Sammendrag av innlegg

Frida Ånnevik: Går det an å skrive poptekster på hedmarksdialekt i dag?

Som artist og låtskriver er jeg opptatt av spørsmålet om det går an å skrive poplåter på hedmarksdialekt i 2014, og svaret på det er umulig å formulere uten å ta med Prøysen i betraktninga. Det er dette bidraget mitt på seminaret vil handle om.

Tilbake til programmet

 

Lars S. Vikør: Prøysen som dialektskribent: Ortografiske strategiar

I innlegget vil eg beskrive nokre sentrale ortografiske problem i overføringa av hedmarksdialekt til skrift. Det går dels på spesielle lydar i dialekten som ikkje er representert i skriftspråket: tjukk l, palatalisering, avvikande vokalisme. Dels går det på ortografiske trekk som skil seg frå all norsk uttale: stum d, stum -t i inkjekjønn o.a. Endeleg ser eg på korleis Prøysen skriv ein del sentrale formord som har anna lydform enn i normalmåla, særleg preposisjonar og pronomen. Spørsmålet er da: I kor stor grad brukte Prøysen «fonetiske» skrivemåtar for å få fram dialektuttalen, og i kor stor grad og på kva punkt heldt han seg til normerte skriftformer for å auke lesbarheita for folk som jo ikkje var vane med å lese dialekt? Det vil òg vere interessant å jamføre prosatekster og visetekster, for å sjå om han hadde ulike strategiar for tekster som skulle lesast resp. syngast.

Tilbake til programmet

 

Thore Aksel Roksvold: Stil- og sjangerperspektiv på Prøysens 'Lørdagsstubber'

Med «stubb» forstår jeg en liten bit av noe. Prøysens «Lørdagsstubber» er blitt kalt kortnoveller, men jeg mener de heller kan kalles petiter – som også betegner det som er lite, og som er en journalistisk sjanger. «Lørdagsstubbene» ble jo publisert i avisa Arbeiderbladet. Jeg vil i innlegget argumentere for hvorfor jeg mener det er riktig å kalle disse tekstene petiter, og vil søke å påvise hvorfor jeg mener Prøysen var en av våre beste petitskribenter. Jeg vil bruke flere av stubbene som eksempel, og på bakgrunn av dem innkretse Prøysens tematiske, fortellertekniske, stilistiske og lingvistiske særpreg som petitskribent.

Tilbake til programmet

 

Ulf Norberg: Språket i svenska översettningar av Prøysen

Att översätta mellan närbesläktade språk innebär speciella utmaningar för översättaren. Medan lingvistiska och kulturella likheter tveklöst underlättar översättning, så kan en hög grad av likhet mellan käll- och målspråken också föranleda väl ordagrann översättning och viss ”låsning” vid källtextens form.

I föredraget ska jag behandla ett antal svenska översättningar av Alf Prøysens prosa, främst böckerna om Teskedsgumman. Dessa åtnjöt en stor framgång i Sverige där de utkommit i många upplagor i Inga och Ulf Peder Olrogs översättningar. Jag ska diskutera hur ett antal karaktärers röster förändrats i svensk översättning, främst i direkt anföring, samt gå in på hur behandlingen av syntaktiska talspråksmarkörer (som kan sägas ha något skilda funktioner i norska och svenska) kan sägas prägla de svenska översättningarna.

Tilbake til programmet

 

Karianne Hagen og Lars Anders Kulbrandstad: Edisjons-filologisk analyse av Prøysen-tekster

Det er velkjent at det kan være forskjeller i språket mellom ulike utgaver av én og samme Prøysen- tekst. Noen ganger dreier det seg bare om avvik i stavemåten av enkelte ord, andre ganger gjelder det også bøyingsformer, ordvalg og setningsbygning. Slik variasjon kan henge sammen med at Prøysen selv var usikker på hvordan han skulle forme det litterære språket sitt, og gjorde endringer når tekster skulle utgis på nytt. Men det kan også skyldes at andre som har hatt ansvar for å utgi tekstene, har justert språket, for eksempel for å skape en konsekvens som de har syntes manglet i tidligere versjoner. I innlegget vil vi ta for oss noen Prøysen-tekster og gi en systematisk analyse av variasjonen i språket fra utgave til utgave.

Tilbake til programmet

 

Björn Bihl: Dialektbruk i Gustav Frödings diktning

Det som står i fokus för min presentation är Gustaf Frödings dialektala estetik och hur den gestaltas av honom. Följande kan då iakttas: Vad gäller distributionen av dialekt i texterna kan man se att Fröding skriver genomgående på dialekt eller riksspråk men även använder dialekt som stilmarkör.

Ifråga om samvariationen inom vald varietet (här bortses från de sammanhang där dialekt används som stilmarkör i riksspråkliga dikter) blandar han olika dialekter från det värmländska språkområdet.

