Påskekrim: Finale

Påskekrim: Finale

StInn kontoret er mye koseligere enn det fremstilles her, kom gjerne inn å slå av en prat når alt dette er over :)

Her er løsningen!

Ane hadde fått tillatelse til å gå inn på StInn-kontoret for å hente noen ting. Mørket hadde senket seg da hun parkerte sykkelen utenfor skolen og låste seg inn i bygningen. Hun hadde fått beskjed om å ta med lommelykt for å finne det hun trengte. Skolen var øde og ikke en lyd var å høre bortsett fra fottrinnene hennes. Hun skrudde på lommelykten med et lavt klikk og lyset flakket langs veggene. Hun beveget seg mot StInn-kontoret i 2. etasje og trykket inn koden bare hun og en håndfull andre kunne. En stram lukt slo mot henne i det hun gikk inn i rommet og hun rakk så vidt å ense slaget i bakhodet før alt ble svart og hun falt om. 

Ane blunket, øynene føltes blytunge og hun hadde en dundrende hodepine. Hun så seg rundt. Hun var fortsatt på StInn kontoret. Lommelykten hadde hun mistet i fallet, men øynene hadde begynt å vende seg til mørket. Hun skvatt til da hun så skikkelsen på motsatt side av det lille rommet. Skikkelsen virket kjent. Hun myste og klarte så vidt å skjelne Torje i mørket. 

Torje var vill i blikket. Han så dyrisk ut der han satt, pusten rev gjennom han og tungen jobbet rundt munnen. Han så utsultet ut. Bak han kunne hun skimte en konstruksjon som så ut til å skulle utgjøre en trone. Den var bygget av pappesker. Ane kjente igjen de boksene, selv i mørket. Det var boksene de oppbevarte pennene i. 

Torje hadde snart fullført sin periode som leder i StInn, noe som gikk mye sterkere inn på han enn han hadde forventet. De siste ukene hadde han hevet seg inn i arbeidet sitt. Han hadde jobbet mer, sovet mindre og i de få timene han hadde sovet drømte han om jobb. Han elsket jobben sin og var overhodet ikke klar til å gi seg. Han hadde samlet penner hele perioden. De var jo så gode. Det hadde aldri vært et problem å få med en kasse eller to med 500 penner i hver. Han tok de med på møter, delte ut et par, og tok med resten hjem. Han kjørte ofte forbi Elverum og tok gjerne med en boks eller to for at de ikke skulle bli mistenksomme på hovedlageret. Han hadde tenkt at ingen fulgte med på penneforbruket på studiestedene. Og han hadde hørt at de ble delt ut i diverse sammenhenger akkurat på Elverum, så der var de nok minst nøye. 

Da Ane hadde tatt på seg skylden, så han sitt snitt til å dekke over sporene sine også på Elverum. Ja, Ane skulle returnere pennen, men ikke engang hun ante hvor mange hun hadde gitt ut. Og ingen kom til å vite hvor mange hun klarte å få tilbake. Så etter at korona forårsaket lockdown av hele landet, hadde han låst seg inn på skolen for å få med seg de siste pennene. Han pakket med seg alle pennene han kunne, og skulle akkurat til å komme seg ut da døra smekket igjen bak han. Han var innelåst. Det var ikke nøkkelhull, bare en elektrisk kodelås. Døra skulle aldri gå i lås, men som følge av stengingen av høgskolen låste alle dører seg automatisk. Han hadde ingen måte å komme seg ut på. 

Da Ane kom inn på kontoret hadde Torje sittet alene i mørket i 6 dager. Han hadde heldigvis hatt med seg en flaske vann og noen kjeks, dette hadde klart å holde han i live. Men han hadde ikke med seg noe som kunne bevare psyken hans. Dagene hadde gått i surr, han hadde ikke visst hva som var dag eller natt, hvor lenge han måtte bli eller om maten og vannet kom til å vare lenge nok. Dette, sammen med alle de ubesvarte e-postene han visste tikket inn hver dag, hadde ført til at han skled lenger og lenger inn i galskapen. Han hadde bygd seg en trone av sine elskede penner.

Han hadde rett og slett blitt stinn penna gæren!