipnadens virksomhet ønsker å sette bærekraft høyt på agendaen. Dermed følger det også et ansvar om å utjevne sosioøkonomiske forskjeller blant studenter. Et sjenerøst og ambisiøst mål som ikke kan gjøres uten flere midler. Når studentaktivitet kun åpner opp for dem som har råd til å jobbe gratis, har dette alvorlige konsekvenser ikke bare for den enkelte studenten, men hele studentmassen. For å sikre likestilling og mangfold i studentmassen, må vi sikre studenter med lavsosioøkonomisk status til å kunne delta i meningsfull studentaktivitet.  

Vi må gi studenter et bedre alternativ enn valget mellom studier og moderne slavearbeid. Vi må lønne studenter som er en så viktig bidragsyter for samfunnet, og nå skal inntre i en svært krevende rolle.

Landet rundt har vi fantastisk dyktige og engasjerte tillitsvalgte, assistenter, mentorer og frivillige. Dog er det for mange krevende å være frivillig og tillitsvalgt med et ansvar til å sørge for bedre studiekvalitet, et godt læringsmiljø, og helsefremmende arbeid. Det er krevende å måtte se forbi seg selv for å se andre når så mange sitter i en usikker tilværelse. Men slik skal løsningen være, for myndighetene oppfordrer studenter til å finne hverandre, ta vare på hverandre og se hverandre, -dette er velmente og gode råd, men vanskelig med kilometers avstand fra hverandre, foran svarte skjermer. Studenter er både utslitte og fortvilte. Så mer fortvilte og utslitte studenten er, desto sterkere blir lengselen etter studentaktivitet, og den tilhørigheten og tryggheten den gir. For dette trenger studenter flere møteplasser, men hvordan kan vi forvente at engasjerte studenter skal ha det bedre eller enklere enn resten, når disse lett kan bli sittende igjen med alt ansvaret for andre studenters helse og trivsel alene?  

Kan studentaktivitet og frivilligheten alene kurere studenttilværelsessykdommen?  

Studenter og studentaktivitet kan ikke være løsningen på alt- skal man jobbe forebyggende rundt alvorlig psykisk uhelse i studentmassen, må man se nærmere på kunnskapen vi har blitt servert gang på gang gjennom studier og undersøkelser. Minoriteter og studenter med lav sosioøkonomisk status har en mørkere framtid i sikte. For disse må vi sikre langsiktige tiltak, ikke bare gjennom midlertidige tiltak under pandemien. De forebyggende psykososiale tiltak må etableres og vare ut, samtidig som man må sikre at de sårbareste studenter med alvorlig sykdom får den behandlingen dem trenger. Skille mellom behandlingen av alvorlig psykisk symptomatologi og drive forebyggende helsefremmende arbeid, virker til å ikke eksistere for myndighetene. Under SHoT-konferansen måtte samtlige studentrepresentanter med sjokk få høre Helsedirektoratets representant sier at studenter selv skal stå til ansvar for egen sykdom. Alvorlige psykiske helseplager behøver utredning og behandling, disse kan ikke kureres med litt studentaktivitet under pandemien. StInn har lenge savnet et fungerende helsetilbud i kommunene for studenter. Helsestasjoner er blitt stengte for studenter, og psykologtjenesten har gjennomsnittlig ett års ventetid. Uten tilbud å støtte seg på, faller studenter ofte fra studiet og straffes ytterlig med økonomiske sanksjoner for å ikke fullføre på normert tid. Myndighetene og vertskommunenes har en oppgave å gjøre, og et særskilt ansvar til å sørge for at studenter får den hjelpen dem trenger, at de slipper større konsekvenser, og oppfordringen om å bare engasjere seg litt mer!  

Mange studenter har behov for behandling og et fungerende helsetilbud i kommunen. Studentassistenter skal jobbe forebyggende og ikke som behandlere for alle sykdommer i studentmassen! 

Når studenter skal sitte med et slikt ansvar er det viktig å tilrettelegge for at studentfrivillige, og tillitsvalgte får tett og god nok oppfølging, og ikke sitter med et større ansvar enn de kan bære. Vi er glade for at både HINN og SINN vil tilrettelegge for kursing, trygghet og bistand, slik at studenter ikke må fungere som eller erstatte viktig helse- og fagpersonell. Det er viktig å skille mellom forebyggende arbeid, som skal fremme trivsel blant studenter flest, og det som faktisk krever hjelp og oppfølging av spesial helsetjenesten. 

Studentaktivitet er et av de viktigste tiltakene for å forebygge psykisk uhelse i studentmassen, fremme inkludering og skape en trygg sosial arena for studenter å være i. StInn mener at studentaktivitet må styrkes, og investeres i. Selv om det ikke er løsningen på alle utfordringer til studenttilværelsen, er dette med på å kunne sørge for økt trivsel i studentmassen, bedre studiekvalitet og utjevne sosioøkonomiske utfordringer blant studenter. Vi er glade for at midlene er kommet, og StInn håper at det settes en presedens om å sikre mer studentaktivitet og trivsel på lang sikt. Samtidig som det må settes av midler på flere arenaer slik at de mest sårbare studenter får den hjelpen dem trenger. 

Vi skal forebygge og ikke behandle! 

Midlene som er kommet er nødvendige og må ikke forsvinne med pandemien.  Samtidig må tiltakene ikke utkonkurrere de allerede eksisterende og viktige tilbudene vi har for studenten. Det eneste som tiltakene skal utrydde er studenters uhelse og mistrivsel, uten å gå på bekostning av viktig studentaktivitet. Vi må lønne studenter som allerede bidrar med en så viktig innsats til studentvelferd, som studentsamfunnene og studentaktivitetsgrupper.  Ved å investere i studentfrivilligheten, og faktisk gjøre valget frivillig, lønne disse, og dermed få deres tilbud til å overleve, vil trivselen og helsen i studentmassen økes på lang sikt. Studenter skal ikke måtte behandle sin egen uhelse. Vi må sikre å forebygge studenttilværelsessykdommen, uten å måtte legge ansvaret på studentene selv.