Radiosendere ga bivirkninger på bjørner

Radiosendere ga bivirkninger på bjørner

Forskere har funnet at en type radiosender som ble operert inn i bjørner for å drive overvåking, har gitt dyrene alvorlige bivirkninger. Blant annet fant forskerne at implantatene kan ta inn fuktighet som gir rust og risiko for at batteriene kortslutter. I to tilfeller førte kortslutning av batteriene til at bjørnen døde. (Illustrasjonsfoto: Siegfried Klaus)

Én type radiosender som ble operert inn i brunbjørn, har gitt dyrene alvorlige bivirkninger. Det viser en ny studie fra Det skandinaviske bjørneprosjektet.

Studien omfatter 305 bjørner og har gått over 19 år.

Dette er den mest omfattende undersøkelsen noen sinne på langtidseffekter av radiosendere som opereres inn i dyrets bukhule (implantater). Forskerne fant at implantatene forårsaket til dels alvorlige vevsreaksjoner hos mange av bjørnene.

Kan forårsake smerte

– Vi konkluderer med at overflaten på implantatene ikke er vevsvennlig, at den tekniske kvaliteten på senderne er dårlig, at implantatene kan forårsake smertefulle tilstander og at denne type implanterbare radiosendere ikke skal brukes på brunbjørn, sier professor Jon M. Arnemo som har ledet studien i samarbeid med forskere ved Høgskolen i Innlandet (HINN), Norsk institutt for naturforskning (NINA), Veterinærinstituttet (VI), Statens veterinärmedicinska anstalt (SVA), Sveriges lantbruksuniversitet (SLU) og Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU).

Implantatene kan ta inn fuktighet som gir rust og risiko for at batteriene kortslutter. I to tilfeller førte kortslutning av batteriene til at bjørnen døde.

Underveis i studien endret prosjektet merkerutinene fra at senderne skulle ligge i dyret livet ut til at de ble fjernet etter 3-5 år. Etter hvert som flere bivirkninger ble avdekket, bestemte prosjektet at denne type sendere ikke skal brukes mer.

Viktig for bedret dyrevelferd

– Studien er viktig for bedret dyrevelferd. Vi håper den bidrar til at andre forskere slutter å bruke denne type implantater på brunbjørn og andre viltlevende dyrearter, sier Arnemo.

Individmerking har vært en forutsetning for å skaffe kunnskap om viltlevende dyrs vandringer, atferd og biologi. Merkingen kan være enkle metoder som fotringer på fugler, øremerker på hjortevilt eller mikrochips på rovdyr. Dette er «passive» merkemetoder som primært gir informasjon ved observasjon, gjenfangst eller funn av døde dyr.

«Aktive» merkemetoder omfatter bruk av en radiosender (VHF) eller en GPS som festes til et halsbånd. Dyret kan da følges ved radiopeiling, via telefonnettet eller satellitter.

Alternativ til halsbånd

For visse arter, og for individer i vekst, har det vært problematisk å merke dyret med halsbånd. På 1970-tallet ble det derfor utviklet radiosendere som kunne opereres inn i dyrets bukhule. Dette ble ansett som en stor fordel på arter som dykket (oter), på arter der halsomfanget var større enn hodet (villsvin) og på arter som etablerte hi (jerv). I tillegg kunne man radiomerke unge individer i rask vekst, uten risiko for at halsbåndet kunne bli for stramt (bjørn).

Skulle holde livet ut

Implanterbare radiosendere er designet for å kunne sitte i dyret livet ut. I Skandinavia ble denne typen sendere tatt i bruk på 1980-tallet, først på oter og senere på jerv, brunbjørn, fjellrev, grevling, gaupe, villsvin og bever. Internasjonalt har titusenvis av dyr blitt merket med slike implantater, og det er publisert mer enn 1500 artikler om ulike sendere og sensorer som opereres inn på pattedyr.

Andre forskere har primært studert metodikken rundt bruk av slike instrumenter, mens produsentene har fokusert på tekniske aspekter som rekkevidden av radiosignaler og levetiden på batterier.

Studien fra Det skandinaviske bjørneprosjektet (SBBRP) viser behovet for å undersøke mulige langtidseffekter på viltlevende dyr som instrumenteres.

 

 

Sist endret: .