Language: NOR | ENG

Ohnstad med ny bok om bekymringsmeldinger til barnevernet

Portrett Bente Ohnstad

Bente Ohnstad har gått gjennom mer enn hundre innmeldte saker til barnevernet. (Foto: Gro Vasbotten / HINN)

Lærere og helsepersonell vet for lite om hva som må til for å bryte taushetsplikten og varsle barnevernet, ifølge Bente Ohnstad.

Økningen i bekymringsmeldinger er voldsom: I 2018 gikk barnevernstjenestene gjennom 57 013 slike meldinger. Det er 57 prosent flere enn ti år tidligere.

Det er bra hvis alvorlige saker meldes til barnevernet, mener Bente Ohnstad, førsteamanuensis i jus ved Høgskolen i Innlandet. Men – i en ny bok utgitt sammen med journalist Ylve Gudheim omtaler hun mange saker der bekymringsmeldinger fra offentlig ansatte er svært dårlig begrunnet, der loven er misoppfattet, mistolket og i enkelte tilfeller misbrukt.

– Det er åpenbart at det trengs mer kunnskap hos både lærere, helsesykepleiere, leger og andre som er underlagt taushetsplikt, sier Ohnstad.

Hun sier grunnløse saker tar mye ressurser for de ansatte i barnevernet. Og mange foreldre som blir meldt uten at vilkårene er oppfylt, opplever det som et overgrep.

Manglende bevissthet

For at offentlig ansatte skal bryte sin lovpålagte taushetsplikt og varsle barnevernet – uten å ha fått samtykke fra foreldrene – skal de etter loven ha grunn til å tro at barnet er utsatt for alvorlig omsorgssvikt.

I boka Meldeplikt til barnevernet. Er det nok å være bekymret? viser Ohnstad til saker hvor det overhodet ikke er gjort noen slik vurdering. Forfatterne har gått gjennom mer enn 100 saker.

I ett eksempel meldte rektor ved en barneskole fra til barnevernet om at en elev hadde høyt fravær. Barnet hadde utmattelsessyndrom og hadde bekreftelse fra lege på dette. Rektor understreket overfor foreldrene at dette var en rutinemelding og at det ikke var mistanke om omsorgssvikt.

Det å sende meldinger som rutine – uten nærmere vurdering – viser manglende bevissthet rundt personvern og skal ganske enkelt ikke skje, mener Ohnstad.

– Er det dokumentert fravær, for eksempel på grunn av sykdom, er det helsevesenet som skal hjelpe familien. Barnevernet kan ha en rolle bare hvis familien ønsker det.

I et annet tilfelle ble et barn mobbet på skolen. Skolen meldte fra til barnevernet uten å snakke med foreldrene først. Ohnstads gjennomgang av saken viste at skolen ikke hadde mistanke om omsorgssvikt i hjemmet og at meldingen derfor var grunnløs.

– Hvis barnevernet skal involveres i en mobbesak og det ikke er mistanke om alvorlig omsorgssvikt, må skolen ha en klar oppfatning av hva barnevernet skal bidra med og foreldrene må informeres og samtykke.

For lav terskel

Det har de siste åra vært mye oppmerksomhet rundt saker der barn ikke har fått hjelp de skulle hatt, blant annet «Christoffer-saken» i Vestfold. Åtte år gamle Christoffer Kihle Gjerstad ble mishandlet og til slutt drept av sin stefar i februar 2005.

bilde av telefon

Å ringe eller ikke å ringe. Ohnstad sier det skal gjøres en skikkelig vurdering av om kriteriene for å bryte taushetsplikten og varsle barnevernet er til stede.

Myndighetene har uttalt at det skal være lav terskel for å varsle barnevernet, men Ohnstad mener dette signalet har vært utydelig og blir massivt misforstått. Terskelen kan ikke være lav på den måten at det meldes fra om mindre alvorlige forhold, mener hun.

Det er ikke nok med en mistanke om at «noe» er galt. Det må foreligge konkrete holdepunkter for at barnet kan være utsatt for alvorlig omsorgssvikt, slik det for eksempel gjorde i Christoffer-saken.

– I mange av sakene vi er kjent med, er barnevernet varslet på bakgrunn av en generell, udefinert bekymring, sier Ohnstad.

Hun understreker at det ikke er krav om sikker viten for å sende en melding til barnevernet – man trenger ikke fullstendige bevis eller sannsynlighetsovervekt. Men det må gjøres en vurdering, og det må foreligge konkrete holdepunkter som tyder på at barnet utsettes for alvorlig omsorgssvikt.

– Før var det slik at terskelen var veldig høy for å bryte taushetsplikten. Nå kan det synes som den i mange tilfeller er blitt for lav. Det virker som det har spredd seg en oppfatning om at barnevernet alltid skal kobles inn når et barn trenger hjelp eller bistand, sier juristen.

Noen av sakene kaller Ohnstad rent myndighetsmisbruk, der meldingene kommer etter at foreldrene har stilt krav eller klaget på undervisning eller ansatte. Dette kan fremstå som et rent hevnmotiv fra skolens side.

Balansegang

Men er det ikke bedre at det meldes inn for mange enn for få? Er det ikke bedre at det kommer noen grunnløse meldinger hvis det i bunken også finnes saker der barnevernet kan redde barn fra en mareritthverdag?

– At andre saker burde vært meldt inn, reduserer ikke alvorligheten av at meldeplikten håndteres feil. Det er meldinger som burde vært sendt og meldinger som ikke burde vært sendt. Det som må til er mer kunnskap.

Det kan være en vanskelig balansegang for lærere å avveie plikten de har til å varsle om mulig alvorlig omsorgssvikt opp mot taushetsplikten. Det må utøves skjønn, innenfor føringene som loven har lagt.

– De må sette seg inn i regelverket. Hvis de er i tvil, går det an å diskutere saken anonymt med barnevernet. Men først og fremst kan de snakke med barnet og med familien og gi dem hjelp, eller de kan få familien selv til å oppsøke barnevernet.

Likevel:

– Dreier det seg om alvorlig omsorgssvikt, skal barnevernet varsles uavhengig av familiens syn på saken, avslutter Ohnstad.

Referanser:

Bente Ohnstad og Ylve Gudheim: Meldeplikt til barnevernet. Er det nok å være bekymret? Ordskifte forlag, 2019.

Bente Ohnstad:  Meldeplikten til barnevernet tolkes feil. Juristen, 03. januar 2020

Sist endret: .