När det handlar om återgivningen av själva det dialektala uttrycket är hans former ofta mer skriftspråkliga än förväntat. Angående språklig kreativitet/bristande kunskaper om dialekten hittar han på egna former både frivilligt och ofrivilligt. En slutsats man kan dra utifrån min studie är att Fröding är tämligen fri i sitt konstnärliga utövande vad gäller den dialektala estetiken. En annan är att han på så sätt anpassar sitt dialektbruk efter olika stilistiska sammanhang.

Tilbake til programmet

 

Kristin Fridtun: Pejorativ i Prøysens prosa

Kopskæille, førkjefille, stutkælv – Prøysen hadde eit heilt arsenal av saftige, nedsetjande personnemningar han ikkje nølte med å ta i bruk. Kristin Fridtun har teke føre seg prosatekstene han skreiv for vaksne, og funne godt og vel 200 ulike nemningar, alt frå velkjende hespetre og suppehue til det meir særmerkte flanagarp og sjølvsmidde ordlag som «eddersur galleblæredame». I dette innlegget får vi eit stutt oversyn over pejorativa og bruken av dei, og ei nærmare drøfting av nokre utvalde ord. Eit sentralt spørsmål er kva rolle desse nemningane spelar i tekstene: Er dei krydder og humoristiske innslag, eller er dei snarare å rekna som «kjerneord» i skriftspråket til Prøysen?

Tilbake til programmet

 

Ole Karlsen: Litterær onomastikk hos Prøysen

«Litteratur og sted»  – stedsforskning – har vært et sentralt emne innenfor litteraturvitenskapen i  senere år. I slike studier er den beslektede disiplinen litterær onomastikk sjelden nevnt, til tross for at den så vel teoretisk som metodologisk kunne tilføre den litterære stedsforskning nye perspektiver. Innledningsvis vil jeg gjøre greie for den litterære onomastikkens tre hovedområder (antroponymi, toponymi og bionomi) og peke på noen hoveddrag innenfor internasjonal forskning på området. Deretter vil jeg med utgangspunkt særlig i Prøysens viser for voksne påvise fagdisiplinens relevans innenfor Prøysen-forskninga.

Tilbake til programmet

 

Bjørn Ivar Fyksen: Prøysens språklige vidd

Dette innlegget vil ha mer en litteraturkritisk enn en språkvitenskapelig innfallsvinkel: Den litterære kvaliteten på Prøysens forfatterskap får stadig større anerkjennelse, også innenfor akademia. Et eksempel er den forsøksvise kanoniseringen gjennom utgivelsen av Den norske litterære kanon 1900–1960 i 2007, der Prøysen har fått plass som en av seksten forfattere, ved siden av størrelser som Tarjei Vesaas, Olav H. Hauge og Gunvor Hofmo.

Jeg vil i innlegget forsøke å reflektere litt omkring hva det er som gjør Prøysen så god, hvor hans litterære kvaliteter ligger, og da med hovedvekt på språket: Jeg vil ved hjelp av eksempler forsøke å vise at bruken av ringsakerdialekten som litterært språk gir ham tilgang til et reservoar av traderte formuleringer, fortellermåter og perspektiver på tilværelsen som gjør tekstene hans enestående i norsk litteratur.

Tilbake til programmet

 

Gunhild Kværness: Dialekt og identitet hos Prøysen

Alf Prøysens første bok, novellesamlingen Dørstokken heme, kom ut i 1945 og er skrevet på barndommens dialekt. Han var naturligvis svært usikker på hvordan dette ville bli mottatt. I et brev til forlegger Vik skriver han: «Hvis De synes sproget virker ufærdig og hemmende skal jeg forsøke å rette på det så langt råd er. Men jeg synes selv at jeg får sagt mest når jeg bruker det sproget.»

Språk og identitet er nært forbundet for de fleste. Slik var det også for Alf Prøysen. Jeg vil i dette innlegget se nærmere på i hvilken grad Prøysens følelse av tilhørighet og identitet var med på å påvirke de språklige valgene han tok.

Tilbake til programmet

 

Thor Ola Engen: Åssen je har gjort det - om å skrive sangtekster på hedmarksdialekt

Jeg er bedt om å bidra på seminaret med noen refleksjoner på basis av mine erfaringer med det å skrive tekster (sanger) på hedmarksdialekt, noenlunde den samme dialekten som Prøysen brukte. På tross av at jeg ikke er verken språkviter eller litterat, har jeg sagt ja til dette (katt blant hermelinerna). Hva jeg nærmere bestemt skal si, er imidlertid litt uklart – så langt. På den ene sida må jeg vel prøve å formulere noen fordeler med å skrive på dialekt (Jf. LTG-metoden), på den andre sida må jeg kanskje på tilsvarende vis prøve å identifisere noen ulemper, problemer eller utfordringer. Jeg vil også prøve å illustrere med noen eksempler

Tilbake til programmet