Pressemelding: En tsunami av usikkerhet og uforutsigbarhet

Pressemelding: En tsunami av usikkerhet og uforutsigbarhet

Illustrasjon av Jørgen Wigestrand, fargelagt av Alexander Eriksson

Landets studenter og utdanningsinstitusjoner var klare for studieoppstart etter jul, men lørdag 2. januar rett før midnatt kom regjeringen med kontrabeskjeden som tok alle som en tsunami. Følelsen av å igjen måtte drukne i en bølge av uforutsigbarhet og utrygghet som oversvømmer det allerede eksisterende kaoset, utmatter den allerede utslitte studenten. Hvor er studenters anker? 

Etter helsemyndighetenes råd har regjeringen besluttet at all undervisning ved høyere utdanningsinstitusjoner skal avholdes digitalt frem til 18. januar. Samtidig blir studenter oppfordret til å ikke reise til studiestedet sitt. Beskjeden ga mange sjokk og fortvilelse, og ikke minst sinne over å ha blitt forskjellsbehandlet nok en gang. Mens studenter oppfordres til å ikke forflytte seg, blir ansatte derimot oppfordret til å forholde seg til lokale smittevernråd for arbeidslivet og kommunen.  
 
Igjen sender regjeringen tydelige signaler om at studentene er en gruppe for seg selv, og ikke kan likestilles med andre arbeidstakere. Dette har studentene fått kjenne på kroppen da de ikke har fått noen støtteordninger eller krisepakker, slik som andre arbeidstakere har. Dette fører til utenforskap og økt uforutsigbarhet for studentene. At studentdemokratier som skal tale på vegne av studentmassen, igjen må påpeke dette, gjør at vi mister troen på å bli hørt. 

I pressemeldingen presenterer regjeringen den digitale undervisningen som en gavepakke som gir oss som studenter muligheten til å velge. I realiteten skaper det bare enda mer usikkerhet, for en allerede sårbar gruppe. Mange studenter føler seg handlingslammet, og skamfulle. Selv om regjeringen ikke forbyr innlandsreiser, sendes det sterke signaler om at studenter spesifikt, ikke skal forflytte seg. Følelsen av å være handlingslammet oppstår blant annet grunnet manglende økonomi til å finne nye billetter, manglende tilgang til pensum, manglende fysisk kontakt og større usikkerhet. Følelsen av å være skamfull oppstår for dem som blant annet blir tvunget til å begi seg ut på reisen til sitt studiested, eller allerede sitter isolerte og ensomme på hybel eller i et tomt kollektiv.  

Høgskolen i Innlandet velger å holde studiestedet åpent. Selv om undervisningen har vært og er digitalt for de fleste studier, så skulle studenten ha et sted å gå til. Et sted der de kunne kjenne seg trygge, der risikoen er lav for smitte, med internettilgang og et sosialt miljø. Dette er noe mange studenter hverken har i sin hybel eller i sitt “hjem”. Høgskolen i Innlandet har også i motsetning til regjeringen, informert studentene tidlig om hvordan studiestart etter jul ville foregå, for å skape mer forutsigbarhet. Allerede i god tid før jul besluttet HINN å legge om til digital undervisning i alle fag der det er mulig, slik at den praktiske konsekvensen skulle begrenses. Dette har, til tross for denne uheldige beskjeden, gitt noenlunde forutsigbare rammer til studentene. Dette er noe som studenten ikke bare behøver fra sin utdanningsinstitusjon, men fra myndighetene.  

For det studenter trenger er trygghet og forutsigbarhet i en allerede krevende studenttilværelse. Det føles som om det trygge ankeret som flere studenter leter forgjeves etter, fortsatt ligger i mørket på havets bunn. Kjære regjering, gi oss et anker, gi oss et brett å surfe over tsunamien av kaos, og hjelp oss holde hodet over vannet!