Language: NOR | ENG

Dødens betydning for livet

Religionshistoriker Stian Sundell Torjussen og forfatter og idéhistoriker Gunnar Furseth Klinge

Religionshistoriker  Stian Sundell Torjussen og forfatter og idéhistoriker  Gunnar Furseth Klinge forklarer hvorfor mytene fortsatt er viktige for oss.

De greske mytene har fascinert mennesker i over 2500 år. Hva er det ved disse fantastiske fortellingene som gjør at vi stadig vender tilbake til dem? Og har de fremdeles noe vesentlig å fortelle oss om livet og døden?

Av: Religionshistoriker  Stian Sundell Torjussen og forfatter og idéhistoriker  Gunnar Furseth Klinge, som vil samtale om  Mytenes betydning under Forskningsdagene 

Vi skal alle dø, men tanken på at alt ubønnhørlig tar slutt når vi trår over dødens terskel har blitt utfordret opp gjennom historien. Kulturer og religioner verden over har servert  fortellinger om hvor vi havner når livet tar slutt. Felles for de fleste er at forestillingene om livet og døden til alle tider har vært gjensidig avhengig av hverandre.

Homer_COLOURBOX39642264

Homer tegner et dystert bilde av dødsriket (Foto: Colourbox)

Noen av de tidligste europeiske beskrivelsene av hva som skjer etter døden kommer fra den antikke greske sivilisasjonen for rundt 2500 år siden. Hos Homer, fra 700 f.v.t., tegnes et dystert bilde av dødsriket og de sjelene som viljeløst flakker rundt der, stumme og tankeløse. Akillevs, helten fra Troja-krigen, forteller at han heller ville vært slave i livet enn konge i Hades, for i dødsriket er alle grå. Hos Platon, fra 300-tallet f.v.t., kan handlinger i livet påvirke hva som skjer etter døden. I likhet med østlig filosofi hevder Platon at sjelen stadig gjenfødes, men at det endelige målet er å unnslippe syklusen. Her går man ikke direkte fra livet til døden, som hos Homer, men lever en rekke liv med muligheten for hele tiden å forbedre sin endelige skjebne.

Mysteriekultene i Hellas (av gresk mystêrion, som betyr innvielse eller hemmelighet) gikk et skritt lenger og påberopte seg å ha hemmelig kunnskap om døden. Her finner vi detaljerte beskrivelser av dødsriket, ofte med instruksjoner om hvor man skal gå og ikke gå når man kommer dit. Det er mange varianter, men felles for de fleste er tanken om at kunnskap, ikke handling, er det som sikrer frelse og at man kan komme til et slags paradis når man dør, der man kan nyte det gode liv, gjerne med mye vin innen rekkevidde.

Den greske kulturen har hatt stor og vedvarende innvirkning på europeisk kultur, religion, politikk, språk og kunst. Et av de tydeligste eksemplene på det siste, er den lange rekken av kunstnere som har hentet inspirasjon fra de greske mytene opp gjennom historien. Vergils Aeneiden, Dantes Gudommelige komedie, James Joyce’s Ulysses, Astrid Lindgrens Mio min mio og Brødrene Løvehjerte og Coen-brødrenes O Brother, where art thou? er noen få eksempler på fortellinger der det greske forelegget spiller en viktig rolle. 

veien+til+nattens+ende+gunnar+klinge

Veien til nattens ende

Og kanskje er det ikke så merkelig at disse fantastiske fortellingene fortsetter å fascinere. For selv om samfunnet vi lever i og teknologien vi omgir oss med har forandret seg enormt mye siden antikken, så er følelseslivet vårt omtrent det samme. Vi føler fremdeles misunnelse, sjalusi, begjær, glede og sorg, og vi sliter fremdeles med å finne ut av livet, akkurat som grekerne gjorde for tusenvis av år siden. Og det er det mytene (og kunsten) handler om, altså hva det vil si å være menneske, i livet og i døden.

Med James Wood kan vi kanskje påstå at mytene – på lik linje med all god litteratur – tilbyr oss noe vi ofte mangler i hverdagen; evnen til å stoppe opp og reflektere over formen og retningen i eget liv.

Sist endret: .