Bakgrunn
Jeg er utdannet barnevernspedagog og familieterapeut, og har en mastergrad i Offentlig forvaltning (Public Administration) fra Høgskolen i Lillehammer (2014). Jeg har vært ansatt i Tyrilistiftelsen ( www.tyrili.no) siden 1991, og har jobbet som behandler, i ledelse og som forsker.
Ekspertområder
PhD-prosjektet (2015 - 2019) har tittelen: Når stigma og skam står i veien. En kvalitativ studie om barns opplevelser og behov når foreldrene har rusmiddelavhengighet.
Foreldres rusmiddelavhengighet rammer barna hardt, uavhengig av type rusmiddel, sosioøkonomisk bakgrunn og bosted. Det mange av barna har til felles er opplevelsen av redsel, skam og svik, men også av kjærlighet og nærhet til sine foreldre. Hensikten med denne studien var å få bredere kunnskap og forståelse av barns opplevelser og behov når foreldre har rusmiddelavhengighet. Overordnet problemstilling er: Hvordan opplever barn og unge sin oppvekst med foreldre med rusmiddelavhengighet, og hvordan får de hjelp til å skape mening knyttet til sine barndomserfaringer? Datamaterialet består av kvalitative intervjuer med 7 ungdommer/unge voksne som har foreldre med rusmiddelavhengighet, 7 foreldre/pasienter og 18 barneansvarlige i rusbehandling. Det er benyttet to analytiske tilnærminger: fortolkende fenomenologisk analyse (IPA), og en paradigmatisk analyse av narrativer. Analysen av datamaterialet resulterte i tre overordnede funn: 1. Stigma og skam knyttet til foreldres rusmiddelavhengighet oppleves som en ekstra belastning for barna. 2. Relasjonen mellom barn og foreldre er viktig, også når de ikke bor sammen. Barn har behov for beskyttelse mot foreldres rusmiddelbruk, men ikke nødvendigvis mot foreldrene. 3. Barn og unge mangler muligheter til å skape sammenheng og mening gjennom samtaler med voksne.
Funnene er diskutert gjennom å se til tidligere forskning, samt teorier om familieliv, foreldreskap, traumer, resiliens, stigma, skam og meningsskapende samtaler. Studien konkluderer med at stigma og skam knyttet til foreldreskap og rusmiddelavhengighet kan stå i veien for at barna får nødvendig beskyttelse, kontinuitet i viktige relasjoner og meningsskapende samtaler med trygge voksne. Kunnskapsformidling og annet holdningsskapende arbeid er nødvendig for å gi barna og familiene god hjelp og støtte.